---
5
LÅT
Lille venn
«Bite Me»
---
Artistnavnet Lille Venn er ikke ensbetydende med at det er fritt fram å bedrive hersketeknikk overfor Helene Brunæs. Snarere tvert imot. Med hennes nye låt «Bite Me» er det ingen tvil om hvilken posisjon hun er i ferd med å innta innen norsk pop. For dette er pop, men i den råere enden av eksempelvis Olivia Rodrigo, med en rocka punch som gjør at denne oppfølgeren til forsommerens «Just Like Me»-utbrudd vil bite godt fra seg på spillelistene denne høsten.
Lille Venn er fra Drammen, og det ligger mange hverdagsbetraktninger i musikken og tekstene som høres ut som de leveres med et gladspark fra en Doc Martens-støvel, ikke ulikt Paramore om man legger til en nesten glad-melankolsk følelse. Dette høres særlig på «Bite Me» når den tar av på slutten, ren moro som sitter som klistret i øret. Skrevet av og produsert av Brunæs selv, broren Carl Kevin Brunæs og Justin Bellucci, samt Peder Rishaug.
Les også: Anmeldelse nye låter: Hammok slår hardt og Briskeby gjør comeback
---
5
ALBUM
GiddyGang & Vuyo
«Destiny/Sacrifice»
---
GiddyGang er fra en planet hvor det er evig sommer og alt og alle er infusert med den aller beste soul- og RnB-musikken som tenkes kan. Alt ispedd varm jazz og hip hop av det slaget som gjorde The Roots til noe helt eget. Fem år etter oppstarten slipper de debutalbumet «Destiny/Sacrifice», en ren oppvisning som befester det sju personer store bandet som en urkraft som forener flere beslektede sjangre, alt i en herlig, jazza og rytmisk svir av tilbakelent «coolness».
Rapper Ole Vuyo Småge med røtter i Sør-Afrika har en flyt som passer det tilbakelente, men rike og sammensatte lydbildet som en kniv i varmt smør. Vuyo deler vokalen med Sarah Vestrheim, mens Sigurd Vestrheim på perk og trommer styrer tempoet. Den allsidige og allestedsnærværende Sigurd Malmedal Drågen på horn legger på dype emosjonelle lag som smelter sammen med Bård Kristian Kylland synther og Martin Stapnes’ organiske basspill. Og Kevin Andersens gitar overrisler det hele med musikalsk bladgull.
GiddyGang har for lengst blitt fanget opp av et internasjonalt marked, og har tidligere hatt prominente gjester med på låtene sine. På dette albumet får de besøk av gatepoeten Mushiva (fra Black Vulcanite) og Ivan Ave, samt hiphop-arbeider Carl Christian Hagen Tenvik, bedre kjent som DJ Chali. De nevner selv J Dilla i åpningskuttet «What You Need», og i biografien sin ramser de opp folk som D’Angelo og Kendrick Lamar, men fremst i minnebanken når man hører «Destiny/Sacrifice» kommer nok Guru og hans Jazzmatazz-prosjekt, om man skal lete etter inspirasjonskilder.
Vuyos tekster speiler en brokete bakgrunn og jakt på både ståsted og identitet, herlig krydret med et vell av populærkulturelle referanser som speiler et lydbilde som høres ut som det kan ha blitt til gjennom jamsessions. Det har det nok også, særlig om vi legger til at dette er et liveband av et helt utrolig format. Men også i studio har de funnet fram til den riktige produksjonen, hvor arrangementene og den perfekte balansen mellom Vestrheims sang og Vuyos rap gjør dette til en av høstens mest velkomne utgivelser.
Les også: Strålende med Susanne Sundfør i Oslo Spektrum (+)
---
5
LÅT
Arif & Stig Brenner
«Let’s Go»
---
Høsten tilhører kompisene Arif Murakami og Stig Brenner. Det har begge svære prosjekter gående hver for seg i Oslo i tida framover, men neste sommer planlegger de blant annet en svær felles-«rave» på Slottsfjell og sikkert mere til. Med den nye låten åpner de moshpiten og skaper en felles «banger» slik bare de kan det, tenk «Kattepus» og «Gutter Snakker Aldri Sammen».
Arif har nylig hatt åpning på «Arif på Munch», med utstilling, film, konserter, eventer, nye innspillinger og vi vet ikke hva. Stig Brenner inntar klubben Blå med hele ti konsertkvelder. Ikke helt Karpe i Spektrum, men vel så eksklusivt og ikke minst mye mer intimt. «Let’s Go» høres ut som startskuddet for alt dette. En låt vi ikke skal ta alt for alvorlig, mer som et energisk, ivrig og inspirert fraspark i startblokka, komponert av Hampus Bergh og med medrivende tekst av Arif og Stig. Den tunge og lekne produksjonen står Benjamin Folkvord Pedersen for.
Les også: Nye låter: Edel blomstrer og Izabelle har forandra seg
---
5
LÅT
Markella
«Chaos»
---
Gresknorske Markella Assimakis fikk angivelig nok av å være artist i Bergen, og av kollektivlivet, og flyttet hjem til mor i Ål i en liten periode. I en bygd som har mer musikk enn de fleste tettsteder i Norge kan bære, skiller hun seg ut fra alle de kjente Ål-navnene innen viserock, rock og rotfesta country. «Retreaten» gjorde henne åpenbart godt.
