---
4
FILM
«Quislings siste dager»
Regi: Erik Poppe
Norge, 2024
---
Stormannsgalskap og en stri tro på at egne valg er de eneste rette, tilhører ikke bare historiebøkene. På sitt beste blir Erik Poppes film «Quislings siste dager» en påminnelse om hvordan despotene kan komme til makten, hjulpet av overbevisning, farlige forbundsfeller, maktbegjær og urokkelige livsløgner.
Vidkun Quisling er en historisk uforståelig personlighet, diplomaten og det politiske talentet som ble nasjonalsosialist, som etter mange år i utenlandstjenesten ble forsvarsminister under den omstridte og kortlevde Bondepartiet-regjeringen ledet av Jens Hundseid. I 1933 stiftet Quisling Nasjonal Samling (NS). Allerede i rettssaken under landssvikeroppgjøret i 1945 ble han omtalt som «gåten Quisling». Han skulle bli et internasjonalt begrep, som svikeren som forrådte sitt eget folk og grep regjeringsmakten da Tyskland invaderte Norge i april 1940. Han var såkalt «ministerpresident» fram til arrestasjonen i 1945.
Det er her teppet går opp i Erik Poppes film, med Quislings radiotale hvor han hyller Hitler etter hans død og kapitulasjonen er et faktum. Mens Oslo og resten av landet eksplodere i gledesrus over friheten, går en stoisk Quisling – fortsatt i den villfarelse at han kan forhandle med Nygaardsvolds eksilregjering – med på hjemmefrontens krav om at han selv skal melde seg i Møllergata 19. Der blir han til sin overraskelse arrestert. I enkle trekk tegner Poppe bildet av en mann som ikke ser virkeligheten for det den er, men som fortsetter å tviholde på sin egen suverenitet.
«Quislings siste dager» er basert på dagboksnedtegnelsene til presten Peder Olsen, Quislings sjelesørger mens han satt fengslet i Møllegata og på Akershus festning. Gard B. Eidsvold spiller Quisling med en troverdighet som nagler hver en scene til bevisstheten. Anders Danielsen Lie spiller Peder Olsen. I en film som sprenger rammene av den i utgangspunktet stramme historien, har de i realiteten ikke mange replikkene å henge sine egne tolkninger på. Men Eidsvolds balanserte måte å tegne det sammensatte bildet av Quisling på, er eminent.
Han finner «gåten» i den forhatte skikkelsen slik at vi, akkurat som Olsen, i enkelte små glimt aner en forsoning i det hele, før forryktheten, det irrasjonelle og ikke minst vissheten om Quislings gjerninger igjen tar overhånd og ligger som en stålklo rundt mannen selv når han framstår som revnende fortvilet. På sitt farligste – selv når han er nøytralisert – er han veltalende med et dels autoritært høyt stemmevolum, og foran seg skyver han demagogiske utlegninger om at han er uskyldig, om at han er Norges redningsmann.
Erik Poppe har nærmest spesialisert seg på de store dramaene, i nyere tid også basert på virkelige kilder. Blant dem er «Kongens nei» og «22. juli», to vidt forskjellige filmer som tok for seg to vidt forskjellige skjebnedøgn i norgeshistorien, men som sammen med foreliggende «Quislings siste dager» danner Poppes trilogi han har kalt «Et skjørt demokrati». Igjen går han inn i de ideologiske gråsonene hvor uhyrligheten kan finne grobunn, hvor det rasjonelle og medmenneskelige settes til side.
Også «Quislings siste dager» bygger på virkelige hendelser og personer. Det er imidlertid et tett kammerdrama manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassens har skrevet, om motivasjoner og tro, og i hvert fall i Olsens tilfelle, også tvil.
