Kultur

Eksplosivt god murstein

Johan Harstad skriver med energien til et helt kjernefysisk anlegg i «Under brosteinen, stranden!».

Dagsavisen anmelder

---

Roman

Johan Harstad

«Under brosteinen, stranden!»

Gyldendal

---

Spioner og psykiatere. Rikers fall. En koko elektriker og en sitronduftende vaskekone. Ugjestmilde, men likevel bebodde, øyer flere hundre mil fra land. Atomkrig-frykt. Ungdomsforelskelser og selvmordsfantasier. Håpløse foreldre. Famlende vennskap. Fest og kjedsomhet. En ekte kjernefysisk reaktor i et byggefelt i Stavanger.

Dessuten en mystisk magisk stein som kanskje, muligens, fungerer som en slags portal til en annen dimensjon i tid og rom. Eller til noe helt annet, like uforklarlig?

Tittelen «Under brosteinen, stranden!» har Johan Harstad lånt fra studentopprøret i Paris 1968. Slagordet betyr at forandring er mulig.

Dette er kun noen av ingrediensene i Johan Harstads nyeste, nær 1000 sider lange, deilige murstein av en roman.

Mange av ingrediensene lyder spennende i seg selv. En magisk stein? Spioner? Ekspedisjoner? Kult!

Det fascinerende med «Under brosteinen, stranden!» er imidlertid at Johan Harstad holder like godt på interessen når han skriver sånt som i utgangspunktet høres ganske kjedelig ut, eller i hvert fall veldig hverdagslig og «ikke-litterært».

Han får leseren til å bry seg. Skriver fram personer å tro på. Steder som enten kaller på nikkende gjenkjennelse, eller engasjert undring over det ukjente. Det veldig vanlige industri- og byggefeltet Forus i utkanten av Stavanger, versus til de eksotisk fjerne atlanterhavsøyene Gough og Tristan de Cuncha, 300 mil fra land. Arketypisk norsk nittitallsungdom, versus en snikete etterretningsagent hvis dobbel- og trippelspionasje effektivt oppsummerer etterkrigstidas konflikter, maktspill og atomkrigsfrykt.

Harstad framfører ideer og tanker som kanskje ikke er unike, men som formuleres så slående konsist – eller klokt undrende – at hjertet banker litt fortere likevel.

Original hverdagslighet. Boom!

Ta aller første kapittel: «Under brosteinen, stranden!» starter på en forskerkonferanse om «Nye europeiske tanker om håndtering av kjernebrensel og annet radioaktivt avfall» i Warszawa. Gjesp.

Jeg-fortelleren heter Ingmar. Han er kjent med det gjespet. Vet at det han har viet yrkeslivet sitt til ikke virker særlig engasjerende sett utenfra. Forklarer likevel: «vi prøver bare å unngå at store deler av denne planeten blir ubeboelig for alt annet enn planter».

«Bare». Haha! Ordet sier sitt, både om Ingmar og bransjen han er del av. Litt humoristisk, men med en gjenklang av dypt alvor.

Som romanen totalt sett. Den forteller mange historier, med stor og mindre relevans for den overordnede tematikken. Noen sidespor er der tilsynelatende bare for å gi karakterene større dybde, og gjør tidsbildet mer realistisk. Som da vi i detalj får høre om hvordan en mor manøvrer madrassen sin inn på tenåringsdatteras altan for å sole seg, eller om hvilke retter en lege og en sykepleier velger på sitt stevnemøte på en kinarestaurant.

Johan Harstad skriver like lett om kjernefysikk som containerstabling i sitt kraftverk av en roman, «Under brosteinen, stranden!»

Skjønt, «bare». Harstad vet at nettopp slike små detaljer utgjør selve livet, selve den vi er.

Det er både gjenkjennelig og morsomt når han oppsummerer en av romanfigurenes voldsomme forelskelse med at han «var blitt en fabrikk som overproduserte forelskelse i enorme kvanta og uten en tanke for markedspotensialet». Vakkert og lett melankolsk når en annen karakter tenker at «han vet at alt du kan huske er borte for alltid og det er derfor musikk finnes».

