Kultur

Musikk over stjernene, helt til himmels

En ny bok presenterer kristendommens innflytelse på popmusikken. Inkludert mange av de aller største artistene, og noen av de aller beste.

Dagsavisen anmelder

---

BOK

Olav Solvang

Over stjernene – 208 artister om den kristne troen

Falck forlag

---

Olav Solvang ga i 2019 ut boka «Rytmer i hjertet», om den kristne populærmusikkens historie i Norge. Boka veide et par kilo, med 600 store sider, fulle av tekst og bilder fra en del av musikklivet de fleste ikke kjenner så godt til. Nå er det de viktigste artistene fra utlandet som står for tur.

Olav Solvang har vært musikkjournalist i 40 år, først i musikkmagasinet Treff, senere i avisa Vårt Land. Omtrent like lenge som meg selv. Vårt første møte kom i kjelleren på Chateau Neuf i 1986, etter en konsert med Roger McGuinn. Sangeren og gitaristen som vi husket fra The Byrds hadde nettopp spilt for skammelig få mennesker, men vi var likevel to reportere som sto i døra til garderoben og ventet tålmodig på å få et par ord med legenden selv etterpå. Jeg skrev visst at han var en sluknet stjerne som artist, men at han for tiden hadde det svært godt med Gud! Episoden er nevnt i den nye boka, der Roger McGuinn har fått sitt eget kapittel.

Vi har alltid visst at den nest største hiten til The Byrds, «Turn Turn Turn», henter sin tekst fra Forkynneren (Predikerens bok) i Det gamle testamente. Ikke like mange av oss har hørt alle de andre sangene som senere har bekreftet overbevisningen til Roger McGuinn. Men det har Olav Solvang, som går gjennom en rekke eksempler på hvordan McGuinns forhold til religionen har preget arbeidet. Dette er metoden i boka: Solvang presenterer sine 208 utvalgte navn med sitater fra sanger, og fra intervjuer med artistene, mange av dem egne møter gjennom mange år. Han traff for eksempel Sufjan Stevens før det store gjennombruddet, etter en konsert på klubben John Dee i 2004, før han ble anerkjent som en av det nye århundrets mest spennende navn.

Olav Solvang i platerommet sitt, som inneholder både kristen og mer verdslig musikk.


I begynnelsen av boka takker Solvang foreldrene som lot ham få høre på musikken han ville. Slik skiller han seg fra for eksempel Bjørn Eidsvåg, som i sin selvbiografi skriver om faren som krevde at han måtte velge mellom Jesus og The Kinks. Solvang takker også sin kone, og der aner vi en helt annen konflikt som mange vil kjenne seg igjen i: Som ikke handler på hvilke plater han tok inn i hjemmet, men hvor mange det etter hvert ble!

Vi er opplært til å vite at kristne spirituals og gospel utviklet seg til å bli blues, jazz, soul og pop. Boka går langt tilbake og forteller om historiske legender som Mahalia Jackson, Staple Singers, Duke Ellington, Louis Armstrong, Woody Guthrie, Sister Rosetta Tharpe, Hank Williams, Johnny Cash, Carter-familien, Sam Cooke, Elvis Presley og The Louvin Brothers – de med albumet «Satan Is Real». Dette er oppbyggelig lesning, uansett hva man tror på.

Bob Dylan, her i Drammenshallen i 1981 – for øvrig året da Ronald Reagan ble valgt til USAs president første gang. Foto: Ann Dahl / NTB

Mange av oss er gamle nok til å huske skepsisen Bob Dylan ble møtt med i hans kristne periode i overgangen fra 70- til 80-tallet. Dette smittet også over på vurderingen av selve musikken, som av mange ble dømt til evig fortapelse, selv om det i ettertid har vist seg at sangene fra denne tida står seg godt i den lange, store Dylan-historien. Flere av populærmusikken giganter er med her, som Stevie Wonder, Eric Clapton, Van Morrison, Bruce Springsteen, David Bowie, U2, Patti Smith, og Nick Cave. Ikke artister man primært tenker på som kristne, men som likevel har en rekke sanger som fordyper seg i bibelske tema.

For mange av dem vi blir presentert for har troen vært sentral for sangene deres, for andre ført til mer sporadiske innslag i produksjonen. Her er en rekke svært godt kjente navn, fra Taylor Swift og nedover, og forfatteren fører vitnesbyrd om sanger som underbygger deres plass i denne sammenhengen. Opplagte medvirkende som Cliff Richard og Carola Häggkvist deler plassen med Kanye West, Kendrick Lamar og Stormzy.

