---
5
FILM
«Alien: Romulus»
Regi: Fede Álvarez
USA – 2024
---
Det har passert syv år siden sist vi fikk oppleve en «Alien»-film på kino, etter Ridley Scotts middels vellykkede «Alien: Covenant». Noe som er kortere tid enn planlagt, siden «Alien: Romulus» opprinnelig ikke var en kinofilm i det hele tatt - men en beskjeden avlegger øremerket strømmekanalen Hulu (som er bakt inn i Disney+-tjenesten her hjemme), i stil med «Predator»-forløperen «Prey» (2022). Rundt midtveis i innspillingen ombestemte Disney-sjefene seg, og valgte isteden å sette opp «Alien: Romulus» på kino verden rundt først.
Hvorvidt den avgjørelsen skyltes store forandringer i strømmemarkedet eller filmens kvaliteter er åpent for tolkning, men «Alien: Romulus» er definitivt verdig en kinopremiere på digert IMAX-lerret. Et overraskende effektivt, velregissert sidespor som utspiller seg i tidsrommet mellom første «Alien»-film (1979) og «Aliens» (1986) - der en nedstrippet rolleliste med forholdsvis ukjente skuespillere blir fanget i en romstasjon full av innpåslitne fjeshuggere og iltre Xenomorph-monstre. Den uruguayanske Evil Dead»-regissøren Fede Álvarez er et smart valgt for et prosjekt som dette: han er en visuelt stilsikker regissør uten sterkt særpreg, som får veldig mye ut av forholdsvis sparsommelige ressurser.
Les også: «Longlegs» er en uhyggelig innertier med Nicholas Cage (+)
Det er imidlertid litt påfallende at Álvarez (og hans faste manusforfatter-partner/produsent Rodo Sayagues) har resirkulert utgangspunktet til deres thriller «Don’t Breathe» (2016). Begge filmer dreier seg om en gjeng småkriminelle ungdommer fra fattige kår, som gjør et innbrudd med håp om å kunne flykte fra en forferdelig hverdag, men isteden havner i et våkent mareritt. I «Don’t Breathe» besto dette marerittet av et isolert hus med en blind gulfkrigveteran og en kjeller full av mørke hemmeligheter – mens «Alien: Romulus» forflytter akkurat samme konsept til en romstasjon full av udyr og tilsvarende mørke hemmeligheter.
Rain Carradine (Cailee Spaeny, sist sett i «Civil War») er fanget på gruveplaneten Jackson’s Star etter at begge foreldrene døde på jobb, og alt hun har igjen er «broren» Andy (David Jonsson). En lettere defekt androide funnet i søpla av hennes avdøde far, som er programmert med teite pappavitser og direktivet om å gjøre hva som er best for Rain. Hennes store drøm er å komme seg bort fra denne deprimerende gruvekolonien, der solen aldri skinner, arbeiderne behandles som slaver og jobber til de dør. På grunn av alle dødsfallene velger storkorporasjonen Weyland-Yutani å doble arbeidskvoten like før Rain søker om utreisepapirer, og hun dømmes til ytterligere fem år i gruvene. Trolig lengre enn hun vil overleve.
Så tar ekskjæresten Tyler (Archie Renaux) kontakt. Han og den ufordragelige fetteren Bjorn (Spike Fearn) har oppdaget vraket av «Romulus», en forlatt romstasjon i akse langt over gruveplaneten. Den inneholder fullgode kryokamre som kan få dem alle trygt ut av dette gudsforlatte solsystemet og til den idylliske koloniplaneten Yvaga; en reise som i våken tilstand vil ta dem åtte år. Alt de behøver å gjøre er å bryte seg inn i romstasjonen med hjelp av androiden Andy, stjele det de trenger og stikke av i gruveskipet før arbeidsgiveren oppdager hva de pønsker på. En jobb som neppe bør ta mer enn en halvtimes tid, og trolig er deres eneste sjanse til å noensinne komme seg bort herfra. Verdt risken.
