---
6
KONSERT
Janelle Monáe
Øyafestivalen, torsdag
---
Det er kanskje en smule urettferdig å hevde at Janelle Monáe har vært borte, for er det noen som har satt bumerket sitt på den amerikanske offentligheten og på populærkulturen den siste tiden, så er det henne. Både gjennom å erklære seg selv som ikke-binær midt i en amerikansk kulturkrig, og gjennom en stadig viktigere karriere som skuespiller. Likevel var det virkelig en gjenkomst i 2023, da hun ga ut den sterke skiva «The Age of Pleasure», hennes første album på fem år. Og det var nesten som en hjemkomst å se henne på en Øya-scene igjen, med et show som utstrålte en artistisk kjærlighet få andre enn henne kan komme unna med.
Monáe er dronningen av såkalt neosoul, en rapper, sanger og låtskriver som har hele banken full av referanser til den afroamerikanske musikkhistorien. Hun er blitt kjent for et større publikum etter store roller i for eksempel filmen «Knives Out: The Glass Onion», etter å ha etablert seg gjennom en rekke filmer og serier, ikke minst Oscar-vinneren «Moonlight».
Skuespiller er hun også på scenen. Hun er en karismatisk, sensuell og elegant beregnende entertainer som spiller på alle fargene i paletten, også de seksuelle, både gjennom egen iscenesettelse og gjennom kostymer som med glimt i øyet understreker den utvetydige tematikken som går gjennom det meste hun gjør. Hun er et personifisert forsvar for det som enkelte oppfatter som annerledes, og en hyllest til kvinnelighet, seksualitet og retten til å være seg selv i ett og alt. Denne rikdommen gjennomstrømmer også konserten på Øya, en ren festkonsert for mangfold og humanisme.
Les også: Raye på Øya: Show og sjel på sitt aller beste (+)
Selv stiger hun selvsagt fram fra bakscenen etter at alle musikerne en etter en har kommet opp mellom trombonisten og trompetisten, som åpner showet som levende bautaer på scenen etter at låten «Let’s Go Crazy» fra Monáes gamle mentor Prince har surret over oss fra høyttalerne. Og «crazy» skal det bli. Det er en velkomst til «The age of pleasure», og hun danser det hele i gang med en forrykende versjon av «Float» fra sisteplaten, låten som fikk messinghjelp fra nigerianske Sean Kutis blåserrekke i Egypt 80. De kvinnelige messingblåserne hun har med seg matcher låten til fullkommenhet, og et tilsynelatende strengt regissert show er i gang.
Tilsynelatende, for denne typen koreograferte «amerikanske» pop- og RnB-show kan fort bli både stive og forutsigbare. Kanskje bærer anslaget her også preg av en slik retning, men Monáe gjør snart tvilen til skamme. Den første konserten hun noensinne spilte utenfor USA, var på Øyafestivalen i 2008. I år er hennes tredje besøk her, og hun skuffer på ingen måte. Showet har blitt proffere, 38-åringen selv mer kontrollert og politisk til stede, men få kan mestre en scene som henne.
Les også: Pulp: En triumf på Øyafestivalen
Monáes tilnærmelse til afrobeaten på «Float» føles helt naturlig, og snart kaster hun den store blomstrete kappen og danser rundt i stadig skiftende antrekk. Som på «Lipstick Lover», en av flere låter fra 2023-albumet, hvor hun kommer fram som et ekko fra hippietidens Harlem, med akustisk gitar og blomster og hjerter på en jakke som ikke akkurat er så sammenrasket som den kanskje ser ut som. Og skinnet bedrar selvfølgelig, noe «Champagne Shit» effektivt demonstrerer idet hun med glass i hånden lar denne ildfulle og perlende låten innlede en sekvens som ikke legger noen fingre mellom noe som helst.
«Django Jane» fra 2018-skiva «Dirty Computer» følger knallhard og teatralsk, en rettighetskamp av en framføring og en låt som handler om raseriet over undertrykkelsen av svarte kvinner i USA, inkludert seksuell undertrykkelse. «Wondaland, so my alias is Alice/And we gon’ start a motherfuckin’ pussy riot» som hun synger. En kvinnelig Tarantino med soul og funk som lerret.
Les også: Dette bør du spise på Øya
Det er en konsert som etter hvert river publikum med seg, og selv om det er planlagt til minste sekvens ligger det en spontanitet i detaljene som gjør både Monáe og resten av bandet troverdig i sitt spillesugne møte med publikum. Som i den rå versjon av «Q. U. E. E. N», og i «Electric Lady», hvor hun rapper som rett fra gata kombinert med et funkshow som Rick James ville blitt slått i bakken av. Gitaristen hennes, den eneste mannen på scenen, minner faktisk litt om Rick James der han står sammen med blåserrekken, perkusjonistene og ikke minst danserne som spruter ren energi.
For en fest hun byr opp til. Det er nådeløst og helt og holdent på hennes premisser, og hvor mye hun likevel tør å overlate til tilfeldighetene, beviser hun når hun inviterer en god håndfull publikummere opp på den store Amfiet-scenen for å danse med henne og danserne under «Paid in Pleasure». Og hele sletta danser selvsagt med. Morsomt for oss, men sikkert mest morsomt for de som ikke lar seg be to ganger for noen funky minutter på scenen med en av verdens største RnB-stjerner.
Les også: Drøm og drønn med PJ Harvey på Øya
Janelle Monáe vet hvilke knapper hun skal trykke på, og hun vet at festival er fest. Derfor lar hun alt gå i rosa, og ikke rosa som Barbie. Igjen bruker hun humor, skuespill og mote og design til å ta brodden av den utilslørte seksualiteten i låten «Pynk», og kostymene er selvsagt de berømmelige rosa «vagina-buksene». En rå latter avslutter låten før scenen går i svart noen sekunder og hun er tilbake med «I Like That», sangen som i grunn summerer opp det meste i en sugende soulversjon Øya knapt har hørt maken til, før gitaristen skjærer hull i alt det rosa. Som Janelle sier: «Cause I’m crazy and I’m sexy then I’m cool/Little rough around the edges, but I keep it smooth».
De kommer tilbake for litt ekstra. I «Make Me Feel» stiller hun i helsvart og bredbremmet hatt, og både låten og stilen er hennes hyllest til Prince, komplett med gitaren, men også ilagt en hyllest til en annen som gikk foran og brøt barrierer. Nå hun tar Michael Jacksons «moondance»-bevegelser over scenen gir det gjenlyd over hele byen.
Derfra naturlig og elegant over i et kampskrift for urett, forfølgelse og diskriminering. Hun takker for at vi kjemper for rettighetene til den utvidede LHBT+-familien, for at vi protesterer mot politivold, og når hun så takker også for kampen for barna i Gaza overdøves hun nesten av jubelen fra publikum mens hun roper ut at vi også må kjempe for barna i Sudan, Darfur og Congo.
«Vi må kjempe i kjærlighets navn. Mot antisemittisme og anti-blacness», legger hun til, og synger så sin antifascistiske og harmfulle, hymne-aktige låt «Cold War» fra «The ArchAndroid». Og så kan det danses igjen, og på slakk line kommer «Tightrope» i en versjon som har James Brown og Aretha Franklin skrevet over hele seg. Og med den ender hun en messe for en av tidenes mest funky Øya-konserter.
