Kultur

Tok «Belonging» inn i en ny tid på Oslo Jazzfestival

Den nest største begivenheten på Oslo Jazzfestival, etter gjenforeningen av Masqualero på åpningskvelden, er feiringen av det 50 år gamle albumet «Belonging» - nå framført av helt nye musikere.

Dagsavisen anmelder

---

5

KONSERT

“Belonging”

Universitetets aula, Oslo Jazzfestival

---

Universitetets aula blir bare brukt i noen av de mest storslåtte sammenhengene under Oslo Jazzfestival, for konsertene som ikke er store nok til å fylle Operaen, men som likevel trekker et stort publikum. Denne kvelden er den flotte salen, med Munchs «Solen» på bakveggen, fylt til siste plass. For en feiring av 50-årsjubileet til albumet «Belonging».

«Belonging» ble spilt inn i Oslo i april 1974, og kom ut på selskapet ECM i september, med Keith Jarrett (piano), Jan Garbarek (saksofon), Jon Christensen (trommer) og Palle Danielsson (bass). Jarrett var oppført som komponist av alle låtene. Med dagenes mer demokratiske praksis for kreditering kan det hende at de andre, spesielt Garbarek, hadde fått litt en større del av kaka.

«Belonging» var ei plate «alle» med såkalt god smak hadde i hylla midt på 70-tallet, og lyden av mangt et sent nachspiel på studenthyblene. Sublim melodiøs følsomhet ble kombinert med et delikat, krystallklart lydbilde. Selv om dette er et akustisk album sto det seg godt mot den mer tidsriktige jazzrocken fra denne tida.

Denne kvartetten spilte bare inn ett studioalbum til («My Song»). De turnerte sporadisk med et par konsertalbum som resultat de nærmeste årene etterpå, men kom aldri sammen senere. Nå er det bare Garbarek som spiller videre av de fire. Jarrett har trukket seg tilbake, Christensen døde i 2020, Danielsson gikk bort i april i år. Hvis man vil høre disse låtene live i framtida må andre gjøre dem. Det sies at norske musikere har hatt en nesten overdrevet respekt for å nærme seg dette materialet, og vegrer seg i det lengste.

Her kommer den nye «Belonging»-kvartetten inn i bildet, for å feire jubileet på Oslo Jazzfestival: Hanna Paulsberg (saksofon), Vigleik Storaas (piano), Trygve Waldemar Fiske (bass) og Hans Hulbækmo (trommer). Storaas er den eneste av disse som var født da albumet kom ut, til og med gammel nok til at han kan ha fortapt seg i det allerede den gangen.

Verken Hanna Paulsberg eller Trygve Waldemar Fiske var født da "Belonging" kom ut, og nærmer seg musikken med både respekt og nye ideer.

Hele «Belonging» ble spilt inn på to dager i april 1974, et evig argument for at det ofte kan være lurt å satse på spontaniteten. Denne gløden i spillet blir godt ivaretatt av den nye «Belonging»-kvartetten. Hvis noen hadde trodd at et lag med landets fremste jazzmusikere skulle «planke» disse låtene, spille dem akkurat slik de var, så tok de selvsagt feil. Konserten blir dobbelt så lang som albumet – riktignok med ekstranummer og raust med applaus medregnet. Dette betyr at de har rikelig med tid til å slå seg løs, mange improviserte partier, uten at det går på bekostning av grunnlaget.

Gruppa kommer med et rolig forspill før de kaster seg inn i åpningsriffet i «The Spiral Dance», og antyder at disse tolkningene kommer til å være eventyrlystne. Den mest kjente av låtene fra «Belonging», «Long As You Know You’re Living Yours», tas i et parti nesten ut i frijazzen. Tittelsporet på Steely Dans «Gaucho» ble beskyldt for å være mistenkelig likt denne, og de måtte til slutt føre opp Jarrett som medkomponist. Forskjellen på de to er at «Gaucho» neppe ble ferdig etter ett eller to opptak.

Balladene «Blossom» og «Belonging» framføres med størst respekt for originalene. Høydepunktet i konserten blir den lekne «The Wind Up», der gruppa tar den tida de trenger før det spenstige temaet i låten forløses. De tar den ut på lange, improviserte turer, åtte minutter på plate blir til et kvarter på konsert. Mot slutten er det Hulbækmo som får slå seg løs, mens de andre later som de forsøker å komme tilbake til temaet, og setter en humoristisk spiss på kvelden.

Vi får vente og høre om dette ble en «one night only»-opplevelse på Oslo Jazzfestival. Kvartetten hadde forberedt seg godt, så det hadde vært fint om flere fikk høre konserten senere. Så kan vi begynne diskusjonen om noen av jazzalbumene fra 2024 kommer til å bli framført i sin helhet i 2074. Vi minner om at Oslo Jazzfestival, i tillegg til de to tilbakeskuende konsertene som er nevnt på denne siden, har en rekke konserter der det er musikk fra noen av årets beste utgivelser som spilles.