---
5
KONSERT
The National
Øyafestivalen
---
The National er et erketypisk Øya-band. Gruppa startet ute på den alternative siden av amerikansk rock, men med et publikum som ble stadig større. I 2010 åpnet de festivalen inne i Den Norske Opera, før det braket løs i Middelalderparken like bortenfor. Da Øya flyttet til Tøyenparken i 2014 var de et av de første bandene som fikk spille på hovedscenen, med en overbevisende konsert som viste hvorfor de er kommet så langt som de er. Da hadde albumet med den typiske tittelen «Trouble Will Find Me» gitt dem et større publikum, og dette utgjør fortsatt en god porsjon av settlista deres.
Konserten begynner med sangen denne albumtittelen er hentet fra, «Sea Of Love», med høy, piskende postpunk. Neste nummer er «Eucalyptus». En av de sterkeste nye sangene som kom i fjor, om hvem som skal ha hva etter samlivsbrudd. Hos The National gjelder dette også platene med Cowboy Junkies og Afghan Whigs. The National er altså et band for kjennere, men det er ikke vanskelig å omfavne dem selv om man ikke kjenner alle referansene. Skillet mellom alternativ og etablert er blitt mindre og mindre, og gruppas Aaron Dessner er også en av Taylor Swifts nærmeste samarbeidspartnere.
Det er fascinerende å se fansens hengivne dyrkelse av denne gruppa med middelaldrende menn. Sangeren Matt Berninger ser ikke ut som en alminnelig rockestjerne, mer som en professor i rock, men han oppfører seg gjerne som om han var 30 år yngre – på samme måte som Pulps sanger Jarvis Cocker kvelden før. Berninger er til stadighet ute blant publikum, tilsynelatende til manges store glede. Det ser også tøft ut når tvillingbrødrene Aaron og Bryce Dessner gjør sine øvelser i synkronspill, i identiske skyggeluer, med identiske gitarer.
«Blodbuzz Ohio» kommer som den neste store folkefavoritten i dette settet. Og hvor mange andre band kan få publikum til å kauke med på en sang som heter «The System Only Dream In Total Darkness»?
Pianoballaden «Light Years» er en kjærkommen avveksling fra det som noen ganger kan være et i overkant massivt lydbilde. Også The National kan få folk til veive med lysende mobiltelefoner. Berninger synger «I Need My Girl» til sin kone. Han tilegner «Fake Empire» til Amerika, med et håp om god bedring. De framfører den som om det gjelder livet. Og det gjør det vel kanskje også? «Mr. November» blir introdusert som «Madame November», tilegnet Kamala Harris og presidentvalget som kommer.
Til slutt er det «Terrible Love» som setter kroken på døra etter 75 minutter. The National kan gjøre lange konserter hvis de vil, men presenterer her et kort, godt og kontant sett. Gruppa spilte inne på den mørke Sirkus-scenen på Øya, der sangene deres nok kommer bedre til sin rett. Soulsangeren og showartisten Janelle Monáe sto på hovedscenen samtidig. Sannsynligvis en mer feststemt slutt på kvelden der. Det krever litt å skulle tilbringe kvelden med The National. På forhånd kan det ofte fortone seg som et tiltak å skulle høre på dem igjen, men de takker alltid for tilliten, og til slutt er det tvilerne som igjen skal takke.
.
