Den konserten «alle» snakker om etter Øyafestivalen 2024 var med britiske Raye. En oppvisning i popmusikkens beste sider, et glitrende sceneshow, med alvor og moro, latter og tårer i skjønn forening. En smakfull blanding av soul, jazz og disco og bare små innrømmelser til rocken, ganske ulikt det vi vanligvis forbinder med denne festivalen. Spesielt soul og r&b hadde et uvanlig godt år på Øya i år.
Kanskje er det jeg som er blitt eldre, men jeg kan ikke huske å ha sett så mange unge deltakere på denne festivalen før. Ikke engang da festivalen selv var ung, for 25 år siden. Det virker som om Øya er i ferd med å gjennomgå et sunt generasjonsskifte. Dette kom også til syne på den tradisjonsrike tidlige lørdagskonserten, i år med Veronica Maggio, som samlet flere foran scenen enn noen har gjort på dette tidspunktet av dagen før. For å høre fengende, skamløs popmusikk i stedet for viser eller rock.
Les også: Veronica Maggio lagde vorspiel på Øyas siste dag (+)
Øya hadde også mange godt voksne artister som gjentok gamle kunster på beste vis: PJ Harvey, Jack White, The National og Pulp leverte de gamle varene bedre enn noen kan forlange etter mange år. Men det er ikke de jeg kommer til å huske best denne gangen. Derfor kommer jeg ikke til å unnskylde meg for å ha forlatt konserten med det amerikanske kredbandet Big Thief for å se Astrid S gjøre sin første konsert på Øya. Hun sier at hun godt kunne gjort seg tøff og late som dette var en helt hverdagslig spillejobb, men klarer ikke å skjule begeistringen for at hun endelig er her, ti år inne i artistkarrieren. Også hun synes at Raye var helt fantastisk.
Astrid S tillater seg å jubilere ved å sette seg ved pianoet og framføre Keanes «Somewhere Only We Know», en av sangene hun gjorde seg bemerket med i «Idol» for 11 år siden (som hun altså ikke regner som å være artist). Jeg skulle ønske hun hadde funnet fram igjen sin egen «Shattered» fra denne tida, den aller fineste hun sang til å begynne med.
Den fortjener fornyet oppmerksomhet når det nå blir tydelig at Astrid S er i ferd med å finne seg selv opp på nytt, som countrysanger. Ikke noe galt i det, jeg har sett henne synge «This Land Is Your Land» så fint som bare det på svensk TV. Hun inviterer til linedance midt i settet, og jeg tar meg i å ta noen trinn selv. Jeg ber ikke om unnskyldning til dem som kan ha sett meg.
At Astrid S omsider får en stor konsert på Øya er et tegn på at mye har forandret seg. Det samme er avslutningskonserten med Gabrielle lørdag. En gang var det vanskelig å se for seg at to tidligere «Idol»-deltakere skulle være blant de store suksessene på denne festivalen. Øya har lenge vært en åpen og inkluderende festival, med de fleste stilarter representert. Men popmusikken har vært undervurdert, og nedprioritert.
Les også: Raye på Øya: Show og sjel på sitt aller beste (+)
Alle disse konsertene med utadvendte holdninger merkes på stemningen. Øya har hatt et rykte som et stillestående sted, siden store deler av publikum bare står der og glor, og vurderer artistene. I år var det mer smil og glede foran scenene enn jeg kan huske å ha sett her. Avslutningen til Gabrielle lørdag tok også begrepet stemning til et helt nytt nivå.
Les også: Gabrielle på Øya: Den festligste stunden på hele festivalen (+)
Øya har også et stort mangfold. I den helt andre enden av spekteret kom Andreas Røysum Ensemble, som startet torsdagen med sin såkalte «fredsmusikk», en aktivistisk cocktail av jazz, folkesang og soul, med et svært palestinsk flagg bak seg på sceneveggen. Også dette underholdende nok, men med et større alvor. En rekke artister kom med lignende utfall i løpet av festivalen.
Fay Wildhagen stoppet opp den ellers gledestrålende konserten sin midtveis for et sterkt utfall mot de av festivalens sponsorer som er engasjert på mindre attraktive områder, også i land vi ikke vil sammenligne oss med. Dessverre fikk jeg ikke med meg detaljene i disse alvorsordene, for bak meg sto det som vanlig en horde mennesker som hadde nok med sitt, med rop og latter, helt uten kontakt med bekymringene fra scenen.
Så hvordan er det nå med alt bråket på konsertene? Det handler ikke bare om at noen har snakket sammen, men de roper, brøler, og bryter gjerne ut i skingrende latter, uten å bry seg om at det kanskje skjer midt i de triste sangene. Kampen mot dette evinnelig surret er en tapt sak på store utekonserter. Forklaringen for Øya sin del er den samme som før:
Langer ut mot Øya: – Skulle ønske overskuddet ikke gikk til selskap ødelegger jorda (+)
Øya er blitt stedet å være i Oslo i august. Festivalen trekker til seg over 20.000 mennesker hver dag, og så mange er det ikke som er interesserte i å stå stille og høre etter på konserter som varer i nesten en time. Det egentlige publikumsgrunnlaget for mange av Øya-artistene varierer fra noen hundre til et par tusen. Når det plutselig er ti tusen til stede på konsertene deres er det ikke så mange av dem som hører etter.
Som undersøkende musikkjournalist forsøker jeg av og til å irettesette noen av dem, bare for å se hva som skjer. Reaksjonene varierer, fra høflige beklagelser før de fortsetter praten, til irriterte oppfordringer om at jeg får finne et annet sted å stå hvis jeg absolutt må høre på noen andre enn dem. At de kan holde kjeft på konsert virker like fremmed for dem som om jeg hadde bedt dem være stille i matområdet.
Det eneste jeg ikke hørte noen snakke om i folkemengden var det nye fraværet av kjøtt i matbodene. Øya er ikke en arena som egner seg for kulturkrigere. Dessverre er for sent å kompensere med å sette gruppa Kjøtt på scenen på Øya. Vi pleide å avslutte disse oppsummeringene med en anmodning om å få Åge Aleksandersen på plakaten neste år. Nå ser det ut som dette er for sent også. Heldigvis antyder Øyafestivalen at spekteret av artister som kan fylle plassen blir stadig større.
Vi ble med SAKSA på konsertdagen: – At det skjer allerede nå er sykt! (+)
Politikk på den store Øyascenen: – Ikke til å holde ut å være vitne til slik ondskap (+)
