---
Jokke & Valentinerne
1- 5
JEPS
---
---
Forskjellige artister
Punk i Norge hyller Jokke 1- 4
Fücking North Pole Records
---
Selv om alt dette er gledelig i seg selv blir man litt trist ved tanken på hvordan det hadde vært å feire Joachim Nielsen i levende live, 60 år gammel, kanskje full av sanger som ennå ikke var sunget. Slik gikk det ikke, siden han døde av en overdose 17. oktober 2000, bare 36 år gammel. Han etterlot seg en rekke sanger som har festet seg i den norske folkesjela, i enda større grad enn da han levde. Bare synd at han ikke fikk oppleve dette selv.
Med sin enkle, men effektive poetiske eleganse har sangene til Joachim Nielsen fått et mye lenger liv enn opphavsmannen. Legenden bare fortsetter å vokse. – Kommer man til å huske Jokke også om 50 år til, spurte vi da han ville blitt 50. Ti år etterpå tyder mye på det. Sangene til Alf Prøysen, en av Joachim Nilsens store forbilder, synges fortsatt 54 år etter han ble borte. Jokke & Valentinerne ble i sin tid spurt om å være med på Prøysen-hyllesten «Med blanke ark», for å synge en av sangene som handlet mest om fyll og fest. – Det var Jokke liksom, så da skrev jeg heller en sjæl, fortalte han om den stilsikre «Byromanse», som kom på hans siste album, «Billig lykke» i 1999.
Siden han er kjent for å ha laget mange av vår tids største festslagere, skal vi minne om at sangene til Joachim Nielsen også rørte ved andre, mer følsomme sider av menneskesinnet. Alle kan refrenget «Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg», men ikke alle husker fortsettelsen like godt: «Jeg orker ikke tanken på å gå hjem til min seng/ligge der i mørket og lytte til en by/en by som alle rømmer til/en kirkegård av drømmer/ hvor ingen veit helt hva dem vil/eller hvordan dem skal få det til». Selv om tekstene hans stadig oftere handlet om livets nedturer, var de også fulle av humor, kjærlighet og varme, med en menneskelighet bare de aller største sangskriverne i Norge har berørt.
«Hvis jeg var deg» var den første sangen på den første sida på den første LPen til Jokke & Valentinerne, «Alt kan repareres» fra 1986. Arven etter Jokke knytter seg for de fleste til fem album han ga ut med Jokke & Valentinerne mellom 1986 og 1994. Disse kommer nå ut på vinyl igjen i standsmessige utgaver. Juvelen i samlingen er likevel alle LP-platene i en stor boks, som ble folkefinansiert for et år siden, og ikke blir produsert i nye eksemplar etter dette. En tilsvarende CD-boks skal derimot være allment tilgjengelig.
Når vi går gjennom disse albumene er det ikke bare sangene som skinner en gang til. Platene kom i flotte omslag med tegninger av broren Christopher Nielsen. Ikke bare på omslaget, men med hele tegneserier der Jokke & Valentinerne ble «konseptualisert» som tegneseriefigurer. Konseptet ble sterkt redusert med CD-platenes inntog fra gruppas tredje album, men står nå fram i store format, i sin fulle prakt på den nye LP-utgavene.
I tegneseriene møter vi først Jokke & Valentinerne som kulthelter for «narvere» på Oslos østkant. Slik står de tilsynelatende fram for omverdenen i serien fra «Et hundeliv» også, men her framstiller Christopher Nielsen det hele som en front for et liv i sus og dus. Da dette blir avslørt av musikkavisa Nye Fakter (!) må bransjen komme opp med et nytt image for Jokke. – Sukk, det beste hadde jo vært om han døde ung, sier en kreativ sjel i plateselskapet oppgitt. Dette var morsommere den gangen enn det er nå.
Tegneseriene var altså oppdiktet, basert på sanne historier. Jokke i sangene hadde nok mer felles med virkeligheten. Joachim Nielsen hadde en stor stemme, en selvsikker sans for rockens beste virkemidler, og i tillegg gjorde han en karriere av å utlevere seg selv, med humør, selvironi og et skarpt blikk på omverdenen.
– Det koster meg ikke så mye å skrive sånn, jeg synes jeg alltid har gjort det. Folk tror det er så veldig bevisst, men låtene kommer av seg sjæl. De handler ikke konkret om livet mitt, men det er mye av meg i dem. Skal jeg konstruere noe blir det konstruert. Jeg har ikke fantasi nok til å finne på alt, forklarte Joachim Nielsen da vi snakket med ham i 1999.
