---
4
TV-DRAMA
«Milliardærøya»
Serieskapere: Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin
Regi: Marit Moum Aune
6 episoder med premiere 12. september
Netflix
---
Den nye oljen vokser seg feit i merder langs norskekysten, og de største «laksebaronene» er på få år blitt Norges rikeste. Å lage TV-drama om hvordan dette nyrike sjiktet kolliderer med jordnær lokalbefolkning, er selvsagt en gullkantet idé. Som en av hovedaktørene sier: «Noen ganger må man gjøre veldig smertefulle ting for familien sin».
Familieintrigene i Netflix-satsingen «Milliardærøya» minner om en norsk «Succession», bare med oppdrettslaks, sex på brygga, vakker Frøya-natur (her kalt Brima), K-pop-stjerner, miljøkamp, Hollywood-drømmer og pengeødsel som ingredienser. Det hele i spennet mellom to steinrike oppdrettsfamilier på hver sin side av generasjonsgapet. Men likt folket i landsdelen serien er lagt til, så er også «Milliardærøya» litt tung i frasparket, med mye innforstått skuling før det hele strammer seg til etter et par episoder.
Serieskaperne bak «Lilyhammer», Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, har laget en serie som skjærer rett inn i indrefileten av den norske folkesjelen. Og der gjærer det godt. Marit Moum Aune («Made in Oslo») er konseptuell regissør med håndlag for å skape krusninger gjennom det latente i handlingen, og rollelisten er befolket med nær sagt hver eneste skuespiller her i landet som snakker trøndersk.
Det skaper autentisitet med Frøya som ramme, en øy som også i virkeligheten er et hovedsentrum for norsk havbruksnæring med over tretti lokaliteter for oppdrett av laks. For eksempel var det her Witsøe-familien bygde opp verdens nest største imperium innen næringen, Salmar. Bilder av John Fredriksen, eieren av verdens største, er klippet inn i seriens åpningsvignett. At «Milliardærøya» henter en og annen inspirasjon fra virkeligheten, er det ingen tvil om.
Med tanke på virkelighetens milliardærøy og avtrykket etter «Lilyhammer», er «Milliardærøya» påfallende «nedpå». Serien bruker tid på å etablere de ulike figurene og sammenhengene. Den svarte humoren og de giftige forviklingene lurer under overflaten, men hogger ikke til før i de senere episodene. Det er litt som om den abrupte fortellerstilen til Bjørnstad og Skodvin brytes med Moum Aunes mer subtile, underfundige regi, men for seeren ligger det en god gevinst i å ikke gi opp underveis.
Det er konfirmasjonsdag på Brima, og øyas to rikeste laksefamilier har hver sin konfirmant. Hennie er datteren til Julie Lange (Trine Wiggen), som representerer rovdyrkapitalismen i dette sølvglinsende eventyret som eier av selskapet Marlax. Sambygdingen Gjert Meyer (Svein Roger Karlsen) er bestefaren til Felix, og overhode for familieforetaket Meyer Fjordbruk, et av verdens største i sitt slag. Mens familie, slekt og businessvenner samles, kommer en betydelig aksjepost i Meyer Fjordbruk i spill. Slår Julie Lange kloa i den, vil fusjonen knuse Meyers livsverk og posisjon som «baron» på øya.
De to familiene kunne ikke vært mer forskjellige, også uten bruduljen som oppstår rundt aksjepostene. Hos Meyer-familien er det grunnverdiene som teller. Her bidrar konfirmasjonsgjestene med kaker til kakebordet, og småfalsk trøndersk beskjedenhet er en dyd. Lunde-familien derimot, som forflytter seg i sitt private helikopter, flyr inn verdens største K-pop-band til privat konsert foran skalldyrtårnene utenfor den overdådige funkisvillaen. At den tidligere Up10tion-rapperen og sørkoreanske realitystjernen Lee Jin-hyuk spiller lederen av det koreanske boybandet, vil garantere serien Netflix-suksess i Asia.
