---
3
FILM
«Og festen fortsetter!»
Regi: Robert Guédiguian
Frankrike – 2023
---
Det første adjektivet som dukker opp i tankene hvis man skal beskrive den franske sosialrealisten Robert Guédiguian er ikke nødvendigvis «festlig». Kanskje «traurig», «tradisjonell», «stølbent» eller rent ut «kjedelig». Men neppe festlig. Han har sine standhaftige tilhengere, men etter å ha anmeldt en rekke av Guédiguians filmer i årenes løp (inklusive «Byen er stille», «Don’t Tell Me the Boy Was Mad» og «Huset ved sjøen») må jeg nok bare innse at jeg ikke er en av dem. Fyrens overtydelige, knusktørre, politiske dramaer er omtrent like subtile som en slegge smelt i bakhodet, og bare variasjoner av samme tema. Så godt som alle spilt inn i regissørens hjemby Marseilles, med en rolleliste fylt opp av hans faste repertoarkompani med omgangsvenner (og hans kone gjennom snart femti år: Ariane Ascaride).
Hvor mange ganger kan vi høre aldrende raddiser snakke varmt om solidaritet, klassekamp og sosiale forskjeller mens de svikter sine gamle idealer? Så veldig mange ganger. Hvis syttiåringen Robert Guédiguian var mer folkelig og arbeiderklasse-humoristisk kunne vi kanskje ha beskrevet ham som Frankrikes motsvarighet til Ken Loach, men det er et større kompliment enn jeg er villig til å gi ham. «Og festen fortsetter!» er nok en variasjon rundt samme temaer, men det er fortsatt litt forfriskende at Guédiguian faktisk prøver å fornye seg litt denne gangen.
Ja, vi snakker om enda en sosialrealistisk historie om politiske aktivister i Marseilles, som tar sitt utgangspunkt i virkelige hendelser og utforsker regissørens armenske opphav, befolket av de samme skuespillerne som alltid – men dette er trolig så nærme Robert Guédiguian kommer en tradisjonell, romantisk komedie.
Filmen tar sitt utgangspunkt i en virkelig hendelse. I november 2018 raste to forfalne bygårder sammen i Marseilles’ Noailles-distrikt, en tragedie som endte med åtte døde leieboere. Hendelsen ledet til iltre demonstrasjoner mot griske bolighaier og kommunen, som tillot at byens mest ressurssvake innbyggere leide nedslitte leiligheter i bygårder som for lengst burde ha vært revet eller totalrenovert. Nok et eksempel på hvordan den fattige underklassen blir ofre for elitens grådighet, og hvordan myndighetene ignorerer systemisk urettferdighet.
I mellomtiden er den armenske bareieren Sarkis (Robinson Stévenin) oppover ørene forelsket i sin nye forlovede Alice (Lola Naymark). En skuespiller som jobber ideelt som korlærer i en okkupert kulturkirke. Hun nekter å jobbe med «reaksjonære» TV-serier som spilles inn i Marseilles, og er mer opptatt av «teater med folket, for folket».
Les også: Tim Burtons oppfølger til filmklassikeren «Beetlejuice», er en ren morbid fornøyelse (+)
Sarkis har allerede bestemt at de skal gifte seg og få ni barn, og forventer at moren Rosa (Ariane Ascaride) serverer et festmåltid når han tar henne med hjem til middag. Hennes armenske spesialitet: pasta med kastanjer og ansjos. Sarkis aner ikke at forloveden er allergisk for ansjos, og ser ikke ut til å registrere at hun blir ubekvem så fort det blir snakk om barnefødsler. Mamma Rosa har knapt tid til familiemiddager, hun er en travel sykepleier og driver i fritiden valgkampanje for å bli stemt inn i kommunestyret som representant for miljøpartiet De grønne.
Hennes bohemske bror Tonio (Gérard Meylan) rynker skeptisk på nesen, og blir subtilt beskrevet som «taxisjåfør, kommunist og evig romantiker». Han mener bestemt at søsteren heller burde holde seg sammen med de gamle kommunistene som vil rive ned etablerte maktstrukturer, men Rosa føler at deres støvete idealer hører fortiden til.
Det samme gjør på mange måter faren til Alice: enkemannen Henri (Jean-Pierre Darroussin), en pensjonert bokhandler som har kommet til Marseilles for å gjenoppta kontakten med datteren. Han akter å kompensere for årene han var en fraværende far for Alice, og prøver uten hell å komme nærmere henne. Isteden kommer han veldig nære moren til sin kommende svigersønn. Under fremføringen av Alices korsang-forestilling plasseres Rosa og Henri ved siden av hverandre på tilhørerbenken, og finner umiddelbart tonen. Så til de grader at de innleder et kjærlighetsforhold til hverandre.
«Quislings siste dager»: En påminnelse om hvordan despotene kan komme til makten (+)
I en mer tradisjonell dramakomedie kunne sikkert deres hemmelige romanse blitt en kilde til familiekonflikter, komplikasjoner og forviklinger. Men Robert Guédiguian er selvfølgelig null interessert i sånne ting. Så isteden blir Rosas engasjement som håpefull lokalpolitiker en ideologisk oppvåkning for Henri, og en mulighet til å komme nærmere datteren. Alice forbereder en aktivist-tale under en minnemarkering for dem som mistet livet i bygård-raset, og mon tro om ikke pappa kan stille opp der.
Det må sies at «Og festen fortsetter!» er betydelig mer publikumsvennlig enn regissørens siste filmer, Med et litt friskere formspråk, bedre filmfoto og fordundre meg også et tradisjonelt musikkspor!
«Blink Twice»: Regidebuten til Zoë Kravitz er en effektivt fortalt og lekkert iscenesatt thriller (+)
Temaene er imidlertid akkurat det samme som før, mens rollefigurene dogmatisk staver ut sine politiske ideologier, indre sjelsliv og akkurat hva de representerer i store, blinkende neonbokstaver. Særlig Rosa er en vandrende avatar for Robert Guédiguians egne meninger, men hun er i det minste sjarmerende spilt av hans kone Ariane Ascaride. Og det er om ikke annet oppløftende at regissøren fortsatt har den ideologiske optimismen i god behold etter alle disse årene, og helhjertet tror at politisk grasrotaktivisme har kraft nok til å forandre verden. I alle fall på film.
