---
4
FILM
«Mina og røverne»
Regi: Kari Anne Moe
Norge – 2024
---
For rundt femten år siden var det mye baluba rundt radioprofilen Mina Hadjian, som hadde en litt røffere tone en vi er vant til her hjemme på den tiden. «Ufiltrert», som noen kaller det. Hun gjøglet nådeløst med Veronica Orderud og Terje Søviknes, pisket opp kontroverser og ble ikke akkurat tatt inn i varmen av det etablerte NRK-byråkratiet. Enkelte kollegaer beskrev henne som «ubehagelig vanskelig å jobbe med, og stor i kjeften», mens Mina beskriver seg selv som en hissigpropp.
I 2007 ble hun sparket fra sitt eget P3-program «Mina» etter et raptusanfall på direkten, og har holdt en relativt lav profil siden den gangen. Siden Mina ikke lengre fikk lov til å lage radio innenfor de rigide NRK-murene bevegde hun seg videre til et annet statssystem med fokus på innskrenket personlig frihet. Nærmere bestemt fengselssystemet.
«Quislings siste dager»: En påminnelse om hvordan despotene kan komme til makten (+)
I 2013 opprettet Mina Hadjian RøverRadion; en radiosending som kringkastes i norske fengsler. Den eneste av sitt slag i verden som dessuten kan høres utenfor murene, på P2 og som egen podcast. Et prosjekt som gir «perspektivet til røveren»: belastede kriminelle som har tilbragt store deler av sitt voksne liv bak murene. Her kan de innsatte få jobbe med radio, snakke om sin egen livssituasjon, intervjue hverandre og fortelle om hverdagen i fangenskap.
«Mina og røverne» fokuserer i hovedsak på tre innsatte: spanske Dennis, som er dømt for kokainsmugling og kom ut av skapet i fengselet. En stor påkjenning i et hypermaskulint miljø, der Dennis stadig føler presset for å opptre nøytralt og radere ut sin egen personlighet for å unngå trøbbel. Dennis er født i feil kropp, har bestemt seg for å gå igjennom hormonbehandling og leve ut sin sanne identitet som kvinne, noe som krever en enorm indre styrke og gjør situasjonen i fengselet enda mer utfordrende.
Heldigvis får Dennis støtte av tøffingen Rune Cato, en nå frigitt gjenganger som har nulltoleranse for mobbing og skittstøvler som hakker på de forsvarsløse. En samisk eks-torpedo med stor personlighet som lett blir frustrert, sliter med sinnemestring og har et talent for voldsomheter. Så når den russiske invasjonen av Ukraina utspiller seg parallelt med et opprivende samlivsbrudd, bestemmer Rune Cato seg for å dra til Ukraina for å kjempe i krigen.
Les også: En poengløs oppdatering av nittitallsklassikeren «The Crow» (+)
Den joviale tredjemannen Joshua identifiser seg selv som muslim, og er en gjenganger som sammenlagt har sonet i sytten år. Alle er fanget i et system som fra utsiden virker forholdsvis behagelig, der fokuset forblir på «omsorg»-delen i kriminalomsorg. Jeg tipper at folk fra en del andre land vil heve på øyebrynene så fort de ser at disse fangene har TV på rommet, DVD-samlinger og spiller «GTA V» på PlayStation mens de avtjener straffene sine. Dennis har til og med en sequenzer, som han benytter til å lage Acid House-musikk i fengselet.
Men selv om soningsforholdene etter alt å dømme er veldig skånsomme er det et åpent spørsmål om fengslingen bare gjør større skade på de innsatte – og dermed på samfunnet vårt, etter at de skal rehabiliteres og slippes ut igjen. Kanskje det er mer hensiktsmessig å gi disse gjengangerne litt håp, selvtillit og troen på at de kan gjøre noe mer ut av livene sine? Det er i alle fall filosofien til Mina Hadjian, som virker betydelig rundere i kantene enn hun var under sin høytid som mediepersonlighet. Hun engasjerer seg veldig i livene til de innsatte; man får en følelse av at hun kanskje ikke alltid er like flink til å sette personlige grenser og gir av seg selv på en måte som kan virke utmattende. Engasjementet går tidvis utover privat fritid og familieliv.
Les også: Litt for store følelser er i sving i «Stormskjærs Maja» (+)
Noen krever mer enn Mina er i stand til å gi, og tar impulsive avgjørelser som skaper betydelige friksjoner. Den typen «tøff i trynet og tar ikke imot dritt fra noen»-attityde som skapte gnisninger i det rigide NRK-huset, gjør til gjengjeld Mina perfekt utrustet til å få kontakt med hardbarka kriminelle. Hun snakker med folk og ikke ned til dem. Desto mer vi finner ut om Minas bakgrunn desto lettere er det å skjønne hvorfor hun fikser så bra å snakke med de innsatte. De møter hverandre i fornemmelsen av utenforskap, av å være annerledes og ikke helt passe inn noe sted.
De innsatte snakker om hjemmevold, fattigdom, brutale stefedre, døde kompiser og et statsapparat som sviktet dem totalt. Noe er muligens ansvarsfravikelse og en uvillighet til å konfrontere sine egne handlinger, men vi får samtidig inntrykk av at dette er folk formet av uheldige omstendigheter. For å sitere den hardkokte forfatteren Jim Thompson: Folk som startet spillet med en skjev biljardkø, som ville så mye og fikk så lite, som mente så godt og gjorde det så dårlig.
«Blink Twice»: Regidebuten til Zoë Kravitz er en effektivt fortalt og lekkert iscenesatt thriller (+)
Noen kjenner sikkert forhistorien til en av deltagerne i filmen, som har blitt bredt omtalt i pressen og fikk mer oppmerksomhet etter at en ny avsløring ble publisert i avisene noen dager før premieren. Personlig ante jeg ingenting om bakgrunnen, og alt dette kom som en stor overraskelse; så av spoilerhensyn er det sikkert best å ikke si noe mer i detalj. Men denne hendelsen gir «Mina og røverne» et klart formål hinsides å rette søkelyset på livssituasjonen til innsatte i norske fengsler, og en sterk følelsesmessig tyngde.
Regissør Kari Anne Moe («Til ungdommen», «Pøbler») fulgte Mina og de ansatte i RøverRadion gjennom åtte år, tilsynelatende uten noen klar slagplan eller føringer. Så hun snublet over en tragedie her, som til dags dato er uforløst. Vi får uansett en fornemmelse at ting neppe kommer til å gå kjempebra for alle de medvirkende i «Mina og røverne»; dette er folk som har tilbragt mesteparten av sine voksne liv bak murene og ikke nødvendigvis er særlig godt utrustet til å finne sin plass ute i samfunnet.
Som Mina Hadjian kommenterer på et punkt: det norske statsbyråkratiet er full av gode ideer om fengselsreform, men klarer sjeldent å få disse teoriene ut i velfungerende praksis. Hennes filosofi er at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av fortiden deres, og at alle fortjener en ny sjanse i livet. Noe som er en fin tanke, selv om de ender opp med å skusle bort sjansene.
Les også: «Club Zero» er en iskald, klinisk satire som aldri blir minneverdig (+)
Les også: «Hundreds of Beavers» byr på uante mengder absurde sketsjer og tullballeri (+)
