---
5
KONSERT
Jack White
Øyafestivalen
---
Som det sto i anmeldelsen av albumet «No Name» i forrige uke er dette et lykketreff. Ei strålende opplagt ny plate etterfølges av et innhopp på Øyafestivalen som innbytter for en skadet Josh Homme i Queens Of The Stone Age. Begrepet «superreserve» har sjelden vært mer passende.
Jack White og bandet hans går på til tonene av «No Fun» med Iggy & The Stooges, en gammel slager fra Detroit-rocken. Men moro skal det bli, som vi hører av de innledende brutale gitarakkordene, og det første sterke primalskriket fra sangeren. De begynner konserten som plata åpner, med «Old Scratch Blues», og bekrefter forventningene. White har gått tilbake til et mer innbitt, utagerende uttrykk som mest minner om det første konsertmøtet med The White Stripes, i kjelleren på Chateau Neuf i 2002. En av de beste konsertene jeg kan huske å ha sett i dette århundret.
«Black Math» blir det første gjenhøret med sangene til The White Stripes. «That’s How I’m Feeling» får en råere behandling enn på den nye plata, og bekrefter at dette kommer til å gå hardt for seg. Gitarsoloene er ofte lenger enn på plata, og bandet jammer mer. Sånn fortsetter konserten med en blanding av de nye sangene og gamle favoritter.
Janelle Monáe på Øya: Et gledens show for en bedre verden (+)
Jack White spiller med Dominic Davis (bass), Bobby Emmett (tangenter) og Patrick Keller (trommer). De kan både høres ut som tenåringer i garasjeband og hard stadionrock på Led Zeppelin-nivå – et spenn som ikke er så stort som man egentlig kunne tro.
Siden det nye albumet hylles som en gjenopplivning av lyden av The White Stripes passer det godt at han tar med flere låter fra denne tida. «Dead Leaves In The Dirty Ground» blir også lenger enn før, men gjør det dessverre også klart at det ikke er så mange av de tusener på tusener på Øya som hører etter. At det kanskje ikke er så mange som husker The White Stripes, og som så ofte ellers foretrekker å stå og bable med hverandre. Rope til hverandre, faktisk, mens rockhistorien glir forbi. Vi skal huske at mange kan ha kjøpt billett for å se et annet band, men man skal langt fram i forsamlingen for å finne folk som er med på notene til å begynne med.
White roer ned med halvakustisk gitar og spiller den smektende countryballaden «What’s Done Is Done», som en påminnelse om hans tidligere mer beherskede utspill som soloartist. Den samme gitaren beholder han på for White Stripes’ mest joviale sang, «We Are Gonna Be Friends», som jeg heller ikke har inntrykk av at så mange rundt meg kjenner igjen.
Den sosiale bekymringen «It’s Rough On Rats» fortsetter gjennomgangen av det nye albumet, selv om det er fare for at budskapet går tapt i den høyspente gitarlyden. «Tonight Was A Long Time Ago» bekrefter sitt rykte som en av de fineste av de ferskeste sangene. «What’s The Rumpus» også. Dette er gøy.
Som en ekstra gavepakke kommer en av Whites aller mest avholdte nummer, «Steady As She Goes» fra hans hobbygruppe The Raconteurs. Den beste sangen som kom i 2006, som og fortsatt noe av det fineste som høres kan. Nå blir det endelig liv i nesten hele Amfiet, med allsang attpåtil. Den en gang så tilforlatelig trivelige kraftpopen blir transformert til skitten Detroit-rock, men bevarer sjarmen. Den blir godt mottatt, men det er ingenting mot hva vi har igjen.
Les også: Den store The National-følelsen kom tilbake til Øya (+)
Jack White har igjen tatt på seg sin trofaste, velbrukte Kay Hollowbody-gitar fra 50-tallet. Den som passer best til å spille riffet som er blitt en farsott i det nye århundre, sist avsunget gjentatte ganger på forskjellige OL-arenaer for å sprite opp stemningen. «Seven Nations Army» er en blitt en sang der bandet like godt kan ta pause mens sangeren lener seg på folkemassens messing. Er vi litt lei av den nå? Kanskje, men dette er blitt et fenomen, et ritual som i sin opprinnelige form alltid vil sette fyr på alle festivaler. Folket fortsetter å synge selv om bandet har gått av scenen.
Ingen sanger kan etterfølge «Seven Nations Army». Men konserten har bare vart i 70 minutter. Det er 20 minutter til stengetid på Øyafestivalen. At en mann med så mye på hjertet gir seg så tidlig blir kveldens eneste skuffelse, men det var stort så lenge det varte.
