---
2
FILM
«Borderlands»
Regi: Eli Roth
USA – 2024
---
Dette er beretningen om en varslet katastrofe; preget av kaos i kulissene, stadige utsettelser, omfilminger og fikling på klippebordet. Resultatet er en utflukt i kreativitetens ødemark. I mange år var det nærmest en vedtatt sannhet at filmatiseringer av dataspill var dømt til å mislykkes, men det har drastisk forandret seg med blant annet HBO-serien «The Last of Us» og Amazon-suksessen «Fallout». Jippi streaming. «Super Mario Bros. filmen» ble en av fjorårets største kassasuksesser på kino (bare slått av «Barbie»), så forholdene burde ligge til rette for «Borderlands», basert på den populære, postapokalyptiske «looter shooter»-serien av Gearbox, som spenner over sju spill og totalt har tjent inn over ti milliarder kroner.
Undertegnede har tilbragt uforsvarlig mye tid med «Borderlands»-spillene i årenes løp, og rakk endelig å runde «Borderlands 3» sist vinter. Så jeg føler jeg har belegg for å påstå at denne filmen er et hån, både mot oss som er fans av spillserien, kinogjengere og tilhengere av kompetanse sånn generelt. En tannløs, sjelløs, gledeløs og poengløs filmopplevelse, som har alle kjennetegnene til et kynisk salgsprodukt skapt totalt uten entusiasme, av forretningsfolk som utelukkende prøver å tjene penger på et kjent varemerke. Et gufs fra den tiden Milla Jovovich dinglet i vaiere foran et grønnlerret i «Resident Evil»-serien; noe man muligens kunne ha sluppet unna med for rundt tjue år siden – men i dag bare føles stusselig.
Les også: «Alien: Romulus» biter godt fra seg (+)
«Borderlands» hadde alle kjennetegnene til en fiasko før innspillingen engang startet. Rollelisten ble tilsynelatende fylt opp av de skuespillerne som tilfeldigvis hadde en åpning i arbeidsskjemaet, og var villige til å stille opp på kort varsel. De fleste er unikt uegnet til rollene de er tildelt, i noe som vil gjenstå som en av de mest feilcastede storproduksjonene i moderne tid. Men det er bare starten på problemene.
Opptakene av «Borderlands» ble avsluttet tilbake i sommeren 2021, men resultatet fikk så dårlig mottakelse at produsenten Lionsgate gikk i krisemodus og skrinla premieren. Etter halvannet år med radiostillhet ble regissør Eli Roth dyttet ut på sidelinjen, mens «Deadpool»-veteranen Tim Miller ble rekruttert av studioet for å spille inn deler av filmen på nytt i januar 2023. Sju manusforfattere fikk jobben med å skrive nye scener, mens den opprinnelige manusforfatteren Craig Mazin fjernet navnet sitt fra rulleteksten i protest.
Den filmen som nå slippes ut på kino er som forventet en skikkelig smørje: et fillete lappeteppe av sprikende ideer og kolliderende toner, som er dynket i studionotater, klippet ned til familievennlig aldersgrense i USA og tråklet sammen av en fortellerstemme fra hovedrolleinnehaver Cate Blanchett. Det burde være underholdende å se denne allsidige Oscar-vinneren utnytte en sjelden sjanse til å spille bråtøff rumpesparker i en alder av 55, men ikke engang hennes betydelig talenter klarer å hamle opp med den forferdelige dialogen hun er tildelt.
Les også: «Longlegs» er en uhyggelig innertier med Nicholas Cage (+)
«Borderlands» representerer den første gangen jeg har sett Blanchett totalt hjelpeløs. Trist. Hun er den hardbarkede dusørjegeren Lilith, som påtar seg et velbetalt ekstrajobb for våpenindustrialisten Atlas (Edgar Ramírez). Oppdraget er å spore opp hans datter Tiny Tina (Ariana Greenblatt), en kinaputt som tilsynelatende er kidnappet av leiesoldaten Roland (Kevin Hart) og berserkeren Krieg (Florian Munteanu, den eneste her som minner om sin motsvarighet fra spillserien). Lilith er nødt til å dra tilbake til det siste stedet i verden hun vil besøke: hjemplaneten Pandora. En postapokalyptisk ørken befolket av ville Raiders-banditter, muterte udyr og små enklaver med opportunistiske lykkejegere.
Det viser seg snart at Tina er på flukt fra en far som vil henne vondt, og har slått seg sammen med Roland og Krieg for å åpne et hemmelig hvelv fullt av kraftvåpen etterlatt av en utryddet rase med romvesener kalt Eridians. Lilith slår seg snart sammen med denne gjengen for å åpne hvelvet og redde Tiny Tina, med den paramilitære privathæren til Atlas i hælene. De får etter hvert også selskap av den autistiske arkeologen Patricia Tannis (Jamie Lee Curtis) og roboten Claptrap (en irriterende, dataanimert plageånd stemmelagt av Jack Black).
Si hva du vil om den litt krampaktige humoren i spillserien; filmen klarer på ingen måte å gjenskape den samme tonen og inneholder ikke et sekund som er i nærheten av artig. Kostyme- og setdesign er «on point» her, men rollefigurene har fint få likhetstrekk med sine motsvarigheter i spillserien. Det som gjenstår av plott etter årene med febrilsk bearbeidelse på klippebordet, brannslukningsarbeide og studioinnblanding er bare en vag skisse full av forvirrende feilvurderinger.
Omtrent hvert eneste kreative avgjørelse her virker snodig: fra den imponerende feilvurderte castingen til beslutningen om å tone ned filmen til familievennlig aldersgrense i USA - som forsikrer at spillseriens ramsalte språkbruk og brutale skuddvekslinger blir vannet ut til en abstraksjon av opphavet. Lionsgate har skuslet bort halvannen milliard kroner på dette tapsprosjektet, som er en floppsvette-fiasko av et format som kan konke filmstudioer og sende overbetalte mellomsjefer ut i arbeidsledighetskø.
Les også: Holiday-biograf korrigerer Hollywood-versjonen: – Veldig overdreven (+)
Les også: «La Chimera – Fortidens skatter»: Jakten på det forsvunnede plottet (+)
