---
6
Raye
Øyafestivalen
---
26 år gamle Rachel Agatha Keen er blitt mye bedre kjent som Raye det siste året. Hun har vært med på å skrive sanger for Beyoncé, Rihanna og mange andre, men hennes eget debutalbum lot vente på seg – blant annet fordi plateselskapet Polydor ikke hadde tro på innholdet. Hun tok ansvaret selv. «My 21st Century Blues» kom omsider ut i 2023, og tidligere i år ble Raye belønnet med seks av de 17 Brit Awards (den britiske Spellemannprisen) som ble delt ut. Det er ny rekord.
På en usedvanlig god dag for soul og r&b på Øya viste Raye hvorfor hun er blitt det nye store stjerneskuddet i hjemlandet. Du kan ta jenta ut av London, men ikke London ut av jenta, og til Tøyenparken kom hun som en sprudlende, men også tankevekkende fortsettelse av alt vi har hørt av Amy Winehouse og Adele. Amy for stemmen, Adele for skravlinga mellom sangene. Hun lover å holde igjen på praten, for tida er knapp, og hun vil ikke at arrangørene skal bli «pissed off». Dette klarer hun ikke å holde. PJ Harvey var aldri som dette, og Raye sjarmerer publikum i senk, både i og mellom sangene.
Konserten begynner med «The Thrill Is Gone». Ikke den gamle B.B. King-sangen, men denne er minst like dramatisk. Mange av sangene til Raye er slike skildringer av privatlivets ufred. Hun stopper opp for å unnskylde at hun kan være en drama queen i sangene sine, og setter tonen for resten av showet med å ta stemmen over toppen, med jazza scatsang og noen av de høyeste tonene vi kommer til å høre denne uka.
Sceneoppsettet ser ut som vi er i en eksklusiv nattklubb. Raye leker seg med en lang mikrofonledning som strengt tatt ikke er nødvendig lenger, men det ser bra ut. På albumet har sangene raffinerte produksjoner som vanskelig lar seg gjenskape på scenen. Dette kompenseres med et ordentlig band, som gjør jobben sin uten å ta sangene for langt inn i rocken. Nesten, som vi skal komme tilbake til.
Raye ber om unnskyldning for at det kommer mange alvorlige sanger til begynne med i settet, men tar «Worth It» for å lette litt på stemningen. «Mary Jane» er derimot en sang om avhengighet. Hun forteller at hun liker å sette de sørgeligste innslagene sammen, for å kunne ferdig med dem. Dette leder opp til beretningen om et seksuelt overgrep i «Ice Cream Man». Denne er svært gripende.
Når hun følger på med James Browns «It’s A Man’s Man’s Man’s World» settes teksten i et nytt perspektiv. Linja med «he would be nothing/without a woman or a girl» blir mer enn noen gang før hovedpoenget. – Jeg synes det er veldig viktig å huske dette, sier sangeren.
Raye takker for publikums tålmodighet gjennom jazz og ballader og alvorlige tekster, og går over i «Secrets». Med denne og «Black Mascara» er Amfiet på Øya forandret til et bølgende dansegulv, med den skinnende sola hengende over som universets egen discokule. Versjonen av «Prada» kvalifiserer henne til Tons of Rock.
Hun avslutter med «Escapism», og bildene av hennes nærmeste foran scenen avslører at dette er sanger som betyr mye for mange. For de andre som ikke visste om henne fra før er det tydelig at Raye er en av årets beste overraskelser på Øya.
Soul og r’n’b har fått stor plass på Øya i år. Torsdag kunne man kose seg med denne musikken hele dagen, med Raye som et flott utgangspunkt. Senere på kvelden kom to andre britiske soulsangere, Jorja Smith og Jessie Ware, som begge også var nominerte til Brit Awards i år, men måtte gi tapt for Raye, henholdsvis i klassene for årets album og beste r&b-artist. Amerikanske Janelle Monet avsluttet dagen, sannsynligvis med enda et forrykende show. Mer følger, lørdag kommer Thee Sacred Souls og Sampha, og enda er det mer. Et mangfold som kler Øyafestivalen.
