---
4
TEATER
«Peter Pan»
Fritt etter J.M. Barrie
Regi: Fredrik Logva
Med: Fredrik Høstaker, Vegard Bjørsmo, Eivin Nilsen Salthe, Natalie Bjerke Roland, Karoline P. U. Schau, Sindre Postholm, Malik Edo med flere
Oslo Nye Teater
---
Man vet som regel hva man går til når «Peter Pan» settes opp på en scene. Ikke denne gangen. Oslo Nye Teater og regissør Fredrik Longva skriver om J.M. Barries klassiske historie om gutten som ikke vil vokse opp, og nå handler det i hovedsak om andre overgangsriter enn det å gå fra barn til voksen. Selv om det aspektet selvsagt er en del av oppvåkningen som guttene i denne dramatiseringen også gjennomgår. Men nå handler det om å åpne opp for følelser som tradisjonelt er forbundet med forbud og skam, men også om eventyret som livline.
Et viktig premiss er at selve fortellingen i seg selv skal redde de fortapte fra mørket og undergangen. Det være seg «the lost boys», eller de fortapte barna i Neverland, i det som her heter Aldrilandet. De som av ulike grunner er sviktet av foreldre og omsorgspersoner, som ikke vil vokse opp, som har flyktet inn i fantasien og som jages av den utenforstående trusselen, personifisert gjennom Kaptein Krok.
Eller det kan være teateret i seg selv i møte med utslettelsestrusselen fra en annen foresatt, som Oslo kommune. Det er ikke godt å si hvem som er verst av de to, Kaptein Krok eller kommunen, men førstnevnte har et komisk skjær over seg som muligens gjør han lettere å bekjempe.
Nå er selvsagt ikke kommunen nevnt i stykket, men en latterlig og ryggesløs byråkrat (Eivin Nilsen Salthe) er blant de vi møter i først akt. Rettere sagt faren som er redd for å miste jobben om han ikke går på firmafest med slipset riktig knyttet. Og mens han fester er det opp til sønnen hans, Fortelleren, eller gutten (Vegard Bjørsmo), å slå i hjel tiden alene, med å fortelle eventyr til familiehunden. Men utenfor vinduet sitter Peter Pan (Fredrik Høstaker) og lytter til historiene, for å ta dem med seg hjem til Aldrilandet og de fortapte barna.
Peters fascinasjon for Gutten er vel så stor som for eventyrene, men akkurat de følelsene har han verken kontroll over eller kunnskap om. Det brenner i hjertet, men er det bra eller dårlig? Så river skyggen hans seg løs, og for å få den tilbake må han gi seg til kjenne.
Originalens Wendy og hennes søsken er her erstattet med Gutten. Forelskelse, offer, frykt, svik og heltemot er det likevel nok av når Gutten flyr med Peter Pan og en sjalu Tingeling (Natalie Bjerke Roland) til Aldrilandet, hvor Kaptein Krok (eller Hook, også Eivin Nilsen Salthe) har sverget på å fakke Peter Pan, som en gang hogget av han den ene hånden og foret den til krokodillen. Og den er fortsatt sulten.
De har alle noe å frykte, men Fredrik Longvas dramatisering og regi spriker for mye til at vi virkelig bryr oss når det gjelder som mest. Longva satte opp den kanskje mest intense tolkningen av Strindbergs «Dødsdansen» vi har sett på en norsk scene, og ikke minst Jon Fosses «Stengd gitar» i Bergen, Men han har også barnestykker og Ibsen-klassikere som «Hedda Gabler» på Riksteatret bak seg.
