---
5
MUSIKK
Nick Cave & The Bad Seed
«Wild God»
Play It Again Sam
---
Nick Cave slipper nytt album bare noen uker før han igjen står på scenen i Oslo Spektrum. Og for første gang siden tragedien rammet han og familien, aner vi en strime av lys som ikke er bekmørk i kjernen.
Det bidrar til at «Wild God» er i en annen skala enn noe han tidligere har laget, et knippe låter som henter inspirasjon fra hjertets innerste kamre, hvor de vanskelige følelsene forstørres og harmoniene finner en samklang i det være seg sorgen, smerten eller den altomsluttende lengselen etter å igjen føle glede.
I sangen «Joy» synger Nick Cave om at han våkner en morgen «with the blues all around my head, I felt like someone in my family was dead». For han er det ikke bare en vond drøm, men en realitet etter at sønnen Arthur falt i døden, 15 år gammel i 2015. Dette har preget Cave i den grad at han som artist helt har skiftet personlighet. I 2022 døde også hans eldste sønn, 31 år gammel, under helt andre omstendigheter og som følge av et trøblete liv.
Døden til tross, den tidligere menneskesky og arrogante dommedagsfiguren er blitt en artist som utstråler selve livet i seg selv. I musikken, på nettbloggen Red Right Hand, i filmer og gjennom turneer hvor han møter fansen til samtaler. Og selvsagt på konsertscenen, ytterst på planken mens han næres av varmen fra publikum. Slik så vi det på Øyafestivalen i 2022. Han og hans faste The Bad Seeds har sørget seg gjennom de sterke albumene «Skeleton Tree» og «Ghosteen». Men nå kommer omvandlingen også på plate.
Det er en inderlighet over «Wild God» som på mange vis går inn i en regjerende tidsånd, hvor det igjen er tillatt å gå med følelsene utenpå skorta. Men få andre enn Cave ville sluppet unna med høystemt soul og crooner-rock av dette slaget, hvor han i tittelkuttet slår fast at «It starts with a heart, with a heart, with a heart, with a heart».
Les også: Tida er igjen inne for The The (+)
Det er en svaiende bevegelse i arrangementene på «Wild God» og i måten Cave bruker stemmen og fraseringene på. Ikke minst på de to første kuttene, de nær religiøse «Songs Of The Lake» og tittelåten, en av albumets aller sterkeste og lyseste, hvor han returnerer til tematikken på «Jubilee Street» fra «Push The Sky Away»-platen og synger om den en gang så ville guden som nå finner villskapen på ny.
Disse to sangene introduserer de samme lengselsfulle bevegelsene i musikalsk forstand, som han viser under konsertene, når han lener seg så langt ut som gravitasjonen tillater og griper etter noen eller noe, etter varmen han får fra publikum som lytter, deler og griper tilbake. Når koret på «Wild God» eksploderer og refrenget løfter seg, er Cave et sted han knapt har vært før, i ekstasen som hittil har vært forbeholdt konsertene. Bandet The Bad Seeds med gitarist, felespiller, støymester og Caves medskaper Warren Ellis i spissen, hamrer løs, inderlig og tett mens koret fyller gjennomgående store rom utover hele albumet.
Les også: Oasis er tilbake – for store for Norge (+)
Det er likevel sangen «Joy» som blir det sakrale vendepunktet, en nøkkellåt i så vel tittel som innhold. Den er ikke bare albumets lengste, men også den som stemningsmessig gir sorgen en annen farge. Cave synger om et brennende spøkelse av en gutt som oppsøker han ved sengekanten, og som forteller han at det har vært nok sorg, og at nå er det tid for glede. «We’ve all had too much sorrow, now is the time for joy» synger Cave, som et ekko av Charles Dickens hjemsøkte julefortelling «Being a Ghost Story of Christmas», mens koret vaier og svaier i bakgrunnen likt skrømt vaglene oppunder taket som svarte ravner.
«Wild God» er hjerte og smerte, det er storslått tristesse og melodrama blåst opp på store lerreter med billedlige lignelser. Når han i «Final Rescue Attemt» dramatisk fader ut med «I will always love you», er det ikke vanskelig tenke hvem som kan være adressaten. «Conversation» har et islett av Michael Kiwanuka i måten koret er arrangert på, men Caves egen sang og stemme punkterer det som er i ferd med å blomstre seg for vakkert.
«Cinnamon Horses» følger som en salomonisk sang om kjærlighetens skiftninger, med dype althorn og igjen koringer som tar oss inn i den svarte «Long Dark Night» før vi igjen skal påminnes om døden i «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» skrevet om og til Anita Lane, Caves gamle venn, samarbeidspartner og tidligere kjæreste som døde i 2021.
Hun huskes særlig for platen «Dirty Pearl», men var også sentral rundt Caves første band The Birthday Party og bidro med tekst til noen av hans første sololåter, som klassiske «From Her To Eternity». «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» er en nydelig låt, full av varme og også latter når Lanes egen stemme i et telefonopptak får hele sangen til å krakelere og slippe til lyset.
Les også: Nye låter - Daufødt er giftige og Anna Lille vil feste
Det er spøkelsene som skinner sterkest på «Wild God», et album som vil stå igjen som et av Nick Caves virkelige store kunstverk. Den indre stemmen er så sterkt at alt han kan mønstre av menneskelig varme og kjærlighet for dem han har mistet vil smitte over på den som hører. Albumets kjerne bestående av «Joy», de inderlige balladene «Final Rescue Attempt» og «Conversion», samt «Cinnamon Horses», går rett inn i en himmelsk glødende sangbok for evigheten – «touched by the spirit and touched by the flame» – som han selv synger. Det er tid for glede.
Nick Cave & the Bad Seeds spiller i Oslo Spektrum 2. oktober.
