---
3
TEATER
«Hedda Gabler»
Av Henrik Ibsen
Regi: Mattis Herman Nyquist
Med Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen, Mariann Hole, Nils Jørgen Kaalstad, Ola G. Furuseth
Nationaltheatret, Kanonhallen
---
I Nationaltheatrets «Hedda Gabler» finner ikke Jørgen Tesman tøflene sine. Han og Hedda er i ferd med å flytte inn i sitt nye hjem, et hus de ikke har råd til med mindre han får professoratet han er lovet i byen der alle kjenner alle. De forsvunne tøflene blir imidlertid et varsel om at i denne versjonen av klassikeren skal Henrik Ibsens mest tafatte tøffelhelt bli den sterkeste på scenen. På bekostning av tittelpersonen.
I et kaosartet regigrep ender Lena Kristin Ellingsens Hedda Gabler-skikkelse, byens mest omsvermede «femme fatale» som Tesman av alle har kapret, opp som en sytende og fortvilet kasteball i mennenes renkespill. Hvorvidt dette er resultat av bevisste valg eller ikke, er uklart. Regissør Mattis Herman Nyquists tolkning og omskrivning er i utgangspunktet radikal og leken, men sjelden får han de mange bestanddelene i den myldrende forestillingen til å klinge sammen.
At «Hedda Gabler» settes opp på Kanonhallen skjer ikke uten forventninger. Et stjernelag fyller rollene i stykket hvor det nyslåtte ekteparet Tesman (Thorbjørn Harr og Ellingsen) flytter inn i drømmehjemmet. Nyquists «Hedda Gabler» speiler seg dessuten i hans egen oppsetning av «Et dukkehjem» på Torshovteatret i 2020. Ensemblet er nesten det samme, og premissene da som nå var en språklig bearbeidelse av teksten og tematikken som gjør Ibsen dagsaktuell.
Denne gode og velspilte «Et dukkehjem har for øvrig nypremiere og spilles parallelt med «Hedda Gabler» denne høsten, og minner oss om at Nora og Hedda Gabler fra ulikt ståsted deler den samme tvilen og fortvilelsen rundt ekteskapet. Oppsetningene er blitt ulike, men slektskapet mellom de to ligger i underteksten og muligens i sluttscenen i årets «Hedda Gabler». Men når vi kommer så langt, virker det aller meste uvesentlig.
I «Hedda Gabler»-oppsetningen er husholdersken og Tesmans tante Juliane fra Ibsens originaltekst utelatt. Det er ikke uvanlig at disse perifere skikkelsene strykes rent fysisk i nyere oppsetninger, men de er som regel til stede som en del av bakgrunnshistorien. Tante Julle-referansene står opprinnelig sentralt i forventningspresset Jørgen Tesman lever under. Nå får han en frihet Ibsen egentlig ikke gir han, og dette bidrar til måten Thorbjørn Harr former figuren på.
Les også: Slanger i paradiset (+)
Ekteparet Jørgen og Hedda Tesman (født Gabler), har dessuten en lumsk hjelper i assessor Brack (Ola G. Furuseth), advokaten som ser Hedda som sitt naturlige trofé i transaksjonen.
Dramaet starter da den i utgangspunktet ubemidlede Jørgen Tesman får vite at hans tidligere rival Ejlert Løvborg (Nils Jørgen Kaalstad) har skrevet en bok som har fått mye oppmerksomhet. Som følge av suksessen kan Løvborg utfordre den selvgode Tesman når det gjelder den ledige professorstillingen. Boken har Løvborg skrevet med nær hjelp fra Thea Elvsted (Mariann Hole), Heddas nemesis fra skoletiden og Tesmans gamle flamme. Det hører det selvsagt med at Hedda og Løvborg har en historie sammen.
Løvborg passet ikke inn i framtidskalenderen til den skyteglade datteren av general Gabler. For Hedda ble den tørre akademikeren Jørgen Tesman et sikrere kort. Men kanskje er det Hedda som i realiteten er spiren til Løvborgs framgang, med intellekt og evner ingen ser bak en fasade av kjølig, beregnende og vakker uoppnåelighet. Hennes hemmeligheter og styrker, og Jørgen Tesmans tilsvarende svake posisjon, blir utgangspunkt for Bracks makt over Hedda.
Men lite av dette vil man forstå om man ikke har lest «Hedda Gabler» som drama eller sett oppsetninger som klargjør maktbalansen mellom personene. Det er som om Nyquist tar det for gitt at Ibsens tekst og publikum klikker sammen som legoklosser.
