---
4
TEATER
«Jente, 1983»
Av Linn Ullmann
Regi: Luk Perceval
Med Gjertrud Jynge og Gina Bernhoft Gørvell
Det Norske Teatret
---
Det er snart tre år siden Linn Ullmann ga ut «Jente, 1983», en roman som framstår som sterkt selvbiografisk, om en 16 år gammel jente som bor sammen med moren sin i New York. De er ingen vanlig familie. Hennes berømte far bor i Sverige. Hun er selvbevisst og opprørsk, i store skjorter og tøffe jakker. Når hun møter en fetert fransk fotograf som er mye eldre enn henne, som insisterer på at hun må komme til Paris og la seg fotografere av han, drar hun. Mot morens vilje, men med morens hjelp.
Fotografen som jenta kaller A, er 44 år. Scenehistorien begynner med beskrivelsen av fotografiet han tok av henne i Paris, som ikke lenger lar seg oppdrive. Det sentrale er hennes forhold til fotografen. Hans blikk på henne, et mannlig blikk som hun møter ved å dele seg opp, «bli seg selv og en annen på en gang», som Ullmann skriver. En natt etter å ha forlatt A på en fest og gått på diskotek sammen med andre modeller, går hun seg vill og finner ikke hotellet hun bor på. Hun drar hjem til A. Det som så hender, også ved at A senere oppsøker henne, blir gjenstand for en utforskning av kroppens reaksjoner – også de mentale – i tiden og årene etterpå.
Den unge jenta som er i en fase mellom barn og voksen, søker kanskje både den voksne mannens og sitt eget begjær. For den voksne kvinnen og forfatteren skal høsten 1983 stå som en bøyg gjennom livet.
Det er en historie om å gå seg vill på flere plan, om gjemsel og glemsel. Det skal gå nesten fire tiår etter det som skjedde, før Ullmann i romanen greier å la sitt voksne jeg smelte sammen med sitt yngre jeg. Nå utforskes denne teksten på scenen i den belgiske regissøren Luk Percevals dramatisering. Gjertrud Jynge er fortelleren som maner fram motivet av jenta slik hun som voksen husker seg selv. Gjennom et slør av glemsel ligger de fine nyansene hvor reelle minner, fantasi og fortrengninger flyter sammen. Hvor inntrykk, stemninger, traumer, følelser av lyst, men også skam, snøres sammen til en helhetlig fortelling hvor sannhet blir en flytende variabel.
Les også: En «Peter Pan» med voksesmerter (+)
I motivet, også det rent fotografiske, ligger den voksne kvinnens visshet om at hun den gangen ønsket at det som skjedde, skulle skje. At de lå sammen gir grunnlaget for både bokens og teaterstykkets kompleksitet rundt makt og utnyttelse, skyld og offerrolle. Å ikke se seg selv som utelukkende offer, er en modig og personlig nyansering av et komplekst hendelsesforløp slik det beskrives av en romanforfatter som åpenbart skriver tett opp mot sitt eget liv. Av uroen og angsten hun tiår senere forløser tankene rundt, som et skrik fra et sted langt der inne. Kort og godt det hun selv i romanen kaller «en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner».
Scenografien (Philip Bussmann) er enkel. Et stort og opphevet skråstilt rektangulært gulv som lyser i den mørke «sceneboksen». Midt på en tilsvarende rektangulær, men mye mindre åpning ned i det svarte mørket under scenen. Akkurat stor nok til at en skikkelse kan forsvinne ned i det. Symbolikken i det svarte «søkket» er effektiv. Men rektanglene har også format som et fotografi, og scenen med det svarte «motivet» på midten minner om utstyr som brukes når man framkaller analog svart-hvitt-film.
Mark Van Denesses nennsomme lysdesign spiller noen ganger over scenen som fremkallervæske, andre ganger er hele rommet rødt, som i et laboratorium hvor vanlig lys vil ødelegge både film og motiv. Ullmanns historie tegner seg under disse lysømfintlige forholdene, som om teksten rommer bildet ikke bare av henne 16 år gammel, men av et helt liv hvor møtet med A ligger gjemt som en ueksponert svart rute som når som helst kan avsløres under en fotografisk prosess.