Les også: Sengen brenner fortsatt (+)
Også med på teamet er piloten Navarro (Aileen Wu) og Kay (Isabela Merced), som gjør sitt beste for å skjule at hun er gravid. Bare for å gjøre dette brekket mer usikkert vil romstasjonen krasje rett i et asteroidebelte 36 timer fra nå, og det viser seg at kryokamrene bare har nok drivstoff til halve reisen. Noe som selvfølgelig bare er starten på problemene, siden «Romulus» viser seg å være Weyland-Yutani-korporasjonens genetiske forskningsstasjon. Du kan jo gjette hva de eksperimenterte med før mannskapet forsvant sporløst.
Så langt, så forutsigbart og strømlinjeformet. Heldigvis har markedsføringen klart å skjule de mest sentrale overraskelsene i «Alien: Romulus», noe som betyr at vi må trå varsomt rundt et minefelt av potensielle spolere. Men jeg kan si at regissør Fede Alvarez gjør minst ett grep som sikkert kommer til å bli omdiskutert (det skjer på et forholdsvis tidlig tidspunkt i filmen, men bør uansett ikke bli avslørt nå). Det er et element som er veldig meta med tanke på temaet og den tidsriktige diskusjonen rundt kunstig intelligens, som var en av de store ankepunktene under skuespillerstreiken i fjor. Så den debatten vil sikkert fortsette etter at «Alien: Romulus» har vært i sirkulasjon en liten stund.
Den siste tredjedelen tar dessuten en vending neppe alle vil sette pris på, og plugger seg indirekte inn i den stadig mer uoversiktlige mytologien Ridley Scott prøvde å bygge opp med «Prometheus» (2012) og «Alien: Covenant» (2017). Det er sannelig nok av påskeegg og referanser for fans av «Alien»-serien, men «Romulus» fungerer dessuten som en selvstendig avlegger. Ambisjonsnivået og formatet er større enn forventet, selv om Alvarez velger å gå tilbake til røttene. Han har lagt stor flid i å gjenskape det retrofuturistiske produksjonsdesignet, lydbildet og stemningen fra første «Alien», med monstre som i hovedsak består av animatroniske dukker og praktiske spesialeffekter (men mye ble naturligvis gjenskapt digitalt).
Dagsavisen anmelder «Deadpool & Wolverine»: Anarkistisk mestermøte (+)
Det hjelper også veldig at Alvarez slapp å iscenesette filmen med hensyn til den amerikanske kinosensuren; eller produsenter som forlangte at alt ble tonet ned til en mer inntektsvennlig PG13-aldersgrense. Så «Alien: Romulus» er, som den burde være, en klaustrofobisk råtass. Tett og effektivt fortalt, skapt med åpenbar entusiasme og jevnt over langt mer vellykket enn forventet. Plottet drar ikke denne serien i noen revolusjonerende nye retninger, men injiserer en velkommen dose med energi inn i en sliten merkevare.
Så lenge man ikke forventer et mesterverk på nivå med de to første filmene i serien vil jeg påstå at «Alien: Romulus» mer enn legitimerer sin oppgraderte status, både som fullverdig kinoopplevelse og fullverdig «Alien»-film. Dette er trolig så spennende, intens og vital denne serien har vært siden James Camerons «Aliens» for snart førti år siden, noe som nærmest garanterer at Fede Alvarez vil få muligheten til å regissere en oppfølger. Uavhengig av alt sånt fortsetter uansett «Alien»-universet videre i andre retninger. For noen uker siden fullførte Noah Hawley («Legion», «Fargo») innspillingen av kabelserien «Alien: Earth», som slippes på Disney+ til neste år.
Les også: Holiday-biograf korrigerer Hollywood-versjonen: – Veldig overdreven (+)
Les også: «La Chimera – Fortidens skatter»: Jakten på det forsvunnede plottet (+)
