---
5
LÅT
Vilde Bye
«Back Again»
---
Da Vilde Bye utga den selvtitulerte EP-en for to år siden, 18 år gammel, skrev vi at hun har en «særpreget stemme, synger med stor innlevelse, og skriver lengtende sanger med melodier som gjør alt veldig fint å høre på». Det gjelder fortsatt, med den forskjellen at særpreget er enda større, og sangen som varsler nytt album er enda finere å høre på. «Back Again» er tredje låt fra et kommende album som produseres av artistkollega Torgeir Waldemar (Engen). Han bidrar til å gi tromsøværingen et rom for teksttolkning og sjangerutforskning som gjør også denne sangen unik.
Det er en nedstrippet låt, vibrerende og intens og vakker, med Michael Barrett Donovans strykere som bygger opp under en stemme som er noe helt for seg selv. Bye ble til å begynne med plassert i americana-bagen, noe som også kom til syne på «Denial» fra tidligere i år. At «Back Again» nå sprenger og vrenger seg ut fra låste sjangre gjør ikke forventningene til albumet mindre.
Les også: Veronica Maggio lagde vorspiel på Øyas siste dag (+)
---
5
LÅT
GiFU
«Greenhouse»
---
Dette er en både nydelig og mektig låt fra bandet GiFU, som nylig spilte på klubbdagen under Øya og som debuterte i vår med låten «Waiting for Spring». Med «Greenhouse» viser de virkelig hvilket samstemt talent som bor i det fem personer store bandet, som har Synne Hellebø som låtskriver og vokalist og som springer ut fra Norges musikkhøgskole. De sier selv at de er inspirert av Beach House, og denne nye låten er en smått mesterlig poprock-ballade som Beach House bare kan drømt om. Gjennom de litt psykedeliske undertonene eksploderer den etter halvgått løp i alle rockens farger og et varmt skrik av en erkjennelse rundt dagdrømmeri og et forhold som faller sammen der og da.
Synne Hellebø har en stemme med mye personlighet, og sammenligningen med Lana Del Ray har noe for seg. Hun har også gjort seg bemerket lenge forut for bandet, og i «Greenhouse» får hun vist fram hele registeret i et løft av en låt. For øvrig kommer et helt album ut i oktober, med tittelen «Sunn Gifu, som trolig spiller på det gammelengelske navnet Sunngifu som betyr sol og gave, som igjen navnene Synnøve og Synne er norske varianter av. Men foreløpig stråler «Greenhouse» som en av tidlighøstens sterkeste musikalske gaver.
Les også: Raye på Øya: Show og sjel på sitt aller beste (+)
---
4
LÅT
Klossmajor
«Maskin»
---
Trioen Karoline Karlsen, Dorothea Økland og Maja Sørbø retter nok et skrått blikk mot verden og ikke minst seg selv, i en relasjonslåt om et parforholdets forvirringer. Energinivået og øset i denne låten er mer fengende enn på det meste trioen har gjort tidligere, og de tre frontstemmene backes av et solid lag musikere og produsenter: Håvard Ersland, Martin Morland, Sander Eriksen Nordahl og Olav Abildgaard.
Karlsen er låtskriveren og tekstene hennes skaper refrenger fulle av kraft, gjenkjennelse og humor, også i denne låten som er en ny singel fra det kommende albumet «Naturen» som kommer senere i høst og etterfølger fjorårets «Alt jeg ikke har». Dette er alternativ pop og en naturlig fortsettelse av forrige album, med nærmest Sigrid-aktige «Kill My Vibe»-anslag. De tre harmonidyrkende vokalistene har her en sikker hit, også allsangmessig, som også kan utvide fanskaren, selv om man får følelsen av at de tråkker vel mye rundt i egne spor.