Også i teaterversjonen trer motivene fram, og som i romanen rommer den mye skjønnhet og personlig vilje. Men bildet fikseres aldri slik at det kan bli stående igjen som et faktum. «Jente, 1983» er en versjon av det som kan eller skal ha skjedd. Teksten viser lengselen etter sannferdighet mer enn etter et endelig oppgjør med en sannhet.
Les også: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Som i boken møter vi «Skyggesøsteren», manet fram av den voksne kvinnen som i barndommen og ungdommen skapte seg en fantasisøster som veide opp for mangelen på en tilstedeværende søster da hun og moren bodde sammen.
I Gina Bernhoft Gørvells skikkelse tar skyggesøsteren plass. Hun blir også et bilde på jenta selv, i enkelte sekvenser som smeltet sammen med den voksne, mens hun andre ganger er morens stemme og skikkelse, hun vi vet er Liv Ullmann, enten i New York, på telefonen, i jentas frykt for morens sinne og skuffelse, eller i leiligheten i Oslo. Teaterstykket er fokusert på hendelsen med A, men rommer også deler av romanens beskrivelser rundt et ambivalent forhold til en mor. Dramatiseringen er ikke i morens favør.
Teater av romaner er tveeggede sverd. Luk Perceval og Gjertrud Jynges overføring av nettopp denne romanen til scenen er likevel av en annen kaliber enn de skjematiske forsøkene vi som oftest ser, når indre liv i en bok forsøksvis visualiseres gjennom ansikter og situasjoner. «Jente, 1983» er indre liv, og dette formidler teaterforestillingen gjennom Jynges intense og innette fortelling, av teksten som flyter gjennom et fint årenett av hukommelsesreiser som etter hvert løper ut i erkjennelser. Det er ambisiøst, og det er kompromissløst.
Gjertrud Jynge og Luk Perceval deler en visjon rundt tekstbilder som startet med samarbeidet i oppsetningen av Jon Fosses «Trilogien», med Jynge som figuren Ales i en framføring hvor hun ga stemme til både det gamle og det unge, det hviskende og det stormende. I «Jente, 1983» gjentas noe av det samme grepet, men her i en tilnærmet solofortelling hvor Jynge på lavt og inderlig vis føler seg fram langs ordene og setningenes buktninger.
Les også: Riksteatret inviterer til et veldig hyggelig gjensyn med en elsket figur (+)
Det er i disse nyansene i utgangspunktet ligger, hvor smerten er like mye til stede som undringen og forundringen, og hvor en ung jentes usikre, likevel sterke trang til å være objekt også rommer følelsen av det truende og det som blir galt. Brit Bildøens oversettelse til nynorsk har en nydelig flyt.
Luk Percevals personinstruksjon rommer både det lavt hviskende og historiens indre skrik, og det fysisk utagerende, hylende og rasende. Formen utfordrer likevel enkelte av de lange monologpartiene, og gjør dem i overkant monotone. Da er det nettopp fininnstillingen av nyansene i teksten som glipper. Spenningen som ligger i spørsmålene rundt sannhetssøken og offerrolle satt opp mot en egen fri vilje, heller her mest i retning offerrollen. Kan hende er det meningen, men gjennom det dempes det sammensatte i historien.
Formen i all sin enkelhet, og gjennom den igjen intonasjonen i tekstframføringen, blir stående noe i veien for innholdet. Det gjør at sceneversjonen av «Jente, 1983» føles lang og til tider repeterende. Det kan være at dette endrer seg når forestillingen får satt seg. Og uansett ligger Ullmanns utforskning og fortellerens selvinnsikt der like sterk, vond og vakker, som minner som ikke helt lar seg plassere, som i et relieff av et liv levd.
