---
KUNST
«Arif på MUNCH»
Munchmuseet, Oslo
Til 1. desember 2024
---
Har du ikke hørt om Arif, sa du? Rapperen er en av ungdomskulturens største, norske stjerner. Han vant Urørtfinalen i 2013, og siden det har han, ifølge juryen for fjorårets P3-pris, «utfordret sjangeren» og «preget det siste tiåret innenfor hiphop.» Munchmuseet har invitert ham inn i museet med den hensikt å tiltrekke seg sosiale ungdomsgrupper som sjelden eller aldri oppsøker bygget frivillig. Arif er selv en av dem som syntes det gamle museet på Tøyen var skummelt. Det nye museet er vel ikke akkurat noe mindre skummelt. Men det ligger på et hippere sted.
Resultatet er en opplevelse som fenger musikalsk, en film som gjør sin jobb, og et omsluttende univers som forsøker å spille på publikums dypere følelser. Føy til at du kan se Arif sitte i et lydisolert studio han ikke kan se ut av. Forventningen er at han skal være der mesteparten av åpningstiden. Målet er at han skal lage musikken til et nytt album før utstillingen stenger om tre måneder. Er du heldig treffer du ham hvis han går ut og henger i «loungen». Der kan du synke ned i myke sittemøbler mens du hører på musikken hans, eller du kan interagere med store skjermer der du kan lese tekstutdrag fra låtene hans. Og oppsøker du utstillingen på et tidspunkt han ikke er der, vil du (hvis du er ung?) få en gratisbillett for å komme tilbake med en venn.
Les også: Roseslottet kan forsvinne: – Må vi rive, blir kunsten ødelagt (+)
Oops, der skjedde det igjen. Jeg brukte ordet «utstilling», selv om jeg ble tutet ørene fulle under den private visningen med at dette er en «immersiv opplevelse». Ordet «immersiv» finnes ikke i Norges beste ordbok, Det norske akademis ordbok/NAOB. Munchmuseet har ikke fantasi nok til å finne et norsk begrep. Det kan tolkes som «omsluttende», men Google oversetter «immersive» med «oppslukende». En slik opplevelse kan det nok være at «Arif på Munch» gir når lokalet er fullt av ungdom som digger rapperen. For å få til det skal de lokkes inn med en serie av arrangementer, som Fanzine-verksted, afrikansk hårkultur, hiphop-battle og kaffeseremonier. De har også vanlige arrangementer av typen kunstnersamtaler og konsert. Det meste har, i beste fall, kun en syltynn tilknytning til museets hovedformål.
Arif Nassor Salum, med artistnavnet Arif Murakami, er musiker, ikke kunstner. Utstillingens sentrale element er en film som vises på et usedvanlig bredt, buet lerret. Jeg likte filmen og den fengende musikken. Filmen viser brokker av Arifs historie. Vi møter ham med venner på brun kafé og på besøk hos bestemoren på øygruppen Zanzibar utenfor Øst-Afrika. I dette møtet kommer den kulturkonflikten som de fleste flyktninger og innvandrere (særlig de i andre generasjon, som Arif) må leve med til syne. Bestemoren lufter sin bekymring for at Arif har måttet vokse opp i et miljø av ikke-muslimer, og hun råder ham til å klippe håret, fjerne øreringen og finne seg en muslimsk kvinne han kan gifte seg med.
Les også: Etterlyst: Kunstfaglig kompetanse hos Kunstsilo i Kristiansand (+)
Det er ingen tvil om at jeg ikke tilhører det primære publikummet til «Arif på Munch». Men selv om målgruppen er flere tiår yngre enn meg, er dette en utstilling som har mye å gi til et bredere publikum. Også til godt voksne mennesker som meg.
Arif har vært åpen om sin problematiske oppvekst, både på TV og i selvbiografien «Falle på plass» (Bonnier, 2023). Han er født i Oslo og vokste opp på Bogerud blant annet. De holdningene og erfaringene han eksponerer i filmen og i tekstene er universelle problemer som de fleste mennesker må forholde seg til.
Les også: Munchs naturmotiver i Oslo: En ny måte å se Munch på (+)
Når det er sagt, skal det tilføyes at Munchmuseet ikke stoler særlig mye på publikum. Veggtekstene forteller i klartekst hvordan du skal tolke bruken av filmens skjell som et symbol for fysiske og mentale reiser, drømmer og minner. Museets usikkerhet rundt formidlingen har ledet dem til å lage en nettside, «Arifs reise forklart», der de i minste detalj forteller hva og hvordan du skal tolke filmen.
En annen nettside har overskriften «Hvordan Arif på MUNCH bryter ned barrierer» – uten punktum eller spørsmålstegn. Der beskriver de en sosial situasjon som det er verdt å bli minnet om, samtidig som de overforklarer mye annet. Det hadde vært interessant hvis det var skrevet av noen andre. I museets regi blir det selvforherligende skryt: Se så flinke vi er! Det morsomste med denne teksten, fra mitt perspektiv, er at både Arif og museet glemmer seg bort og bruker ordet utstilling flere ganger.
Det er ingen tvil om at «Arif på Munch» ikke er en utstilling i tradisjonell forstand. Forbindelsen til Edvard Munchs kunst er så tynn at det oppleves som en vits: De viser tre lysbokser med store reproduksjoner av Edvard Munchs grafikk. Heldigvis er filmen og musikken bra, men tilbudet kunne vært enda bedre. Publikum kunne kanskje forventet noe mer når regi- og konseptansvaret er gitt til Wukda (filmen) og Andrew Thomas Huang (konsept), to internasjonale aktører med solide merittlister.
Det er prisverdig at Munchmuseet vil ha ungdommen inn i museet, men «Arif på Munch» blir litt «art by accident»: Håpet er, når ungdommen først er lokket inn i museet, at de får sett litt Munch samtidig. Utstillingen viser med full kraft det de fleste museer strever med i dag: Hva skal et museum være, og hvem skal det være for? Arif gir én inngang til å svare på disse spørsmålene, men utstillingen er bare ett av mange skritt på en kronglete vei. Og ja, der brukte jeg «utstilling» igjen. Unnskyld.
Les også: Henie Onstads utstilling om Atlanterhavet er en overraskelse i seg selv (+)