Les også: Den nær perfekte vinbaren (+)
Det har alltid vært mystikk forbundet med Hedda Gablers, hennes mytiske tiltrekningskraft og hennes endelige valg. At Hedda skyter seg til slutt er ikke akkurat en «spoiler» 134 år etter at Henrik Ibsen skrev stykket, men likevel spør man seg gang på gang om hvorfor?
Kanonhallen-produksjonen mislykkes i å fange denne essensen i et av Henrik Ibsens mest besnærende dramaer. Nyquists tolkning av Hedda-skikkelsen framstår som en grunn forenkling som til slutt ender med at det er kjedsomheten som driver henne i døden, og ikke sviket hun opplever fra sine nærmeste, fra sin egen kropp og mennenes krav om å eie henne. Som sin litterrærre slektning Nora har hun et grunnleggende ønske om å bli sett.
I Nyquists «Et dukkehjem»s så vi humor, klossete dans og fysiske antydninger. Dette ble virkemidler skuespillerne hadde til å forstørre figurenes små stikk av nag, hat og desperasjon, men også den bakenforliggende kjærligheten som ga kompleksitet til dramaet. I «Hedda Gabler» er de fysiske forstørrelsene tidvis uten måtehold, og dermed glipper antydningene. I tekstbearbeidelsen og i grepet med å «krølle» replikkene sammen i scener hvor skuespillerne snakker i munnen på hverandre – som for å korte inn spilletiden i et heseblesende slapstick-tempo – forsvinner det meste av nyanser og dobbeltbetydninger.
Les også: Musikk over stjernene, helt til himmels (+)
Det fysiske teateret tar overhånd i den grad at skuespillernes fremste verktøy bli ypping med framskutte brystkasser, barkende sammen som i et oppgjør fra en femtitallsfilm. Slåssingen overtar i scener der teksten opprinnelig bare antyder maktforholdene. Deler av dialogen munner ut i munnhoggeri uten intimsone. Utgangspunktet for dette regigrepet er ment humoristisk, men det bli mer avsporende enn poengterende og morsomt. Det er så man får assosiasjoner til Otto Jespersens «Friskusen»-rolle, med setninger, ordvalg og begreper som hører vår egen tid til.
Det er ikke vanskelig å se hva Nyquist vil med prosjektet. Å sende meldinger, at noe er «meta», at man sier «skråstrek» det og det, og selvsagt banneord, stemmer overens med ideen om språklig fornyelse. Det samme gjør «kjempe» som i artig og at Løvborg er en «analog type, skriver for hånd og greier». Alva Walderhaug Brostens enkle, gråtonede kostymer blir et kontrasterende ekko fra Ibsens egen samtid.
At Harr og Ellingsen i første scene lekent pakker ut og heiser scenograf Øyvind Wangensteens store lysrørslampe på en ellers tom scene, illuderer velmakt, mens Ellingsen deretter «leser» Ibsens originale sceneanvisninger til hvordan leiligheten skal se ut. Det er en smart måte å skape en visuell tanke om hva hjemmet deres består av.
Den første scenen mellom Hedda Gabler og Brack alene, har dessuten intensitet og nerve da de første slagene utdeles, men begrensningens kunst er fraværende. På samme vis rakner scenen hvor Hedda truer med å sette fyr på håret til Thea. Når Nils Jørgen Kaalstad kommer inn på scenen for første gang i Eilert Løvborgs skikkelse, oppstår regi- og skuespillermessig teatermagi. Men det er før Hedda gir sin store kjærlighet det første fatale verbale stikket. Døden tar flere omveier i «Hedda Gabler», men mangelen på dveling og emosjonelt måtehold blir denne oppsetningens største svakhet.
Nyquists «Hedda Gabler» blir likevel aldri uspennende. Mariann Hole er god som Thea Elvsted, mens Furuseths innimellom komiske underspill er fint. Men skikkelsen blir aldri truende nok. I det lengste øynes et håp om at Nyquist skal la en revnende Hedda skyte Brack i stedet for seg selv. Det ville i det minste gitt en slags balanse i oppsetningen. Men akkurat som livet er heller ikke teateret alltid i balanse.
Les også: Bruker du mye penger i matbutikken? Eksperten har råd: – Slik kan du spare 60.000 kroner i året
Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Han har en lang «fiende-liste» (+)
Les også: Mímir Kristjánsson: – Vi kan ikke fortsette å styre litt søvngjengeraktig mot stupet
