---
5
KONSERT
The The
Sentrum Scene
---
The The er i Oslo, men bandleder Matt Johnson kommer ikke med pauker og basuner. Tvert imot har han med seg et band som nærmest smyger seg inn mellom publikum, med åpne strenger og nydelige harmonier. Fire tiår etter gjennombruddet er det låtene som står i sentrum, ikke showfaktoren.
Sist fredag kom «Ensoulment» i salg, Matt Johnsons og bandet The Thes første album på 24 år. Faktisk har det gått hele 35 år siden en rødglødende Matt Johnson var i Oslo sist, i hvert fall på en scene. Jeg kalte han en gang verdens triveligste fyr, selv om ryktet hans den gangen, på begynnelsen av nittitallet, tilsa noe helt annet. Men det er slik han er. En av pophistoriens skarpeste tunger er den mildeste og hyggeligste personen du kan tenke deg i levende live, selv om han medga overfor undertegnede at han mente England var deprimerende, og han hatet å være deprimert.
På Sentrum Scene nå i 2024 er det denne milde versjonen man møter, selv om sangene fortsatt er giftige nok. Han medgir dessuten i løpet av denne første kvelden av to utsolgte konserter, at han har tilbrakt tre timer i en norsk badstue. Det setter sine spor, ifølge han selv.
Kanskje har han rett, men det er også fullt mulig at måten de eldre låtene er arrangert på, gjør at han ender med å rose Oslo-publikummet som «lyttende». Det er i så fall første gangen den betegnelsen er brukt på skravleberget bakerst på Sentrum Scene. Men han har faktisk sine ord i behold. Selv bakerst lyttet folk til en av pophistoriens beste låtskrivere. Nå er det låtene som virkelig får lov til å skinne.
Det er denne kvelden bare fem dager siden Matt Johnson ga ut sitt første album på et kvart århundre. Det er fortsatt ikke godt å si om de er et band, eller en soloartist med ryggdekning, men uansett insisterer Johnson på å spille det splitter nye albumet i sin helhet som en «del 1» av en todelt konsert. Med pause. «Ensoulment» ble sluppet fredag 6. september. Svært få har det under huden. The The er tross alt ikke Taylor Swift. Selv på 1980-tallet var Matt Johnson en av de obskure, en av de kritikerroste og som musikknerdene gravde seg fram til, men knapt en del av husholdningen.
Han var kompromissløs før, opptatt av politikk da alle andre var opptatt av sine egne skotupper. Han er kompromissløs også i dag, både i måten han organiserer sin egen artisttilværelse på, og i måten han legger opp en turné hvor han selvfølgelig vet at nitti prosent av publikum kommer for å høre låtene fra spesielt «Soul Mining» (1983) og «Infected» (1986). I sistnevnte synger han om hjemlandet som han kaller USAs 51. stat, bare noen timer før Kamala Harris og Donald Trump møtes til valgduell: «Well it ain’t written in the papers, but it’s written on the walls/The way this country is divided to fall».
Eller som han en time i forveien utilslørt synger om USA i den splitter nye låten «Kissing The Ring Of POTUS»: «A psychopathic superpower spies from the sky/Transmitting viruses into the mind’s eye». Matt Johnsons låter biter vakkert fra seg gjennom innpakningen, og han får nydelig drahjelp fra særlig gitarist Barrie Cadogan, som har spilt med Morrissey, Paul Weller og Liam Gallagher, og som fikk The The-jobben etter en referanse fra tidligere The Smiths- og The The-gitarist Johnny Marr.
Det er et høydepunkt når Matt Johnson med verdens stødigste stemme smyger ut «Infected» som første låt etter pausen, nydelig arrangert i tråd med «Ensoulment»-lydbildet. Nå letter Sentrum Scene mildt. De foregående 12 låtene er det få som kjenner, men «Ensoulment» er ingen dårlig plate. De nye låtene holder publikum på tå hev. Det var kanskje ikke dette de kjøpte en dyr billett for, men det er en sjeldent fin bonus.