Hun har hun allerede fått en del oppmerksomhet med et kommersielt synth- og elektronikabasert lydbilde og tekster på engelsk og gresk, og musikken har selvsagt islett av middelhavskulturen den også. Men «Chaos» er et kvantesprang videre opp på stigen. Tenk Moyka eller en mer publikumsfriende utgave av Emilie Nicolas, og du vet hvem som kommer til å levere hits herfra til Tessaloniki når den tid kommer.
---
5
LÅT
Kristine Blir Rapper
«Unge mødre»
---
Kristine ER rapper slår Cely og Pavna fast. De flankerer Kristine Blir Rapper på hennes nye singel «Unge mødre», og dermed utvides kampsonen for en av norsk raps mest umake nykommere. Scenekunstarbeider og skuespiller Kristine Kristine Utne Stiberg tok et steg til siden og debuterte som rapartist med «AK (Alle Kom)», uten at det gikk helt fram om det var ektefølt eller iscenesatt. Etter at hun for alvor slo gjennom på Bylarm i fjor, vet vi at det er begge deler, som en rapartist som går planken tekstmessig, som med tunge beats ikke ulikt en Silvana Imam hyller urkraften og det frie ordet. Det høres også på ørefiken «Unge mødre».
Den er en hyllest til «mor», enten hun er en mamma i ordets riktig forstand, eller i overført betydnings om en leder av gjengen, slik Kristine Blir Rapper er i dette tilfellet når hun tar med seg rapstjerneskuddet Pavna og DJ og rapper Cely (fra NRKs National Rap Show og G00DG1RLZ CLUB) på den nye singelen. Pavna, eller Bhavna Paul, spilte for øvrig på Mela-festivalens hovedscene i august, mens norsk-colombianske Maria Paola Mora Cely er i ferd med å bryte lydmuren med låter som «Nokas» og «5 Bad Bitches». De tre delte scene på Melahuset før sommeren. Dette er fortsettelsen.
---
4
LÅT
Emma Jensen
«Part Of The Story»
---
Dette er så fint som det bare kan få blitt, en oppløftende «nede»-låt fylt av det nordiske lyset (sett fra oppveksten på Nesodden) og med islett fra den amerikanske sangtradisjonen – uten at det blir «nordicana» av den grunn. Snarere viser Emma Jensen tendenser til et internasjonalt format ikke mange andre norske låtskrivere matcher.
Emma Jensen fikk mange med seg etter at hun i 2027 la ut låten «Closer», som brakte henne til finalen i «Urørt» på P3. Den har over 13 millioner strømminger på Spotify, fulgt av «Someone To Break Your Heart». «Part Of The Story» tar en litt annen dreining enn hennes tidligere låter. Den har et åpnere lydbilde og en band-følelse som løfter henne ut av, kall det soveromspopen som har kjennetegnet de tidligere sangene. Jensens litt hese og lyse stemme kler formatet perfekt. Låten har hun skrevet sammen med Olav Tronsmoen, og sistnevnte har produsert låten som er begynnelsen på en kommen EP som får tittelen «Boxer».
---
4
LÅT
Sløtface
«I Used To Be A Real Piece Of Shit»
---
Ja, vi liker B-film. Da har vi også skyhøye forventninger til Sløtfaces kommende album «Film Buff». Før sommeren kom det rene stuntet av en singel med omkvedet «I don’t wanna be your final girl», og nå kommer «I Used To Be A Real Piece Of Shit», en sang for alle som pleide å være drittsekker ifølge vokalist og bandleder Haley Shea. Inspirasjonen er kanskje ikke så mye selvbiografisk, som sugd fra Tim Robinson-showet «I Think You Should Leave».
«I guess all the attention really went to my head/Not easy being six foot tall, a leggy blonde/Dressed like wonder woman at her day job», synger Shea i låten. Den er et punka stiletthæl-spark med mye fuzz og sukker på, med et etsende gitarøs og en popfølelse i melodien som pumper det hele inn på under to minutter. Ren moro dette, akkurat som en god B-film, skrevet sammen med svenske Daniel Hedberg (Hedberg & Hederos) og Preben Sælid Andersen (Death By Unga Bunga). I bandet Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) på trommer, Marie Moe (Razika) på bass og Tobias Osland (Hammok) og Simen Følstad Nilsen (Aiming For Enrike) på gitarer.
Les også: Nye låter – Daufødt er giftige og Anna Lille vil feste
---
4
LÅT
Beforefrances
«Die On Your Hill»
---
Låten «Die On Your Hill» er som tittelen indikerer en mørk rakker, men refrenget er nydelig og hypersmittsomt. I et stort og åpent lydbilde som rommer både svartbrent rock, desperat skuffelse og poppa skjønnhet, har duoen Beforefrances funnet en vinnerformel. Atle Nordby og Heidi Musum i Beforefrances var barndomsvenner i Fetsund, men først etter omveier via USA og Sverige fant de sammen i det som er blitt et duofenomen som nå er klare for å vise seg fram på Bylarm.
De høres ut som en blanding av den mørke gitar- og elektropoprocken fra begynnelsen av 2000-tallet (tenk Briskeby og XX), og dagens alternative artister som har hørt mye på Phoebe Bridges – bare for å nevne en av deres egne inspirasjonskilder. Dette kan kalles myk rock mot åpne vinduer, og er som deres tidligere låter en hyllest til åpenhet og frihet. Debut-EP står for døren, og «Die On Your Hill» er en smak herfra skrudd sammen av produsent Preben Sælid Andersen (han igjen ja) som også har skrevet låten sammen med Nordby og Musum.
