---
4
TEATER
«Elefantmannen»
Av Sargun Oshana
Regi: Sargun Oshana
Med: Oscar Jean, Marius Lien, Henriette Faye-Schjøll, Ingvild Holthe Bygdnes, Eldar Skar
Oslo Nye Teater, Centralteatret
---
En gang i tiden var det en tradisjon for å stille ut mennesker som på ett eller annet vis skilte seg radikalt ut fysisk. Veldig store eller veldig små mennesker, siamesiske tvillinger, folk med deformerte ansikter, kvinner med skjegg – alt ble betraktet som kuriøst, spennende og fryktinngytende. Både tivolier og sirkus i USA og Europa hadde helt opp til 1970-tallet slike «vanskapninger» blant sine attraksjoner, og det fantes også egne kabinetter og utstillinger til dette formålet. I dag kan dette fortone seg som en rystende form for underholdning, der mennesker ble behandlet uten noen form for verdighet.
På Centralteatret har nå den danske regissøren Sargun Oshana skrevet og iscenesatt stykket «Elefantmannen», som tar utgangspunkt i historien til John Merrick, en engelskmann som ble utstilt på slutten av 1800-tallet fordi han hadde deformert hode og ansikt. Sargun Oshana har gjort noen overraskende grep med historien, men en i utgangspunktet god idé har blitt teater som etter en stund begynner å gå på tomgang.
Les også: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Tanken bak forestillingen er slett ikke dum. For selv om vi i dag kan grøsse og føle oss uvel av gamledagers freakshows og menneskekabinetter, lever vi fortsatt i en kultur der det å skille seg ut fysisk i den store mengden kan være krevende. Overvektige er for eksempel én gruppe som stadig må ta imot hets og kommentarer, og personer med mørk hudfarge er en annen. Nettopp hudfarge blir hovedpoenget i «Elefantmannen» på Centralteatret. For i denne forestillingen treffer vi ingen elefantmann med deformert hode. I stedet ser vi ung, svart mann (Oscar Jean) med en atletisk kropp. Han er omgitt av «gode hjelpere» med hvit hud og kritthvite kostymer. Forholdet mellom den svarte og de hvite er selve poenget i forestillingen.
Forestillingen vil si oss noe om hva vi ser, hvem som definerer hva vi skal se, og hvem vi er i andres og i eget blikk. Men når hudfarge-poenget først er avslørt, er det som om forestillingen bare fortsetter å tråkke i de samme sporene. Utviklingen i selve historien er minimal. Ord som «se, se, se», «hjelp» og «unnskyld» gjentas og gjentas for å belyse hvor sentrale de er i dette narrativet. Man kan ikke forlate denne forestillingen uten å ha forstått at den i alle fall handler om det å se.
Forestillingens John Merrick lever et liv som kan minne om det virkelighetens Merrick levde. Legen dr. Treves (Eldar Skar) redder Merrick fra et liv som utstillingsobjekt hos sirkusdirektøren Ross (Ingvild Holthe Bygdnes), og vil i stedet tilby ham et hjem på sykehuset der han forsker på ulike sykdommer. Treves vil bruke Merrick som forskningsobjekt, men det er åpenbart at dr. Treves’ gode hensikter allikevel ikke er de mest humane. Merricks liv på utstilling er heller ikke over.
Dette kunne vært en historie som berørte publikum følelsesmessig, men Sargun Oshanas teatertekst taler mest til intellektet. Her sies alt rett frem og rett ut, ingenting overlates til publikums fantasi eller appellerer til vår innlevelsesevne. Også skuespillerne på scenen, som virkelig gir det de har, hadde fortjent en bedre tekst å jobbe med. At dramatikeren har flettet inn tekster fra både Bibelen, salmeboka og «Romeo og Julie» er veldig spennende, men også disse treffer mer intellektet vårt enn de treffer en nerve.
Les også: Med teaterforestillingen «Triggersystemet» tar Tore Vagn Lid temperaturen på både kloden og oss som bor der (+)
Selv om teaterteksten gir bort poenger for tidlig og tidvis blir mer overtydelig enn tydelig, er idéen fortsatt spennende, og den åpner for bruk av effektfulle visuelle virkemidler på scenen. David Gehrts scenografi består av et hvitt, sirkelformet forheng, som gir følelsen av sirkusmanesje, der sirkusdirektøren Ross passer perfekt inn. I midten er det plassert et mindre, rundt platå med tre trinn. Det er der vi først får se John Merrick utstilt. Forestillingens bruk av hvitmaling er også effektiv.
Scenen der de hvitkledde sier «La ham bli som oss» og sprayer Merrick med hvitmaling, får en til å tenke på blackface-kulturen, der hvite skuespillere sminker seg til en mørk hudfarge for å fremstille en karakter basert nettopp på hudfarge. Når en hvitkledd og -sminket Merrick senere står med flosshatt og stokk på utstillingspodiet, minner han om en slags omvendt Al Jolson, som var en av de mest kjente amerikanske blackface-artistene på begynnelsen av 1900-tallet.
Les også: Riksteatret inviterer til et veldig hyggelig gjensyn med en elsket figur (+)
Med denne forestillingen har Sargun Oshana nok ønsket å komme med et skarpt innlegg i samtalen om rasisme. Vi blir oppmerksomme på likheter mellom tidligere tiders freakshows og måten personer med mørk hudfarge har blitt og delvis fortsatt blir behandlet på. Forestillingen tar et direkte og krast oppgjør med hvites behandling av svarte, og av den hvite kulturens dominans for eksempel i det vestlige kulturfeltet.
Oslo Nye Teater viser seg nok en gang fra en debatterende side, noe det ofte har gjort siden Runar Hodne ble teatersjef. I en tid der Oslo Nyes fremtid synes uviss, er det fint at teatret kan vise forestillinger med et så uttalt samfunnsengasjement som «Elefantmannen» har. At teatret ikke bare lever i en boble for seg selv.
Men i et historisk perspektiv kommer ikke «Elefantmannen» med noen nye tanker, og som sagt evner ikke teaterteksten å berøre emosjonelt. Det er trist, for hadde den følelsesmessige kraften i denne scenefortellingen vært sterkere, ville vi også kunne tatt med oss teateropplevelsen videre i hjertet, ikke bare i hodet.
