---
5
TEATER
«Kvit norsk mann»
Av Brynjulf Jung Tjønn
Regi: Maren Bjørseth
Med Huy Le Vo
Komponist og utøvende musiker: Kim Thanh Ngo (Kim Dürbeck)
Vega Scene
---
Det å falle mellom gjør vondt. Forfatter Brynjulf Jung Tjønn vet det bedre enn de fleste. Han har en særskilt historie, en som er bare hans, men som mange vil kjenne seg igjen i. Og enda flere kan relatere til i den delen som har å gjøre med det å stå på utsiden, om frykt for å være annerledes, om rasisme og fremmedhat. Alt det som gjør at de fire linjene som åpner Brynjulf Jung Tjønns diktsamling «Kvit norsk mann» (2022) rommer et helt liv av tanker rundt familie, slekt og utenforskap, og hvordan han oppfattes av andre tross det helnorske navnet.
«kva vil du bli
når du blir stor?
eg vil bli
ein kvit, norsk mann»
Regissør Maren Bjørseth har nå tatt «Kvit norsk mann» til teaterscenen. I samarbeid med skuespiller Huy Le Vo har hun bearbeidet teksten forut for oppsetningen på Vega Scene, og senere skal stykket også spilles på Den Nationale Scene i Bergen. Skjønt bearbeidet. Det er så mye poetisk kraft i Tjønns opprinnelige dikt, at det knapt er behov for ytterligere bearbeidelse. Noen få tekstlige tilføyelser ligger i starten av stykket. Den nesten nakne scenen er skilt fra publikum med en lang benk som skal vise seg å ha noen hulrom som inneholder noen få rekvisitter. Bak en miksepult står komponist og musiker Kim Thanh Ngo, også kjent som DJ og artist under navnet Kim Dürbeck.
Forestillingen åpner med at Huy Le Vo peker på hva som skiller han og Jung Tjønn, altså bokens og stykkets eg-person. Gjennom mobiltelefonen lytter han til forfatterens egen uttale av de nevnte fire linjene, for så å repetere dem på sognemål.
Les også: «Jente, 1983»: Et intens stille skrik (+)
Huy Le Vo er ikke adoptert, slik Jung Tjønn er. Han har heller ikke vokst opp på en gård i Feios i Sogn og Fjordane. Men gjennom språket og poesien ikler han seg vekten av ordene og av personen bak dem. Det var til Feios Jung Tjønn kom som 3-åring, som «eit gjenbruksbarn» som han skriver. Han ble adoptert fra Sør-Korea, og han skulle bli odelsgutt.
«så kom eg
til ein ferdiglaga identitet
namn: brynjulf tjønn
yrke: odelsgut
eigenskapar: flink til å snekre, slå gras
køyre traktor, stie sauer»
Men gutten kom også med laktoseintoleranse, høysnue og «ti tommeltottar», det han kaller produktmangler. Oppgaven som odelsgutt ikke lot seg gjennomføre.
Les også: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Brynjulf Jung Tjønn ble i stedet journalist, kritiker, forlagsredaktør, styreleder i Den norske forfatterforening og ikke minst forfatter, med over et titalls bøker i flere sjangre bak seg. Han har skrevet sin egen historie både i «Kinamann» og i «Kvit norsk mann». På scenen blir sistnevnte en sterk opplevelse. Det er en nær ordrett lesning av teksten, men innholdet belyses på en annen måte, og i Bjørseths grep og Le Vos formidling blir de poetiske bildene - enn så store de er også i boken - forstørret og gjort «sanne» og vesentlige. Det gjør «Kvit norsk mann» til en viktig teateroppsetning, personlig, poetisk og ikke minst politisk.
Le Vo bruker hele scenen og benken på fysisk vis, og i noen av de mest dyptgripende scenene i Magnus Myhrs innholdsforsterkende koreografi. Men det er i ordene handlingen først og fremst ligger. Og i tonefallet. Det er ikke bittert, snarere mer lakonisk, undrende og konstaterende. Det er som om fortelleren holder tilbake en lavine av erindringer og oppsamlet visshet om at ingenting endrer seg. At han hele tiden har blitt og skal bli påminnet alt han ikke oppfattes som. En «kvit norsk mann».
Les også: En «Peter Pan» med voksesmerter (+)
Forfatteren lodder dypt når han parafraserer over spørsmålet han har fått hele livet gjennom: «men kor kjem du eigentleg frå?». Dette løper også som en rød tråd gjennom forestillingen, enten det handler om de få minnene han har fra landet han kom fra, den første tiden i Norge, eller det handler om forholdet han har til foreldrene, til slekta fra garden Tjønn i Fejos. Han kommer egentlig fra gården som manglet arving, men «eg blei den eg blei/på grunn av eit sakn». Det handler også om hans egen familie, hans egne barn, «hybridbarna» som han kaller dem. Og framfor alt handler det om utrygghet også han har kjent på, idet forestillingen griper inn i et større mørke og stiller spørsmål som avkrever svar:
«kven spring i mørkret?
tre barn spring i mørkret
er det arve beheim karlsen?
er det benjamin hermansen?
er det johanne ihle-hansen?
tre norske barn
med tre norske namn»
Arve Beheim Karlsen ble jaget i døden i Sogndalselvi i 1999. To personer ble etter flere runder i rettsapparatet dømt for vold og trusler, men frikjent etter rasismeparagrafen. «Kvit norsk mann», både diktsamlingen og teaterstykket, handler om å lete etter hvilken plass man har i samfunnet, om å viske ut fortid og finne fram i en nåtid på vei mot en framtid for både seg selv og sine etterkommere. Det handler om tilhørighet og identitet, og dermed også om utenforskap og i ytterste konsekvens strukturell rasisme med døden som utfall.
Scenen i teaterstykket som baserer seg på sekvensen i boken hvor dikteren ser seg selv løpende sammen med Beheim Karlsen, er hjerteskjærende og vond, men ikke uten at harmen kommer til overflaten.
«i vatnet er vi brør
to adoptivbarn held pusten
eg er den einaste som reiser meg»
Huy Le Vo danser og beveger seg som i en olm strøm, i rolig, men intens samspill med Norunn Standals enkle, men virkningsfulle lysdesign og musikken til Kim Thanh Ngo. De gjenskaper hendelsen i mørket. Det vakre i bevegelsene avdekker det vonde og det hjerterå. Bjørseths regi gir minnet om Beheim Karlsen rom, og Huy Le Vo gir ordene tid til å synke.
«… eg er den brune guten som spring ut i elva
eg er den brune guten som seinare
blir funne i vatnet
dei ropte
drep denne …»
Og etter «drep denne» klipper teaterversjonen bort det siste ordet i setningen slik den står i boken. Det gjør ikke scenen mindre farlig, tvert imot. Fraværet av ordet alle vet hva er, det mobben ropte etter Arve Beheim Karlsen, forsterker ikke bare det rasistiske utfallet i seg selv, men hele situasjonen. Det er klokt gjort, og viser samtidig at den litterære teksten lever og utvikler seg, uten at innholdet endres. Her kjennes tvert i mot ordene på kroppen, levende, pulserende og nærmest fysisk, enten de er ømme, humoristiske eller fulle av savn i de mest personlige scenene, eller de stikker hardt i vår egen samtids mest skamfulle verkebyller.