Les også: Høstutstillingen har noe for alle (+)
Kanskje var denne oppsetningen av «Peter Pan» opprinnelig planlagt som en forestilling for ungdom og unge voksne, men så endret mandatet seg underveis i retning en bredere familieforestilling som har som mål å fenge også for yngre barn. Eller var det omvendt? Den ender uansett opp et sted midt imellom. Brutal og rå, men også tilforlatelig, barnlig og finslig. Og la det være sagt først som sist, Karoline Petronella Ulfsdatter Schau i rollene som hund og piraten Smee har en komisk timing som er uovertruffen, en rå kombinasjon av overdrivelse og antydningens kunst som blir bindeledd mellom ytterpunktene.
Olav Myrtvedts scenografi er sparsommelig, det samme er skuffende nok i sammenhengen bruken av heve- og senkescenen. Skyggespillet på den store bakscenen er derimot en handlingsdrivende rolle i seg selv i Clement Irbil og Even Evensen lysdesign. Det gjøres på noen vis maksimalt ut av en lavbluss-produksjon på hovedscenen, hvor et stort hvitt lerret som et effektivt opprørt hav sammen med skyggespillet, blir den mest slående tekniske finessen.
Det er likevel en to og en halv times ufokusert mastodont som holder de minste på tålmodighetens pinebenk, mens de eldre må sortere mellom banal slapstick, dragartister og inderlige og fine sekvenser om kjærlighet mellom to gutter og ganske finurlige undertekster om omsorgssvikt, ensomhet og utenforskap.
At det eventyrlige i fortellingene er egnet til å overvinne frykten for det å føle seg annerledes, både alene og i fellesskap, ligger implisitt i historien. Men kanskje kunne det kommet tydeligere fram, særlig i sluttscenene, når erkjennelsen av utenforskap for alvor gir seg til kjenne. Det insisteres på magi, og i et tilfelle fris det også til publikum i en sekvens som mest av alt bryter med magien som i akkurat den sekvensen faktisk er tilstede på scenen.
Les også: Teater: – Hun kaller det en dritthistorie. Jeg skjønner hvorfor (+)
Svakheten ligger i dramatiseringen, det å endre stykket så radikalt og likevel beholde den originale historierammen. Advarselen om den «livsfarlige» kjærligheten mellom to gutter er brutal, og selv om påstanden dessverre er en del av dagens virkelighet, kan den kanskje bli oppfattet som en fasit av de yngste blant publikum. Det er neppe meningen, selv om oppfordringen selvfølgelig er at man skal følge sine egne følelser og impulser, også når det krever personlig mot og smerte. Men skal «Peter Pan» først og fremst handle om skeiv kjærlighet eller ikke-binære kjønnsroller, burde det ikke også handle om mer bare den uttalte kjærligheten gutter imellom?
Tematikken er uansett gjenkjennelig i Nils Bechs nydelige musikk, gjennom et lite knippe nyskrevne sanger og låter fra han siste album, samt Peder Varkøys tangenter på scenen. Og ikke minst gjennom prosjektet vi kjenner fra Bechs konserter i Operaen og sammen med blant andre solist og danser Silas Henriksen. Sistnevnte har koreografien på «Peter Pan». Hans fine understreking av følelser og situasjoner er oppsetningens styrke, sammen med Bechs komposisjoner og sanger som blir framført på inderlig og vakkert vis av skuespillerne. Ikke som i en musikal, snarere som supplerende understrekninger.
Natalie Bjerke Roland som Tingeling har en stemme som går utenpå det meste, og hun bærer sjalusien og desperasjonen i rollen med hjertet utenpå. Fredrik Høstaker som Peter Pan er akkurat der han skal være, usikker og følsom og med tristheten over seg, men også høyt og lavt med figurens arroganse og egoisme smurt utover i tjukke lag. Vegard Bjørsmo blir som fortelleren/gutten en vektstang i stykket, med en stemme som går rett inn i Bechs visjon. Stykket i seg selv derimot, forsøker å favne så mye at det brister i sammenføyningene.
Les også: «Elefantmannen» er et tydelig innlegg i samtalen om rasisme (+)
Les også: Carl Frode Tiller til Dagsavisen: – Folk tenkte nok sitt. Men diktning fins (+)