The The nærmest smyger seg inn blant publikum med åpne, fine gitarstrenger og en myk perkusjon som anker. Det første settet består altså av den nyeste platen spilt kronologisk. Du skjønner at det ikke akkurat skal bli stagediving med låttitler som «Cognitive Dissident» eller «Some days I drink my coffee by the grave of William Blake», men dette er fem voksne karer som med London som utgangspunkt, ser ut som de aldri har gjort annet enn å stå henslengt på en scene og trylle fram godlyd.
Matt Johnsons stemme er bedre enn den gang da, dypere og mer emosjonell. Han matcher de tunge tangentene og det mørke bakteppet bandet spenner opp. Det nye albumet spilt live av The The deler nok publikum, men det er også en stor mulighet for at de som ikke har hørt det i forkant, går hjem, jekker en kork, og oppdager en ny perle.
Live legger de seg nesten på jazzakkordene, mens det bokstavelig talt danses på bakteppet, av en lysfigur laget som en skikkelse av nordlys, eller et menneskelig lysblaff mot mørket. Stemmen til Matt Johnson, og stemningen i musikken, minner om Tindersticks. Han avslutter første sett på britisk vis. «Dette er den siste låten, etter den tar vi en pause så dere kan kjøpe bøtter med alkohol og kysse en drøss med ukjente», sier han før «A Rainy Day In May», alt mens det bøtter ned i Oslo i september.
Andre sett begynner med «Infected». Nå skrus tempoet opp, det blir hardere og den metalliske varmen som kjennetegnet de første platene til The The slår inn. Blant bandmedlemmene bør også DC Collard nevnes på tangenter, synth og munnspill. Han spiller bluesen inn i The The, slik han har gjort siden 1989, og hvor han spesielt bidro til Hank Williams-prosjektet «Hanky Panky», som er heller dårlig representert på denne turneen. Collards synth svever her over det hele. Johnsons stemme på et nivå man knapt kunne drømt om.
Gitaristen briljerer på flanken. Kanskje har han et Johnny Marr-gen, men Cadogan gjør kunsten til sin egen. Vi skal få en hitparade presentert på ellevilt beskjedent vis, men tross alt er vi jo et lyttende publikum. «Armageddon Days Are Here (Again)» kommer som nummer to, og herfra og ut er det ren nostalgi, vel å merke ikke spilt som nostalgisk frieri. Men «Heartland» er uansett en publikumsvinner, og han overrasker med «August & September» fra «Mind Bomb» og «Love Is Stronger Than Death», spilt som en ballade fra en åpen slette, og ikke minst «Icing Up» fra albumet «Burning Blue Soul».
Vi får også «Sweet Bird Of Truth», kontant og hard, og den Beatles-aktige «Lonely Planet» med teksten John Lennon fint kunne skrevet: «If you can’t change the world, change yourself», eller omvendt.
På ett tidspunkt begynner Johnson å snakke om dårlige drømmer innad i bandet, som at trommeslager Earl Harvin har mareritt om at trommesettet flyter fra han. «Jeg har en drøm om at jeg glemmer teksten, jeg vet ikke om dere merket det», sier Johnson selv. Han legger til at det beste stedet å glemme teksten er i Oslo. «Dere er så vennlige», sier bandsjefen.
Han gir oss «Heartland» i en gyngende armkrokversjon, sløy og poengtert, mens det amerikanske flagget danser på bakveggen. Nettopp den låten viser at dette bandet skal behøver å bevise noen ting som helst. De skal ikke vinne noen konkurranse, de skal bare spille musikken sin så godt det lar seg gjøre. Kanskje var Johnson som en turbovill sportsbil på åttitallet, men nå kommer han som en solid og trygg sedan. Men det gjør ikke noe. Som han selv sier etter «Slow Emotion Replay», jeg tror jeg liker denne versjonen bedre enn originalen.
Så hans mest berømte låt, og den kommer med en historie som peker fram årets album. Han forteller at «This Is The Day» ble skrevet da han satt i en leilighet og så over graven til William Blake. «Jeg gråt da jeg skrev den, som jeg ofte gjør, for hvordan skal jeg få dere til å gråte hvis jeg ikke gråter selv», sier han. Slik får også den nye sangen «Some days I drink my coffee by the grave of William Blake» en ny mening,
