---
4
FILM
«The Crow»
Regi: Rupert Sanders
USA/Eng./Fr. – 2024
---
Dette er en historie nedtynget i fortvilelse, tragedier og dype traumer: tegneserieskaperen James O’Barr skapte «The Crow» etter at hans forlovede Beverly ble drept av en fyllekjører, og prøvde å jobbe seg ut av sorgen med en historie full av raseri, hat og avmaktsfølelse. En svartkledd tragedie om en mann så besatt hevnlyst at han vender tilbake fra døden som en rasende ånd, for å slakte mennene ansvarlige for drapet på hans store kjærlighet. O’Barr uttalte senere at «The Crow»-tegneserien bare gjorde han egen livssituasjonen verre: «Om noe gjorde den meg bare mer destruktiv, hver eneste side var fylt av rent raseri».
Da Alex Proyas fem år senere filmatiserte tegneserien gikk ikke ting så mye bedre: flere på filmteamet ble utsatt for alvorlige ulykker, og mot slutten ble hovedrolleinnehaver Brandon Lee drept under opptaket av sin egen dødsscene. Skutt i hjel ved et uhell med en løspatron i en alder av 28 år, en tragedie som nærmest virket poetisk med tanke på filmens tema. «The Crow» (1994) ble en ikonisk nittitallsfilm som formet selvbildet til utallige goth-kids. Overfølsomme unge menn med øyenskygge og sorte Columbine-skinnfrakker, som poserte foran speilet, følte seg så innmari misforstått og drømte om en verden der folk ikke fniste bak ryggen deres.
Nittitallet var en rar tid, og den tiden er for lengst over. Maskaraen har gått ut på dato, og den svarte skinnfrakken er full av møllkuler. Så det føles like poengløst som feilvurdert å gjenopplive «The Crow» nå, tretti år senere. Ok, filmserien fortsatte med tre mislykkede oppfølgere: «The Crow: City of Angels» (1996), «The Crow: Salvation» (2000) og «The Crow: Wicked Prayer» (2005), som alle ønsket velkommen med total likegyldighet. TV-avleggeren «The Crow: Stairway to Heaven» (1998/1999) ble skrinlagt etter en sesong, og er så godt som glemt i dag - men fulgte filmseriens tragiske tradisjoner da stuntmannen Marc Akerstream ble drept i en ulykke på settet.
Årets gjenfortelling av «The Crow» har vært under utvikling i over femten år, og startet på den tiden Emo fortsatt var en greie. I tidens løp har en lang rekke regissører, manusforfattere og skuespillere vært innom prosjektet, noen av dem mer velegnede enn andre. Den britiske reklamefilmskaperen Rupert Sanders («Snow White and the Huntsman», «Ghost in the Shell») er neppe noens førstevalg til å regissere en film som dette. Mest en regissør-til-leie som stiller opp etter at alle på ønskelisten enten har takket nei, eller har forlatt prosjektet på grunn av «kreative uenigheter». Etter omstendighetene gjør han en helt solid jobb, markant bedre enn hans to tidligere kinofilmer – med en visuell stil som legger seg høvelig tett opp mot første film uten å bli en ren imitasjon.
Les også: «Alien: Romulus» er en klaustrofobisk råtass og en fullverdig kinoopplevelse
«The Crow» tar seg betydelige friheter med mytologien fra originalen, lener seg lengre inn i religiøs ikonografi og er mest å anse som en helt ny historie – selv om hovedpersonene deler samme navn. Denne gangen er Eric Draven (Bill Skarsgård) en dypt traumatisert rusmisbruker med kroppen dekket av tattiser, som er innelåst på et statlig rehabiliteringssenter for uønskede elementer. Selv her er Eric en utstøtt outsider uten venner, helt til en ny pasient ankommer. Den mystiske skjønnheten Shelly (FKA twigs) ser noe i Eric, noe «utsøkt ødelagt» akkurat som henne. Shelley bærer imidlertid på mørke hemmeligheter og er kjeppjaget av håndlangerne til Vincent Roeg (Danny Huston). En veldig velstående, mektig og innflytelsesrik mann som har levd i flere hundre år takket være en pakt med selveste Satan.
Shelly sitter på et mobilopptak som stadfester akkurat hvor ond Roeg egentlig er, og han er villig til å gjøre alt for å holde denne hemmeligheten begravet. Shelley og Eric forelsker seg på den måten man bare kan gjøre når man er ung og helt alene i verden. De klamrer seg desperat til hverandre med en rørende intensitet, fremt til virkeligheten innhenter dem. Begge drept etter ordre fra Roeg, men døden er bare et midlertidig stoppested på veien til noe enda verre.
I skjærsilden får Eric Draven muligheten til å gjenoppstå som en udødelig ånd, med løfter om å bli gjenforent med Shelly hvis han retter opp en kosmisk urett. Et oppdrag drevet av kjærlighet som fort blir til rasende hat, mens Eric slakter seg igjennom et imponerende antall håndlangere for å innkassere den fordervede sjelen til Vincent Roeg. Det må sies at «The Crow» utnytter sin strenge voksengrense maksimalt, og trolig er en av de mest brutale filmene vi får se på kino i år. Alt bygger seg opp til et storslagent blodbad der Eric Draven hugger opp sikkerhetsvakter med samuraisverd, koreografert til tonene av Giacomo Meyerbeer-operaen «Robert le diable».
Les også: «Longlegs» er en uhyggelig innertier med Nicholas Cage (+)
Ellers er musikksporet fylt opp med musikk som kunne ha sklidd rett inn i forgjengeren; med bidrag fra blant andre Joy Division, Gary Neuman, The Veils og Cascadeur. Det merkes til tider at filmen er trimmet ned (muligens etter marsjordre fra produsentene), noe som går hardest utover karakterutviklingen og den allerede korte tiden det unge kjæresteparet har sammen. Enkelte rollefigurer flyter inn og ut av historien uten av vi finner ut hvem de egentlig er, mens andre forsvinner sporløst uten å legitimere sitt nærvær i det hele tatt. Sånt lukter lang vei av studioinnblanding, men årets «The Crow» er allikevel langt fra den varslede katastrofen mange forventet.
Den svenske «It»-klovnen Bill Skarsgård er et inspirert valgt til hovedrollen, art-pop-artisten FKA twigs etterlater et sterkt inntrykk i de få scenene hun har til rådighet – og finske Laura Birn utmerker seg i en birolle som nådeløs isdronning. Så ja, årets utgave av «The Crow» har klare kvaliteter; ser visuelt lekker ut, er kompromissløs i sin skildring av brutale voldsomheter og spilt med stor overbevisning. Bare det at filmen ungår å bli en selvparodisk reprisesending føles som en triumf, selv om den selvsagt ikke makter å heve seg over opphavet. Dette blir aldri noe mer enn en etterlikning, men er i det minste en vellaget etterlikning.
Les også: Holiday-biograf korrigerer Hollywood-versjonen: – Veldig overdreven (+)