Til tross for flere Grammy-priser er Lauren Daigle en artist som er lite kjent utenfor det kristne miljøet, men som flere kunne hatt glede av å høre på.

En rekke navn, over 50, er artister som vil være ukjente utenfor de kristne miljøene. Fortsatt er det sånn at mange talenter forblir innen dette segmentet. Lauren Daigle er en sanger jeg ikke hadde hørt før jeg leste denne boka, men som jeg har hørt på nå. Hun er nesten oppe der med Adele i stemmeprakt og melodisk teft, mens tekstene kan være av en litt annen karakter. I sommer spilte hun for 4.000 mennesker på festivalen Skjærgårds, dette ifølge den kristen avisa Dagen, som var de eneste som rapporterte fra konserten.

Det har vært mye sex og drugs i rock’n’roll, men det har ikke forhindret at den også har appellert til mange troende. For mange som er med i denne boka var troen til slutt den eneste veien videre, etter mange år med en utfordrende livsstil.

«Why Should The Devil Have All The Good Music», hvorfor skal djevelen ha den beste musikken, spurte sangeren Larry Norman. Populærmusikken, spesielt rocken, har ofte vært kalt djevelens musikk. Litt spøkefullt for noen, men i fullt alvor av andre. I sangen argumenterer Norman for at den beste musikken nettopp har sin opprinnelse i kirka, og fortsatt hører hjemme der. Han har en sentral plass i denne boka.

Jeg så Larry Norman selv én gang, i Frimurerlogen i Trondheim, på oppdrag for Adresseavisen. Fullt hus for en sanger som var så godt som ukjent utenfor de kristne kretsene. En selsom opplevelse, som antydet hvorfor noen av disse artistene ikke fikk flere venner. Norman hadde utvilsomt egenskaper som sanger, gitarist og låtskriver som kunne gjort ham kjent i bredere kretser. Men han sto også fram som en fundamentalistisk predikant, med formaninger og trusler i rask rekkefølge. Verden så mørk ut i 1985 også. Ronald Reagans USA la planer om et rakettforsvar som omfattet verdensrommet, men dette bekymret ikke Norman, som uansett hadde evig liv å se fram til. Han så fram til «siste episode av Star Wars, der Luke Skywalker finner ut hvem hans virkelige far er». Godt formulert, det skal han ha, men latteren ble sittende fast i halsen.

Da Al Green hadde konsert på Operataket i 2010 ble det hevdet at dette var hans første konsert i Norge. Det Solvang vet er at Green mange år før var på Skjærgårdsgospel utenfor Kragerø, uten at det ble registrert utenom disse miljøene. Skildringen av forholdene rundt denne konserten er fornøyelige. Boka er ikke kronologisk ordnet, men alfabetisk. På den måten begynner den med soulsangerne Aaron Neville og Al Green. Noe mer overraskende er det kanskje at Alice Cooper følger hakk i hæl. Noen av dem som puritanere har regnet som rockens største fugleskremsler er nemlig med, som Blackie Lawless fra W.A.S.P. og Dave Mustaine fra Megadeth.

Whitney Houston hadde en livslang kjærlighet til gospelsjangeren. Her er hun under en konsert i Drammenshallen i 1988. Foto: Henrik Laurvik / NTB

Siden den alfabetiske inndelingen går etter fornavn slutter boka med to av de største, Whitney Houston og Willie Nelson. Enda en egenmelding her, om da jeg intervjuet Whitney Houston i 1990 og spurte hvem som var hennes egne favorittartister. Hun svarte gospelgruppa The Winans. Sånn kunne Arbeiderbladet melde at Houstons egne favoritter hadde sunget i Oslo bare noen dager i forveien, i Filadelfia-menigheten. Uten nevneverdig oppmerksomhet utenfor.

Ingen musikkjournalist med respekt for seg selv kan omtale ei bok som dette uten å etterlyse noen som ikke er med. Jeg savner The Winans i boka. Og hvor er den amerikanske duoen Over The Rhine, som hadde noen av de fineste albumene på det nye 00-tallet? Olav Solvang traff og intervjuet dem også på et tidlig tidspunkt. Men som i så mange slike oversikter: Et sted må grensen gå. Jeg skal selv avsløre at jeg ennå ikke har rukket å lese om mer enn halvparten av alle de som er med.

Olav Solvang: Over stjernene – 208 artister om den kristne troen