---
3
FILM
«Club Zero»
Regi: Jessica Hausner
Øst./Eng./Fra./Da – 2024
---
Den østerrikske arthouse-regissøren Jessica Hausner serverer en iskald, klinisk satire som konkurrerte om Gullpalmen under fjorårets Cannes-festival, der «Club Zero» ble mottatt med en bra blanding av likegyldighet, vemmelse og ren fiendtlighet. Det bør dessuten nevnes at filmen starter med en trigger-advarsel om at den «inneholder scener med atferdskontroll og spiseforstyrrelser som kan virke oppskakende for enkelte». Så da videreformidler vi denne advarselen, og setter samtidig opp en diskret varseltrekant foran en scene som involverer en tallerken med rykende ferskt oppkast.
Regissøren hevder selv at dette et en fabel om radikalisering, inspirert av hennes egen oppvekst på en katolsk kostskole og det tyske folkeeventyret om Rottefangeren fra Hameln. I likhet med så mange av sine østerrikske kunstfilmkollegaer har Jessica Hausner en instinktiv svakhet for scener fanget opp i lange, statiske tagninger, som observerer rollefigurene med formell distanse fri for dramatiske føringer. Hun foretrekker dessuten at skuespillerne oppfører seg som desorienterte søvngjengere, med flat diksjon og et fravær av gjenkjennelige følelser. Noe som kan fungerer hvis du jobber med rutinerte skuespillere og er en filmskaper på nivå med Yorgos Lanthimos, men langt fra like bra hvis du er Jessica Hausner og har valgt å fylle rollelista med unge debutanter uten tidligere filmerfaring.
Les også: Mela-aktuelle Les Amazones d’Afrique kjemper mot vold og undertrykkelse av kvinner (+)
Hausner leker seg med interessante temaer, men klarer aldri helt å krystallisere hva hun vil si, sliter med å få frem poengene sine og sporer av innen hun kommer halvveis ut i historien. Men før den tid er «Club Zero» En temmelig treffsikker skildring av manipulasjon, hjernevask, gruppetenking og den typen hersketeknikker som blir benyttet overalt i samfunnet - enten det er i politikk, statsbyråkrati, storkorporasjoner, trossamfunn eller karismatiske kulter. Alt dreier seg om å kontrollere andre mennesker, og styre folks beteendemønster. Belønne dem som underkaster seg, og straffe dem som ikke gjør det. Isolere, dominere, og luke ut all tvil.
Les også: «Alien: Romulus» biter godt fra seg (+)
Frøken Novak (Mia Wasikowska) er en slags personifisering av alle disse impulsene. En selvtitulert ernæringsfysiolog, som blir rekruttert til å undervise på en eksklusiv privatskole et sted i Europa. Hennes eneste resyme ser ut til å være en offisielle nettside, der Novak selger sin egen faste-te og prediker varm om sine teorier rundt «bevisst kosthold». Mer enn nok for overlæreren Dorset (danske Sidse Babett Knudsen), som umiddelbart blir overbevist. Novak har en ubestemmelig europeisk aksent med mildt tonefall, og minner umiddelbart om et medlem av en New Age-sekt – men er ikke tilstrekkelig karismatisk til å være en kultleder. Hennes leksjoner om bevist kosthold tiltrekker en gruppe sosialt bevisste overklassetenåringer, som er fulle av moteord som «paleo-diett», «midfullness-basert stressreduksjon» og «bærekraftig livsstil».
Novak garanterer studentene at dette valgfaget vil gi dem alle redskapene til å forbedre den fysiske formen, bevare planeten og optimalisere selvkontrollen. Elevene inkluderer Fred (Luke Barker), en androgyn ballettdanser med halstatovering og fraværende foreldre som er travelt opptatt med hjelpearbeid i Ghana. Den furtne pappajenta Ragna (Florence Baker) hevder at «vegansk er så ute», og har en mor som er veldig opptatt av trampoline. Elsa (Ksenia Devriendt) er et talent på piano og ivrig bulimiker. Alle er sårbare, lett påvirkelige og enkle å manipulere. De føler at frøken Novaks leksjoner er veldig inspirerende. Hun viser dem interessen de ikke får av sine selvopptatte foreldre, isolerer dem fra omverdenen og får dem til å føle seg som spesielt utvalgte.
Les også: «Longlegs» er en uhyggelig innertier med Nicholas Cage (+)
Novak starter forsiktig med matøvelser, og oppfordrer elevene til å spise mindre - noe hun hevder vil starte en selvrenselsprosess som kan kurere sykdommer og forlenge levetiden. Deretter begynner hun å kontrollere elevenes matvaner, diktere hvordan og hvor mye de spiser. Gir dem mestringsfølelse, mens hun fratar dem all selvbestemmelsesrett. Inviterer de elevene som føler seg klare for en «ekte forvandling» til å bli med videre opp på neste nivå av bevisst kosthold. En plantebasert mono-diett, der man bare kan spise en type grønnsaker av gangen, eller kanskje en liten bit av en potetbåt. Nam. En av elevene, Ben (Samuel D Anderson), gjør et opprør mot hele dette tyranniet ved å spise så mye søplemat han klarer å stappe i seg, til dels for å støtte en enslig mor som elsker å lage mat. Frøken Novak straffer Ben ved å true med å frata ham skolestipendet hvis han ikke «oppfyller sitt potensiale». Hun vil jo bare hans eget beste.
Snart tar Novak alt mye lengre, mens hun lokker elevene inn i det hun hevder er en verdensomspennende, stadig voksende og dypt hemmelig forening av mennesker som gir avkall på all fysisk føde. Spesielt utvalgte som vil overleve, mens resten av verden går under. De kaller seg Club Zero, og frøken Novak er selv medlem. Kanskje elevene også er interessert i å bli med? Et stykke på vei er dette en interessant tankelek med en besk undertone marinert i magesyre, som nesten kunne ha vært et av segmentene i Yorgos Lanthimos-antologien «Kinds of Kindness». Synd Jessica Hausner («Mirakelet i Lourdes», «Little Joe») ikke klarer å komme opp med nok materiale til å fylle en hel spillefilm på 110 minutter, og ikke er en tilstrekkelig begavet filmskaper til å få noe handfast ut av de gode ideene som luftes i «Club Zero».
Hun tynner ut alt til en vag abstraksjon som forsikrer at hun ikke behøver å ta standpunkt til noe som helst, og isteden bare likegyldig observerer disse stakkarene på avstand med et hånlig, selvtilfreds flir. Synd, for hadde hun tatt seg tid til å jobbe litt mer med dette underutviklede manuset (som hun skrev sammen med sin faste skrivepartner Géraldine Bajard) og bestemte seg for hva hun egentlig ønsker å si, kunne «Club Zero» ha blitt noe skikkelig minneverdig.