Vi ble med SAKSA på konsertdagen: – At det skjer allerede nå er sykt! (+)
---
4
LÅT
Emelie Hollow
«Emelie»
---
Det er selvransakende og nært når Emelie Hollow legger seg selv under lupen i «Emelie». Det er ikke mange som kommer unna med å lage en sang med seg selv navngitt i sentrum, men denne lander fint i tematikken om komme til et punkt hvor man skjønner at man er blitt voksen, om å erkjenne at noen ting kommer neppe tilbake. «Jo eldre jeg blir vet jeg bare mindre og mindre» synger hun, og legger med det nok en brikke til sin voksende katalog med sanger på norsk, denne gangen selvskrevet og ikke en «Hver gang vi møtes»-cover.
Svenske Anton Engdahl har produsert og spiller aller instrumenter, og han er også med i den fyldige buketten av låtskrivere på «Emelie», som foruten Hollow selv teller blant andre Carl-Victor Guttormsen og Synne Vo. Her viser hun igjen hvilken treffsikker låtskriver hun er, og hvordan hennes lyse og egenartede vokal finner seg perfekt til rette i den norske språkdrakten. En litt for generisk produksjon, i overkant kalkulert fra den svenske suksessprodusenten, hindrer den fine originaliteten i vokalen og teksten i å trenge helt gjennom det tette teppet av synth og gitarer.
Les anmeldelse: Forsinket dansefeber for Delara (+)
---
6
LÅT
Edel
«Full Bloom»
---
Og dermed sto høsten i full blomst. Vera Ottesen og Malin Stokkas tredje singel under Edel-navnet bekrefter alle godordene som er blitt denne nå Oslo-baserte Stavanger-duoen tildel. Det er en varm, flørtende og soulmettet pop/RnB-sang som forlenger sommeren med store harmonimettede refrenger og et nærmest eksplosivt og gitarmettet komp fra fullt band. De framstår kanskje som ferske i bransjen, men større og sikrere stemmer finner man knapt i det norske RnB-landskapet, og musikalsk kan denne låten minne om noe Fieh kunne gjort eller britiske Raye eller H.E.R. Edel tåler sammenligningene til siste frasering.
Live har de mye erfaring, blant annet fra samarbeid med Stavanger Symfoniorkester, og musikken kan man vel si ligger i blodet siden Ottesen er datter av en viss Janove. Men «Full Bloom» står så solid på egne bein som man kan drømme om, pushet fram med energi, sjel, trøkk og en musikalitet som lyser langt inn i framtida.
Spiller på Postkontoret på Tøyen 23. august
Les også: – I noen land har man begynt å skjønne at vi ikke bare er til pynt for mannen, sier Mela-aktuelle Les Amazones d’Afrique (+)
---
5
LÅT
Izabelle
«Forandra meg»
---
Stavanger-artisten og skuespilleren Benedicte Izabell Ekeland, bedre kjent som rapperen Izabell, går nye veier om dagen. Ikke bare er hun aktuell også denne høsten med den sterke monologen «Cassandra» på Rogaland Teater, men nå gir hun også ut ny musikk med en litt annen innfallsvinkel enn tidligere, og det skal komme mer musikk fram mot turné neste år.
Tøfl-vokalist Hans Marcus Riisdal ha produsert, og «Forandra meg» lever opp til tittelen. Dette er et stykke pophåndverk der Izabelles vokal er et stykke unna den tøffe rappingen hun er blitt kjent for, og som med noen unntak fortsatt var dominerende på albumet «H.E.I.L. T» fra i fjor. Det er fortsatt tøft og hun synger like overbevisende som hun rapper, og hun har igjen skrevet en tekst med billedlige skrubbsår som få andre. Det ligger en sensualitet under de lekent rytmiske arrangementene, og «Forandra meg» framstår nærmest som en skamløs overgang til en popsjanger Izabelle viser at hun mestrer til fingerspissene.
Les også: Et av musikkens merkeligste mesterverk
---
5
LÅT
Marie Sahba
«Milyard II»
---
Albumet «A Billion Years Too Soon» av Marie Sahba var et av de beste norske som kom ut før sommeren, «et komplekst og tidvis forrykende, medrivende mørkt flettverk av minner og følelser» skrev vi om den norsk-iranske Trondheimsartisten som lager musikk med utgangspunkt i to kulturer. Nå kommer en sterkt utvidet «deluxe»-versjon av albumet, med remikser og flere spor, blant annet låten «Milyard II».