Bjørnstad og Skodvin spinner et drama med mange forgreininger og parallelle handlingsforløp. Hennies (Nemi Storm) koreanske pophelter er etter hvert ikke like begeistret for industrien hun er arving til. Storesøster Amy Lange (Ragne Grande) er tungt inne i Marlax-ledelsen, men skal snart erfare at selv ikke mor-datter-bånd kan holde forretningsdriften – eller andre drifter for den saks skyld – i sjakk. Hennie og Amys bror JJ (Vetle Røsten Granås) som kommer fra Hollywood og flekser karrieremusklene, får erfare at talent kommer med en prislapp, alt mens faren (Kåre Conradi) koker suppe på alle andres suksess.
Også i Meyer-familien er fiskeslo tykkere enn familieblod. Gamle Gjert er det motsatte av en glad laks, og holder gubbetradisjonene i hevd. Den taslete svigersønnen (Tor Ivar Hansen) har fått plass ved styrebordet, men datteren Trine (Hanne Skille Reitan) er satt til side. Hun steller heimen og moren som sitter i rullestol uten kontakt med omverdenen. Tilsynelatende.
«Milliardærøya» er to historien om to maktsyke familier som barker sammen, det ene familiemedlemmet mer usympatisk enn det andre. Men det er først når manus tar omveier rundt klisjeene at det begynner å svinge. Den yngste generasjonen i serien viser til et mer komplekst bakteppe, som de etiske sidene knyttet til lakseoppdrettet. «Tror du fisk har følelser?», spør Hennie på et tidspunkt, og målbærer et håp for framtida selv om hun ellers framstår som steinrik og bortskjemt tenåringsrebell.
Serien er ambisiøs, men et savn er likevel mer handling rundt selve industrien, rundt foredling, eksport og de miljømessige aspektene. Og mest av alt lurer man på hvor de er, alle dem som jobber for Marlax og Meyer. Serien krydres med noen sterile illustrasjonsscener fra settefisknæringen, av sløying og pakking, men i handling er det knapt en ansatt å se annet enn de som jobber på kontorene. Og selv om Gaute Gunnaris foto er nydelig, utnyttes verken Frøya eller Trondheim til fulle. Man skal kjenne til den pittoreske bydelen Bakklandet for å vite at mange scener er derfra.
Ofte kan man argumentere med at dramaserier blir for lange, hvor handlingen dras både en og to episoder for langt. Her er det motsatt. Serieskaperne etablerer mye som de ikke får helt i havn. Akkurat som mangelen på arbeidsliv rundt bedriftene, lider serien av mangel på luft i de mest dramatiske situasjonene. Noen figurer fases ut uten videre, og enkelte tråder blir hengende i løse luften. Et farlig båthavari som ikke får konsekvenser? Det kan være at Netflix-budsjettet gir begrensninger, men denne innledende første sesongen kunne faktisk tålt et par episoder til for å gi handlingen mer koloritt.
Det er uansett den sterke og store skuespillerlisten som haler «Milliardærøya» i land, inkludert en og annen skruball. Blant dem DDEs Bjarne Brøndbo i en fin liten rolle som golfentusiast, og Bjørn Sundquist som, ja, noe i nærheten av seg selv. Trine Wiggen står sentralt som iskald konsernsjef og steinrik gründer, og balanserer figuren mellom den tilsynelatende medfølende moren og den kyniske gründeren som ikke skyr noen midler. Empatien har uansett karrig grobunn. Det har den også hos Viljar Meløy, en joker spilt av Frank Kjosås. Ragne Grandes Amy har i likhet med Nemi Storms Hennie en utvikling som vokser fra episode til episode. Og når scenene til Granås i rollen som JJ rykkes ut av de verste klisjeene, kommer også humoren og varmen inn i handlingen.
Så skal det nevnes at et knippe godt etablerte skuespillere biter godt fra seg. Svein Roger Karlsen stjeler showet som Gjert Meyer, en surgubbe av edleste slag, sosialt akterutseilt, men fortsatt med tæl og tro, også på «varme hender» (vi er tross alt i Trøndelag). Og i en mindre rolle, Ingunn Beate Øyen som innful og innrøykt fisker med talent for blomstrende trøndersk bannskap. At det er i disse scenene «Milliardærøya» virkelig fenger, kan være verdt å huske når sesong 2 planlegges.
