---
5
KONSERT
Air
Øyafestivalen, fredag
---
Da beskjeden om at Thom Yorkes The Smile avlyste på Øyafestivalen, og den franske elektronikaduoen Air ble hentet inn som erstatter, var det flere som både jublet og stusset. Erstatter? Er ikke Air et hovednavn i seg selv?
Det beviste nemlig franskmennene på Tøyen tidlig fredag kveld.
Det er nærmest umulig å ha unnvært en frisørtime uten å høre åpningslåten på «Moon Safari», «La Femme Dirgent», i 1998 og tidlig 2000-tall.
Og det er nærmest umulig å unnvære en kveld på klubb uten å høre «Moon Safari»s andre låt, «Sexy Boy», på samme tid. «Sexy Boy» var låten som gjorde at ikke bare Air, men også fransk elektronika, traff det britiske og amerikanske markedet, og kritikerne trakk linjer til Kraftwerk, og naturligvis, franske Daft Punk, da den kom.
Kanskje ikke så rart, for den franske duoen, bestående av pianist, bassist og gitarist Nicolas Godin and keyboardist Jean-Benoît Dunckel, var godt inspirert av alt fra Kraftwerk og David Bowie til Beatles og Ennio Morricone. Men aller mest Pink Floyd.
De lærde mener at det var Air som oppfant «chillout» innen musikk. Franskmennene kom i kjølvannet av britisk trip hop og annen alternativ elektronika. Mens britene hadde Morcheeba, Groove Armada og Sneaker Pimps, hadde franskmennene Air. Og klubbglade urbanister i Europa elsket dem alle. Dette var soundtracket til nye kafélounger som poppet opp overalt.
«Moon Safari» ble skamrost av kritikerne. De etterfulgte albumene «The Virgin Suicides», «10.000 Hertz Legend» og «Walkie Talke», med låter som «Cherry Blossom Girl» og «Surfing on a rocket» viste at Air trakk i allsidige retninger innen elektronisk, og gjorde Air til et kultband som så å si alle som var unge og hippe på 2000-tallet har et sterkt forhold til.
Les også: Forsinket dansefeber for Delara
Og det er jo ironisk, at albumet som «was not meant to be played live», ifølge Air selv, nå blir turnert med av duoen – med trommeslager.
I 2008 ga de også ut en ti års jubileumsversjon av albumet.
Tidlig fredag kveld inntar franskmennene Amfiet for å fremføre, nettopp, albumet som aldri var ment for å spilles live. Og det er som om de har makt over naturkreftene, for en ellers så strivåt fredag fordamper og blir til en solfylt og behagelig fransk aften i gressbakken i Tøyenparken denne fredagen.
«Moon Safari»s åpningslåt «La femme d’argent» blir sakte introdusert med perkusjon. Og Godin, og Dunckel, begge kledd i hvitt fra topp til tå, ankommer et eget glassbur på scenen, som gir en slags widescreen-effekt.
«La femme d’argent», som betyr «sølvkvinnen»dras ut til over 12 minutter, med mye ekstravaganza, før låt nummer to, «Sexy Boy» lyder over Tøyenparken, med duoens egne forvrengte stemmer på vokal. «Sexy Boy» blir også ekstra sexy denne kvelden, med en manuell trommeslager som gjør noen ekstra sprell på slutten.
Og før vi rekker å ønske oss at den amerikanske singer/songwriteren Beth Hirsch ankom scenen for å legge den behagelige vokalen på «All I Need» og «You Make it Easy», viser duoen at den vokalen kan de legge like behagelig vokal selv.
Og når «You Make it Easy» spilles, blir det også så smått noe som ligner rolige dansebevegelser blant publikum, før det for alvor ligner på ordentlige dansebevegelser når den mer retro-elektroniske «Kelly Watch The Stars», med den Daft Punk-aktige mekaniske vokalen, er i gang i Tøyenparken.
Det må sies at, mens Godin hyppig skifter mellom bassgitar, piano og gitar, skifter ikke bare Dunckel mellom synth og et slags dobbelt elektronisk orgel (tilgi meg om jeg tar feil), han spiller like gjerne på begge samtidig også.
Festivalprogram er stramme, og det er rom for få overraskelser, så det er få som forventer noe annet enn at denne nostalgitrippen med Air skal ende med noe annet enn med «Moon Safari»s siste låt «La voyage de Pénélope» denne kvelden, men der overrasker franskmennene. For når undertegnede går fra konserten, blir jeg vinket tilbake igjen. For Air har mer på lager.
De klinker til med dramatiske «Don’t be light» og «Electronic Performers» fra albumet «10.000 Hz Legend» fra 2001, før de avslutter med en låt som undertegnede dessverre ikke klarte å kjenne igjen.
Drømmepop blir Air også kalt. Det er meningen at man skal lukke øynene, drømme seg vekk og ut i verdensrommet, men det klassiske norske konsertpublikummet blir likevel mer konsentrert om hva som foregår på scenen. Kanskje hadde drømmepopen fått enda mer effekt om Air hadde spilt senere på kvelden. Det er likevel svært mange smil å se i gresset på Tøyen denne tidlige fredagskvelden.
En ting er i alle fall sikkert. Det er tonedøvt å kalle Air for en erstatter. I så fall må det være Øyafestivalens mest geniale erstatningstrekk, sammen med Jack White, som fylte hovedscenen noen timer senere.
Les også: Jack White på Øya: Svært godt, men litt for kort