Det er en sår, personlig og jagende ballade smed et slør av elektroniske impulser som løfter fram den sorgstemte tematikken rundt tap av et nært familiemedlem og av kulturelle røtter. En god ny låt som bidrar til å berike et usedvanlig godt norsk album ytterligere.
Nye låter: Yngvil og Synne er Brente jenter og Fjorden Baby! er tilbake (+)
---
4
LÅT
Tre Små Kinesere
«Klokka tikke»
---
Tre Små Kinesere føyer seg inn i rekken av band som jubilerer i år, og rent håndfast blir det når de under Pstereo-festivalen denne helgen framfører 1994-albumet «Hjertemedisin» i sin helhet samtidig som boken om albumet slippes. Kanskje supplerer de konserten med «Klokka tikke», en helt ny låt produsert av Kyrre Fritzner, som også produserte den 30 å gamle jubileumsplaten.
Tre Små Kinesere er fortsatt Ulf Risnes i fremste rekke, med Lars Lien på tangenter og Kjetil Sandnes på kontrabass. Trioen ga ut album så sent som i fjor, og «Klokka tikke» er umiskjennelig «kineserne», men med litt høyere tempo og en melodisk letthet over seg som på velkomment vis kler den melankolske teksten om å se seg tilbake og å evaluere et liv, og så finne en slags Prøysensk trøst i det helt enkle framfor å angre på det man har gjort.
Les også: Ella Marie Hætta Isaksen «disser» energiminister Terje Aasland i ny låt og beskylder han for løgn (+)
---
5
LÅT
Nix & The Nothings
I Try
---
Mye pop i sekken denne uka, men fra Bergen kommer lurvelevenet Nix & The Nothings og gjenoppretter balansen, og det med en ny låt som tenner garasjerocklunta for fullt. «I Try» er en slugger av en låt, spilt beinhardt og med en respektløs holdning til originalen som kom på 60-tallet. Den tilhører The Young Tyrants fra Rochester, New York, som var et kortlevd band som spilte inn kun en singel. Men ingen hvilken som helst singel. A-siden, for den som husker slikt, var «I Try», og den står igjen som en ikonisk påle i garasjepunk-historien.
Nix & The Nothings har vi tidligere kåret til Bergens beste i sitt slag om dagen, og deres psykedelisk høyenergiske versjon av denne klassikeren gjør dem ikke mindre. Visstnok har den stått på liverepertoaret en god stund, og den kan neimen ikke ha mistet mye energi inn gjennom døren til studio.
Les også: Tok «Belonging» inn i en ny tid på Oslo Jazzfestival
---
5
LÅT
Masåva
«Venter på ting skal bli bra igjen»
---
Gruppa Masåva har vi skrytt opp i skyene tidligere, og de tre medlemmene er også å finne i en rekke andre band som er blant de mest kritikerroste og innovative i dagens norske musikalske flora. Ikke minst ha mange fått med seg «Jorda rundt», vignettlåten til TV-serien «Furia». Nå ha de knytta seg til selskapet Braveheart, drevet av artistkollegaene Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev, og sangen «Venter på ting skal bli bra igjen» peker fram mot Måsavas tredje album.
«Jeg tror ikke på kjærligheten no mer/Tror ikke, tar ikke, får ikke, ler ikke» er de litt nedslående åpningsstrofene som Selma French Bolstad synger på vakkert vis. Låten er likevel en litt oppstemt, gyngende og trist groovy vise ispedd gode doser pop og arrangementsmessige kontraster med Bolstads slentrende gitarer og Solveig Wangs synth sentralt i lydbildet. Martin Morland (bass) og Øystein Aarnes Vik (trommer) fyller for øvrig ut kvartetten. En låt som vokser og som på en litt rar og underfundig måte setter seg i øret.