Filmen er dermed ikke et historisk drama om Vidkun Abraham Lauritz Quislings liv fra vogge til eksekusjonspelotong, men et avgrenset blikk på hans mulige motiver, hvor spørsmålene om skyld og anger blir omdreiningspunktet i møtet med sjelesørgeren. Bildet av hvorvidt Quisling er i stand til å be om unnskyldning eller ikke, både nyanseres og utvides gjennom Olsens kone Heidi (Lisa Loven Kongsli). Slik historien fortelles, har hun gode grunner til å mislike det hemmelige oppdraget biskop Berggrav (Lasse Kolsrud) har gitt ektemannen, et fortellergrep som også indikerer en opplevelse av skyld mange nordmenn hadde eller burde hatt etter krigen.
Les også: Johan Harstad skriver med energien til et helt kjernefysisk anlegg i «Under brosteinen, stranden!»
På den andre siden Maria Quisling (Lisa Carlehed), som Quisling møtte da han bisto i nødhjelpsprogrammet til Fridtjof Nansen under den store hungersnøden i Ukraina og Sovjetunionen på begynnelsen av 1920-tallet. Hendelser og inntrykk herfra (Quisling påsto han så mødre spise sine egne barn), blir en del av hans egen overbevisning om at han er Nordens redningsmann, som berget landet fra bolsjevikene og blodbad.
Erik Poppes himling av inderlighet er ikke så framtredende over «Quislings siste dager» – eller i «demokrati»-trilogien generelt – som i mange av hans andre filmer. Filmatisk er den tett, mer intens og til tider klaustrofobisk, med virkningsfulle kameravinkler, vid linse, tett på i små rom som forsterker Quislings alltid vandrende blikk. I kontrast lyset i Logens storsal under rettssaken, som en utluftende opplysende refleks i alt det mørke og grufulle.
Les også: En poengløs oppdatering av nittitallsklassikeren «The Crow»
Her er Øyvind Brandtzæg i den marginale rollen som Quislings forsvarer Henrik Bergh særlig god. Han menneskeliggjør ubehaget ved å fortsatt skulle forholde seg til fem års ondskap i en tid da alle kun vil se framover. Både Nils Jørgen Kaalstad som Olsens kollega og venn, og Arthur Hakalahti som fangevokteren Arvid, gjør fine roller. Poppe unnslår heller ikke grusomhetene i Quislings gjerninger. Scenene fra oppgravingen av massegravene i Trandumskogen overlater ingenting til fantasien.
Men filmens sterkeste scene er fra rettssalen, når Leo Eitinger (Benjamin Røsler) tar plass i vitneboksen, og med enkle og nøkterne ord forteller om Auschwitz . Det er i scenene fra rettssaken at bakgrunn, oppvekst og ikke minst spørsmål rundt hvem Quisling var, og hva han visste om nazistenes utryddelsesleirer og skjebnen til de norske jødene spesielt.
Til å være så komprimert blir filmens lengde på nær to og en halv time en unødig lang økt, og enda får vi vite minimalt om hvordan og hvorfor Quisling var i en posisjon hvor han kunne kuppe makten ved krigsutbruddet. Sporadiske gjentakende manipulerte bilder av Oslo havn, fengslet i Møllergata eller Karl Johans gate vestover, skaper tidsbilder, men det er de samme oversiktsbildene som går igjen.
Les også: Nationaltheatrets oppsetning av «Hedda Gabler» tar Henrik Ibsens drama inn en tid hvo kaos og overdrivelse tar overhånd (+)
Også de samme gledesscenene og statistene som illustrerer frihetsdagene brukes gjentatte ganger, og på et begrenset område, noe som lukker filmen mer hermetisk enn skalaen på «Quislings siste dager» skulle tilsi. Gjennom Maria Quisling får vi et innblikk i hans rolle under Nansen-hjelpen, og det nevnes så vidt at han har vært forsvarsminister.
Riktignok forsterker dette inntrykket av at bakgrunnshistorien forut for krigen er irrelevant for samtalene mellom dødsdømt fange og sjelesørger. Samtidig gjør følelsen av gjentakelser når det gjelder det omkringliggende i samtalene, særlig i den siste delen av filmen, at man savner en strammere prioritering. Da blir det opp til Gard B. Eidsvold å holde nerven i historien ved like, og det gjør han til gjengjeld svært overbevisende.
Vises på filmfestivalen Oslo Pix, ordinær kinopremiere 13. september.
