---
5
TEATER
«Bare Elling»
Av Axel Hellstenius fritt etter Ambjørnsens tekster
Regi: Petter Næss
Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva
Komponist: Lars Lillo-Stenberg
Med: Per Christian Ellefsen, Anne Marie Ottersen, Anne Regine Ellingsæter og Thomas Bipin Olsen
---
Romankarakteren Elling dukket første gang opp i Ingvar Ambjørnsens «Utsikt til paradiset» fra 1993. Med Per Christian Ellefsens tolkning av Elling i den første av Petter Næss’ tre Elling-filmer ble karakteren virkelig folkeeie. Hvis noen sier «Elling» i dag, vet de fleste hvem det er snakk om. I alle fall hvis man har passert trettifem. Teaterforestillingen som i høst skal gå land og strand rundt med Riksteatret, er basert på boken «Ekko av en venn» fra 2019, samt utvalgte Elling-blogger som Ambjørnsen begynte å skrive noen år tidligere.
Med det faste Elling-teamet ved roret; Petter Næss på regi og Axel Hellstenius som manusforfatter, har dette blitt en varm og fin forestilling som byr på gjenkjennelse og mye latter. Noen sa en gang at vi alle har en Elling i oss. Kanskje er det derfor dette fortsatt treffer så godt.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
I «Bare Elling» skal vår overfølsomme og nevrotiske hovedperson flytte. Igjen, kan man vel si, for Elling har vært på flyttefot mange ganger i sitt liv. Nå skal han leie en sokkelleilighet i en villa på Grefsen, hos enkefru Frimann-Clausen (Anne Marie Ottersen). Elling har som kjent slitt psykisk hele livet og har sterk sosial angst. Det å ha en utleier da som kommer og går når det passer henne, og til og med – gud forby – inviterer på fredagsmiddag, er litt av en utfordring for ham. Elling vil ikke forstyrres, også fordi han har et stort og viktig livsprosjekt som skal avsluttes. For den som allerede kjenner Elling, er det ingen overraskelse at dette prosjektet har med Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet å gjøre.
«Bare Elling» er en fortelling om å ville sette spor og ha betydning for samfunnet. Elling gjør så godt han kan, men må stadig bekjempe sin verste fiende, nemlig seg selv, for å komme til målet. Noe av det fineste med denne historien, er at den forteller om hvordan vi mange ganger setter de viktigste sporene når vi ikke er klar over det selv. Og vår betydning for samfunnet kan være stor selv om vi ikke har energi nok til å bli statsminister eller å løpe Norge på langs.
Les også: «Mr. Normal» erstatter Stoltenberg: – Én oppgave skiller seg ut (+)
Det er sagt og skrevet tusen ganger før, men Per Christian Ellefsen er den fødte Elling-tolker. Jeg vet bare om ett annet tilfelle der skuespiller og karakter har smeltet like godt sammen, og det er i David Suchets tolkning av detektiven Poirot. Ellefsen (og Elling) får meg til å sitte smilende gjennom hele forestillingen, og selv om det er veldig lenge siden jeg så Petter Næss’ filmtrilogi, kjennes det som om jeg møtte Elling for ikke mange dager siden. Det er dessuten så fint å følge en karakter som gjør ganske lite, men føler veldig mye. Vi lever jo i et samfunn som til tider er så travelt og fullt av impulser at man kan lure på når folk får tid og rom til å kjenne på de store følelsene. Elling trives ikke med det travle livet, og siden alt uansett kan gå galt (enkefruen kan være en morder!), så det er kanskje like greit å holde aktivitetsnivået lavt og bare gå en tur til nærbutikken.
Scenene mellom Per Christian Ellefsen og Anne Marie Ottersen fungerer veldig fint. Her har vi to skuespillere med god kjemi. Spennende er også spillet mellom Ellefsen og Gro Harlem Brundtlands nyttårstale fra 1990, som han hører på kassett og samtaler med. De yngre kreftene i ensemblet, Anne Regine Ellingsæter og Thomas Bipin Olsen, bekler flere mindre roller; alt fra snobbete naboer til ansatte på Kiwi. Deres rolletolkninger virker noe mer påklistret og ikke like levende som de to andres. Men de skaper et miljø rundt Elling som jeg kjøper, og som understreker hvordan Elling og det øvrige samfunnet ikke er helt på nett.
Ros skal også scenograf Dagny Drage Kleiva ha for sin enkle, men virkningsfulle scenografi. Sokkelleiligheten har fått både entré, bad, soverom, kjøkken og stue, alt avdelt med transparente vegger. Møblementet er så vintage som man kan få det. Villastrøket med trehusbebyggelse på Grefsen er illustrert gjennom bilder på skjermer og bobinett, og miljøet vil antageligvis vekke gjenkjennelse over det ganske land, da en klassisk norsk boligform er nettopp trehus med hage.
Man kan selvsagt innvende at det ikke er så mye nytt i denne forestillingen. Elling-universet er slik vi kjenner det fra filmer og bøker. Men vi har ikke vondt av å bli mint på de sannhetene Elling har oppdaget og kommet frem til gjennom årene. Man skal ikke undervurdere nevrotikerens livserfaring. Og man skal ikke være redd for å møte nevrotikeren i seg selv. Trekløveret Næss, Hellstenius og Ellefsen kjenner uansett sitt materiale inn og ut, og det merkes i denne oppsetningen. Så om ikke Elling står så veldig trygt i denne verden, så gjør i alle fall denne teaterforestillingen om ham det.
Premiere på Riksteatret i Nydalen. Turnépremiere i Larvik 3. september. Spilles på Centralteatret fra 4. januar 2025.
Les også: Mener dette er nøkkelen for å få flere flyktninger i jobb (+)