Mange av de andre historiene i «Under brosteinen, stranden!» kan virke løsrevne og tilfeldige i starten, før det tydeligere og tydeligere demrer at de svært spesifikt – uttalt eller mellom linjene – leder mot spørsmålene Harstad egentlig baler med: Hva er tid? Og bevissthet? Og virkelighet? Er vi smarte nok til virkelig å forstå noe som helst? Kan du for eksempel vite at du faktisk er den du tror du er?

Og hva om en liten detalj ble endret, nok til at selve historien tok en hel annen retning? Hva om vi kunne oppleve det kontrafaktiske? Hva ville det gjøre med oss, med selveste Selvet?

Hva er det vi går rundt og venter på?!?

Johan Harstad er knallgod idet han tar Rogaland på nittitallet fullstendig på kornet

På Warszawa-konferansen om kjernefysisk avfallshåndtering blir Ingmar kontaktet av en mystisk amerikaner. Den fremmede virker å vite litt for mye om Forus, der Ingmar vokste opp, og om oppveksten hans generelt. Om Kubikel-reaktoren. Et ubehag pipler fram. Nysgjerrigheten er pirret.

Kort tid etter blir Ingmar kontaktet av Jonatan, en viktig ungdomsvenn han ikke har hørt fra på mange år. Han insisterer på at de må møtes. De må flytte «en i essens magisk stein som lot deg erfare flerfoldige liv», mener Jonatan. Huh? Ubehaget vokser seg enda større. Nysgjerrigheten også.

Så hopper vi hit og dit, i sted og tid.

skrevet med nok kjernefysisk fusjonskraft til å holde interessen varm i de dagene, ukene, månedene 975 sider krever

Aller mest skjer på Forus på nittitallet, da Ingmar og Jonatan utgjør halvparten av et vennekløver som også består av Peter og Ebba. Johan Harstad er knallgod idet han tar Rogaland på nittitallet fullstendig på kornet, komplett med Zapatista-solidaritet, evig gråvær og en ungdommelig drøm om at noe snart må skje. Optimismen etter murens fall, etter de foregående tiårenes høyst reelle atomkrigsfrykt.

Diskusjonen rundt en viss Kubikel-reaktor på Forus i Stavanger, og for og i mot kjernekraft generelt, står sentralt i Johan Harstads  «Under brosteinen, stranden!». Bildet viser tungtvannsreaktoren i Halden, nedlagt i 2018.

Vi skal også utforske øde øyer på 1960-tallet, lære om shipping i Kina på 2020-tallet, besøke Island, og smile av at Ingmar kaller Finland «en sånn gave du får til jul som du ikke vet hva du skal bruke til eller gjøre med, men som du etterpå lurer å hvordan du skulle klart deg uten».

En hund blir berømt på en barneskole. En mann dør mens han vasker bilen. En kvinne plages av uhyre detaljerte selvmordstanker. Folk elsker og hater. Vi lærer om fusjon og fisjon, om stabling av konteinere i lasteskip og enkemenns sorgarbeid via amatørradio. «Osv etc.» som Harstad så ofte oppsummerer det hele.

Løsrevne blokker, som likevel henger sammen. Ikke alle, alltid. En del scener kunne blitt strammet inn, eller sløyfet fullstendig. Men overraskende mange detaljer var der visst av en grunn, viser det seg idet «Under brosteinen, stranden!» begynner å gå inn for landing sånn sju, åtte, ni hundre sider inn i handlingen.

Tiden tikker, og vi har kun ett liv hver. Eller? «Under brosteinen, stranden!» åpner for andre muligheter. Også ved å peke på kunsten, på litteraturen, på forskjellene og likhetene mellom dikting og virkelighet, hva nå enn noen av de ordene faktisk(!) betyr.

For å si det med et snart oppbrukt sitat, visstnok signert George R.R. Martin: «Den som leser, lever tusen liv før han dør. Den som ikke leser, lever bare ett».

«Under brosteinen, stranden!» byr på hundrevis av liv. På gode miljøskildringer, realistiske tidsbilder og spennende ideer. Alt skrevet med nok kjernefysisk fusjonskraft til å holde interessen varm i de dagene, ukene, månedene 975 sider krever. Les!

Les også: – Det er kvinnene det er virkelig synd på (+)

Les også: Dampende hett ved ishavet (+)

Les også: Hageselskap i helvete (+)