For 19 år siden lagde 50 norske grupper og artister hyllestalbumet «Det beste til meg og mine venner», som solgte til gull, som det het den gangen. Nå kommer en ny samling, med 66 nye navn på fire plater som heter «Punk i Norge hyller Jokke». Langt færre kjente navn er med her, de fleste har vi aldri hørt om. Den største overraskelsen er at det finnes så mange punkeband i Norge.
Robert Dyrnes i plateselskapet Fucking North Pole Records spurte i fjor på Facebook om det var noen band der ute som kunne tenke seg å være med på en slik hyllest. Responsen var overveldende. Rundt 100 navn meldte seg på. Noen av dem falt fra underveis, men de sto likevel igjen med 66 låter. De fleste er framført relativt likt originalene, bare med litt mer av den pågående kraften som punkrocken innebærer. Dette minner oss også om hvor Jokke & Valentinere kom fra. De fleste av disse gruppene høres teknisk sett bedre ut enn norske punkeband gjorde i den tida. Søndag framfører mange av dem sanger fra platene på puben Rock In på Grønland i Oslo.
I tillegg til alle gamle og nye plater er det igjen muligheter til å komme på konsert og høre disse sangene, synge med, hoppe opp og ned og generelt miste forstanden av ren glede. Jeg minner bare om at Joachim Nielsen selv syntes det var en uting at publikum slengte om seg med dyrebare øldråper som det hadde vært bedre å drikke opp.
De originale Valentinerne gjør tre utsolgte konserter på Rockefeller den nærmeste uka. Med Vidar Rugset i Jokkes sted på sang og gitar, men fortsatt med May-Irene Aasen på trommer og bassistene Håkon Torgersen og Petter Pogo på sin rettmessige plass.
En av årets store festivalopplevelser var å komme til Tons of Rock og se at tusener på tusener hadde møtt opp for å se Valentourettes allerede i totida på en fredags ettermiddag. Valentourettes er satt sammen av medlemmer Valentinerne og Tourettes, Petter Baarli, Petter Pogo, Runar Johannessen, med Tarjei Foshaug ved mikrofonen, fortsetter å turnere i høst, med et stopp på Rockefeller 7. desember. De nærmer seg med dette 700 konserter med de gamle sangene om igjen.
14. september spiller begge disse konstellasjonen, Valentinerne og Valentourettes, på en stor konsert i GSF-parken under Dyvekes bru i Gamlebyen. Her kommer også gruppene Backstreet Girls og The Whalers. Ikke bare for en jubileumsmarkering for Jokke, men også en «Rock mot folkemord»-konsert der inntektene går til Palestina.
Sammen med alt dette kommer også en ny utgave av fotoboka «Gutta – på veien med Jokke & Valentinerne», med bilder tatt av Valentinernes trommeslager, og en gang Joachims kjæreste, May-Irene Aasen. 2024-utgaven har 237 bilder, visstnok 35 flere enn forrige gang. En flott dokumentasjon av bandlivet gjennom 15 år, stilsikre tidsbilder i svart/hvitt. Ikke minst med et mer personlig blikk på Joachim Nielsen enn mange av bildene som dukket opp i pressen, der han hadde en tendens til å gjøre seg litt til.
Jokke & Valentinerne fikk en stor opptur tidlig på 90-tallet med Spellemannpris og listeplasseringer. Dessverre dalte oppmerksomheten i den siste delen av karrieren hans, da han ga ut et soloalbum og to til sammen med sin nye gruppe Tourettes. Sangene holdt imidlertid fortsatt et høyt nivå, og er sentrale på senere hyllestplater og i teatersuksessen «Verdiløse menn».
Under en markering av det som kunne vært 50-årsdagen til Joachim Nielsen, på Nasjonalbiblioteket i 2014, holdt Lars Lillo-Stenberg et foredrag som het «hvorfor jeg var misunnelig på Joachim». – Han var en utrolig talentfull tekstforfatter, låtskriver, sanger og musiker. Jeg skjønner ikke hvordan han fikk tid til alt dette inntaket av berusende midler, som vi hørte så mye om. Han skrev og spilte inn over 100 sanger. Det er en disiplin som krever innsats og tar tid.
– Ofte tenkte jeg: Det er som om det ikke koster ham noe å skrive disse låtene, de kommer ferdig til ham. Men det er bare de beste som får det til å virke enkelt, sa Lars Lillo-Stenberg, og konkluderte: – Han levde sitt liv og lagde jævlig bra låter. Ingen har skylda, ikke engang fylla.
For ordens skyld: Den omtalte fotoboka «Gutta» av May-Irene Aasen har historikk skrevet av Dagsavisens kulturredaktør Mode Steinkjer. Han har ikke deltatt i redigeringen av denne saken.