Kultur

Dampende hett ved ishavet

I Ingeborg Arvolas roman «Vestersand» er lidenskapen så dampende het at snøen smelter. Det hjelper på underholdningen.

Dagsavisen anmelder

---

ROMAN

Ingeborg Arvola

«Vestersand»

«Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet 2»

Cappelen Damm

---

Ingeborg Arvolas romansuksess fra 2022, «Kniven i ilden», som også ga henne Brageprisen, har fått en oppfølger som byr på mange av kvalitetene som karakteriserte åpningsfortellingen. Kvaliteter som ikke først og fremst handler om heftige omfavnelser, men om Ingeborg Arvolas evne til å levendegjøre en særegen kultur og befolkning der oppe ved Norges yttergrense. Det handler om kvenfolket, finske innvandrere som kom til Finnmark lokket av det rike ishavsfisket. Men spenningen i fortellingen har dårligere vilkår i en tekst som tidvis oppleves unødig lang.

Fortellingen bæres fram av den underbart vakre Brita Caisa Seipajærvi og hennes kjærlighet til den gifte bonden Mikko. Ikke uten svulstigheter, på kanten av det troverdige kanskje, når denne skjønne Brita Caisa ikke bare er vakker, men i tillegg har et hjerte av gull og legende varme hender. Men altså helt menneskelig i sin lyst og nød.

.

Mye er lett å tilgi i denne lettflytende, men også langtflytende sagaen om overlevelse under særdeles harde vilkår, hvor strevet med å reise en tømmerstue er fortellingens store drivhjul. Det er her Arvola utøver sine litterære evner i lavmælte, fine skildringer av strevsomt arbeidsliv, og hverdagsliv, spritet opp med voldsomme blaff av lidenskap, utøvd i snøfonner og på toppen av tømmerlass. Helt bibelsk altså her oppe ved Ishavet; kjærligheten tåler alt og utholder alt, i bokstaveligste forstand. Men øvrigheta tåler ikke like mye. Den er en mørk trussel som vaker i bakgrunnen.

Les også: Denne drømmen av en debutroman fikk meg til å lengte tilbake til et Jugoslavia jeg aldri har besøkt (+)

I romanens åpning sitter Brita Caisa i arresten. Året er 1862. Hun deler den kalde cella i det gamle fengselet med tre andre kvinner. Selv er hun gravid med Mikkos barn. Den elskede Mikko sitter i samme fengsel et par dører unna – begge for å ha utøvd «forargelig samliv». Brita Caisa fikk bare en bot, men klarte ikke å betale den, og måtte sone.

Ingeborg Arvola lener seg på historiske fakta og egen familiehistorie i denne romanserien som er planlagt som en trilogi. Brita Caisa skal ha trekk fra Arvolas egen tipp-tipp oldemor som skal ha vært en skjønnhet som trakk til seg menn som fluepapir trekker til seg fluer. I romanen har hun allerede to gutter, begge født utenfor ekteskap, med to forskjellige fedre. Flukten til Finnmark, eller mer presist til Varangerhalvøya, var et forsøk på å skaffe seg et bedre liv, fritt for skam. Nå venter hun det tredje barnet med Mikko, storbonden som er gift med Gretha Lisa, som på ingen måte vil gi avkall på ektemannen.

Les Dagsavisens portrett: En finsk tipptippoldemor som skulle snu Ingeborg Arvolas liv (+)

Det er duket for mangeartede dramaer i denne romanen, men Ingeborg Arvola maler ikke opp de store spektakulære scenene. Hun forholder seg overraskende rolig i sin utpensling av sjalusi, misunnelse og ekteskapelig dramatikk. Og det tjener fortellingens hensikt når fokuset i så stor grad vendes mot strevet for å overleve, for å bygge hus og hjem, skaffe mat fra havet og jorda. Bare det harde arbeidet med å flytte noen tømmerstokker for endelig å kunne reise den etterlengtede tømmerstua – blir en liten novelle i seg selv om mannskraft og kvinnekraft i et isende kaldt landskap.

Ingeborg Arvola trekker også tidstypiske oppfinnelser som Svend Foyns hvalharpun inn i romanen, og forteller om strevet og spenningen og tilbakeslagene rundt den tidligste hvalfangsten. Det er mye kulturhistorie å glede seg over, ikke minst utpensling om kvinners harde og evigvarende arbeid med mat og husstell, veving, matsanking og barnestell. Plutselige innskudd med nydelige naturskildringer kan også Arvola by på. Et stort utvalg karakterer, kvener, skoltesamer og nordmenn fyller fortellingen til underholdning og noen ganger forvirring. Disse lange sveipene i overkant handlingsfattige.

Likevel skal Ingeborg Arvolas kjærlige innsirkling av eget folk og egen fortid prises for sin underholdningsverdi, sine storslagne naurscener og sitt overskudd av dampende lidenskap. Avslutningen skal ikke røpes her, men den inneholder spenning nok til at forventningen kan holdes ved like til den avsluttende delen av trilogien er i boks.

Les mer om bøker her