---
3
FILM
«Stormskjærs Maja»
Regi: Tiina Lymi
Finland – 2024
---
Det er duket for bølgeplask, måkeskrik, fiskesløying og folkemusikk; utagerende livsglede og dype tragedier i landlig skjærgårdsidyll. Bare å sette seg godt til rette i kinosetet, for du kommer til å bli sittende en stund. «Stormskjærs Maja» er et vidtspennende kitsch-melodrama på nærmere tre timer, basert på romanserien av Anni Blomqvist - en forfatter kjent for sine folkelige og lettere selvbiografiske skildringer av hverdagen på landsbygda i 1800-tallets Åland.
Hun levde hele livet i fiskeværet Simskäla, og mistet i årenes løp hele familien på sjøen. Et tøft liv, på den tiden bondekvinner skulle kjenne sin plass, være underdanig sin ektemann og innfinne seg med et servilt liv med fokus på barnefødsler. Bøkene om «Stormskjærs Maja» ble først filmatisert som en TV-serie i 1975, angivelig en av de mest populære dramaseriene noensinne i Finland. Og nå, nesten førti år senere, får vi en oppdatert, lettere modernisert og litt mer feministisk filmversjon av den samme historien, skrevet og regissert av Tiina Lymi. Resultatet er angivelig en av de mest kostbare prestisjeproduksjonene i finsk filmhistorie (selv om dialogen er på svensk), som ble en betydelig publikumssuksess i hjemlandet.
Tiina Lymi legger stor vekt på å skildre Ålands tradisjoner, folketro og dialekt på en autentisk måte, og har spilt inn alt på location der bøkene utspilte seg. Hun utnytter den pittoreske naturen i skjærgården for alt det er verdt; så til de grader at «Stormskjærs Maja» ikke bare fikk sponsormidler av Ålands landskapsregjering – men dessuten benyttes flittig i markedsføringen til turistbyrået Visit Åland.
Maria «Maja» Mikelsdotter (Amanda Jansson) vokser opp på familiegården Vestergårds i det idylliske fiskeværet Simskäla, men er ikke helt som de andre i søskenflokken. En drømmende sjel med hodet i skyene, som er litt i utakt med omverdenen. Mer opptatt av å fjase sammen med storesøsteren Anna (Amanda Kilpeläinen Arvidsson), leke for seg selv og spankulere rundt i naturen enn å gjøre arbeidet sitt på gården. Hun har stor tro på varsler, vardøger, overnaturlige skapninger og kristen mytologi, men har samtidig en steinhard viljestyrke, stanakket selvstendighet og er fast bestemt på å ikke bli behandlet som underlegen bare fordi hun er født kvinne av lav rang.
Les også: Johan Harstad skriver med energien til et helt kjernefysisk anlegg i «Under brosteinen, stranden!»
Maja har absolutt ingen interesse av giftemål, men pappa Mickel (Tobias Zilliacus) bestemmer at hun skal troloves til Janne (Linus Troedsson). En innesluttet fiskersønn fra beskjedne kår, som har store drømmer om å skape sitt eget paradis langt ute på et isolert skjær kalt (av årsaker som snart blir åpenbare) Stormskär. Her kan han bygge dem et lite hus og gjøre et brukbart levebrød på hva havet tilbyr. Maja kan ikke få seg til å like denne klossete raringen og finner ham slett ikke tiltrekkende, men oppdager gradvis at Janne er en omtenksom, godhjertet sjel som aksepterer og elsker Maja for den hun er.
Så de starter opp et nytt liv sammen, der de kan være seg selv langt fra andre mennesker. Janne oppfordrer kona til å lære seg å lese og skrive, mens hun tjener sine egne penger på å spinne garn. Snart er det nye ekteparet dypt forelsket og foreldre til fire barn i veldig forskjellige aldersgrupper, uten at hverken Maja eller Janne ser ut til å bli en dag eldre. De trosser uvær, skiftende årstider, harde vintre, sult, krig og dype tragedier for å kunne være sammen.
Regissør/manusforfatter Tiina Lymi må kondensere hendelsene grådig for å summere opp fem tykke bøker i løpet av 163 minutter (noe som sannelig er lenge nok), med noen abrupte tidshopp og dramatiske nødløsninger. Så det er ikke til å unngå at «Stormskjærs Maja» blir litt overflatisk og har en veldig ujevn fortellerytme. Tiina Lymi rydder fortsatt nok plass til vakre naturbilder, en dataanimert rev som kunne ha kommer rett fra Lars von Triers «Antichrist» og poetiske partier som sikkert ville ha gitt Terrence Malick skikkelig ståpels.
Les også: En poengløs oppdatering av nittitallsklassikeren «The Crow»
Dette har sine klare paralleller til Jan Troell-filmene «Utvandrerne» og «Innvandrerne», som ble nyinnspilt av Erik Poppe i 2021 – men det er en sammenlikning «Stormskjærs Maja» kommer dårlig ut av, og bare understreker filmens svakheter. Hvor stor pris man setter på dette svulstige melodramaet er ellers i sterk grad avhengig av toleransen man klarer å opparbeide seg for Amanda Janssons tolkning av Maja, eller rettere sagt hvordan regissør Tiina Lymi har valgt å instruere henne.
I det ene øyeblikket myser Maja opp mot himmelen med et euforisk-forrykt glis, danser og synger for seg selv. I det neste tramper hun trassig med føttene, furter som en liten skittunge eller strigråter fordi hun er så innmari full av følelser. Janssons utagerende overspill demper seg heldigvis litt etter den første timen, og filmen som helhet tar seg opp etter at Majas skjærgårdsparadis blir invadert av britiske soldater.
Dette midtpartiet spiser opp litt for mye av spilletiden, men den gjensidige respekten som gradvis opparbeider seg mellom den pertentlige løytnanten John Wilson (Desmond Eastwood) og Maja har en følelsesmessig nerve som er mer dempet og underspilt enn filmen som omgir dem. Men snart skal de store følelsene dras frem igjen, mens tragediene tårner seg opp og overspillet tar… vel, overhånd. Noen vil sikkert bli dypt rørt, mens resten av oss kan himle litt med øynene mens vi setter pris på de vakre omgivelsene. Kanskje på tide med en skjærgårdsferie neste sommer?
