---
Roman
Karoline Mircovic
«Divnas bok»
Oktober forlag
---
Divna vokser opp på Veitvet i Groruddalen på 1980-tallet. Mor er norsk. Far er jugoslavisk. Hver sommer kjører Divna sammen med mamma, pappa og storesøster fra Oslo til Jugoslavia. Feriehuset deres ligger i de zlatiborske fjellene, på gården der farmor og farfar, onkler og tanter, søskenbarn og fjernere slektninger bor.
Resten av året holder de kontakt med det jugoslaviske miljøet i Oslo. På Bjølsen er det jugoslavisk klubb med folkedans-trening for Divna. Hun elsker å danse. Flink er hun også. På Jugoslavias nasjonaldag framfører hun dikt på serbokroatisk, og på helgendagen for Sankt Georg er det fest, for hennes og andre jugoslaviske familier.
«Det var ikke egentlig noe spesielt med oss. Eller ikke noe mer spesielt enn det var med andre folk på Veitvet, i hvert fall», oppsummerer Divna, i Karoline Mirkovics gode debutroman.
Mirkovic skriver seg inn i en solid tradisjon av groruddalsforfattere, og skildrer fint oppveksten med en fot hver i to ulike kulturer. Det som gjør «Divnas bok» ekstra fin, er imidlertid de sanselige skildringene, særlig av somrene i Jugoslavia. Detaljene gir dybde. Viser hva som er å miste, når krigen leseren vet vil komme, faktisk gjør det. Folk er folk, samme hvilken side de tilfeldigvis tilhører når krigen kommer.
Divna har en god barndom. Hun kjenner seg av og til litt utenfor på skolen, både i den vanlige norske og den jugoslaviske hun går på i fritida. Men hos storfamilien i Jugoslavia er det fint.
Karoline Mirkovic skildrer fjellene, gården, storfamilien med farger, lyd og lys. Innenfra. Holder seg i barndommens blikk, nesten drømmeaktig, samtidig som fortelleren sitter lengre fram i tid og vet hva som vil komme. Hun vet at idyllen vil briste. Som Jugoslavia.
«Divnas bok» viser hvordan det gikk med det jugoslaviske miljøet i Oslo da jugoslaviakrigene brøt ut i 1991.
«Men hva er faren din», spør de voksne plutselig Divna. Hun aner ikke. «Jeg forsto bare at pappa var noe, og det var ikke en ferdighet hun var ute etter, ikke en fritidsinteresse eller et yrke, og det var et spørsmål jeg burde vite svaret på, for det var jo pappaen min, og så visste jeg det ikke.»
Hun finner svaret etter hvert. Plutselig er hun ikke velkommen på folkedans lenger. Ferien kan ikke lenger legges til de zlatiborske fjellene. En pappa fra Jugoslavia er ikke lenger noe å være stolt av. Da et nært familiemedlem dør, blir reisen ned for å ta farvel et risikabelt og vanskelig prosjekt. Likevel verdt det.
Følelsen av tap gjennomsyrer romanen.
«Divnas bok» inneholder ingen krigsskildringer. Den holder seg hos de sivile. Viser hvordan alle lider også utenfor fronten. Redselen. Sinnet og frustrasjonen. Krig påvirker familier og enkeltindivider. Ikke minst barn. Identitetsbygging er en kompleks affære uansett. Borgerkrig kan gjøre det enda vanskeligere. Familiebånd blir brutt. Unge menn sendes som soldater, og kommer hjem som harde menn.
Selve hjemlandet forsvinner. Hvor hører man da til? Følelsen av tap gjennomsyrer romanen.
Karoline Mirkovic lar Divna føre et enkelt, rett på, språk, med klart Oslo Øst-preg uten jåleri. Likevel pirrer hun sansene med originale miljøskildringer. Hun hadde ikke behøvd fullt så mange fullt så eksplisitte påminnelsene om at åttitallets idyll ikke vil kunne vare, men det er lett å tilgi henne den slags smårusk.
«Divnas bok» er blitt en svært god oppvekstroman, osloroman, og antikrigsroman.
