---
3
André 3000: New Blue Sun LIVE
Øyafestivalen torsdag
---
La oss ta det først som sist. André 3000 er en bejublet rapper med enorm suksess i spann med makker Big Boi i duoen Outkast. Samtidig er han kjent for å gå sine helt egne veier. «Jeg har ikke noe mer si akkurat nå», sier han selv om hvorfor han har lagt mikken på hylla. Men hva skal man så ta seg til? Jo, man tar opp fløyter og spiller inn et album med helt nedpå ambient musikk som grenser til jazz her og der. Noen kritikere jublet for albumet «New Blue Sun» fra i fjor, andre var mer undrende til hva i alle dager dette er for noe?
Torsdagen åpnet med André 3000 og bandet. En ganske så avdempet start på dagen der altså. Men det var godt med folk og flere i Outkast-trøyer. Om de ble skuffet vites ikke, men det var slettes ikke noe Outkast å få fra scenen.
Og ja, dette er akkurat så alternativt og zen som man skulle tro. Det er bare å øse på med lavalamper, drømmefangere og røkelse og meditere med på ferden. Musikalsk er dette helt på siden av det meste som foregår ellers på Øya. Det hele låter jo fint og sånn. Men man kan spørre seg om ikke navnet André 3000 på plakaten var viktigere enn det kunstneriske innholdet? For festivalens del altså.
Jeg tar meg selv i å undre; Er det en slags Andy Kaufman vi ser? En Joaquin Phoenix som har inntatt en rolle? Eller enda verre; Corey Feldman? En med enorm manko på selvinnsikt. Eller blir vi rett og slett kødda med? Keiserens nye klær?
Selv har André 3000 hodetelefoner på scenen. Hva hører han på mon tro? «Hey Ya!»? Han tar plass midt på scenen omkranset av en rekke fløyter. Så er vi i gang. Bandet på fire omkranser lyden med slagverk, gitar, tangenter, lyder og samples. men veldig nedpå.
Vi må på sett og vis hoppe i det med hud og hår. La musikken lede vei. La oss falle inn i samme rytme og tempo som musikerne på scenen. Men så var det publikum da. Avventende er mildt sagt. Måpende er kanskje mer riktig. Et publikum hvor langt de flestes forhold strekker seg til «Hey Ya!» og «Ms. Jackson» og som lot praten gå både høyt og kontinuerlig. Litt vrient å finne zen under sånne forhold. Tipper jeg da.
Men hvorfor spiller de ikke inne i Sirkus? I teltet der er det i hvert fall litt mørkt. Ute i solen er det ikke helt de samme forholdene for egne tanker og slikt. Sånt jeg antar man skal drive med som publikum.
André 3000 selv trakterer en rekke fløyter og xylofoner. Som et lite barn forsvinner han inn i sitt eget hode og lar stemningen ta over. Du ser han trives, leker og utforsker. Og leder an i ferden, avbrutt av ett og annet hyl og stønn. Et primalrop, et basisuttrykk. En lyd som er universell. En lyd som binder oss sammen.
Men når en på sletta stønner tilbake, bryter latteren ut blant publikum. Som et «jeg kan også gjøre dette». Illusjonen brast og med ett er vi tilbake på Tøyen i Oslo. Og igjen kommer tanken om keiserens nye klær snikende.
«Alt blir til underveis her», sier han. «Vi nærer av deres energi», var beskjeden vi fikk fra scenen.
Noe av problemet her er at det ser ut som at de på scenen har det artigere enn oss i publikum. At dette er et prosjekt for å pleie et stort ego, mer enn musisering for å glede et publikum. At dette slettes ikke er for oss, men for musikerne på scenen. For jeg undrer meg litt over hvorfor jeg lytter til dette? Er de på leting etter noe nytt? Skal vi utforske? Jeg kan bli med på utflukt jeg altså. Men det er tross alt forskjell på å gå sine egne veier og å gå seg bort, selv om du tar med deg en fløyte på turen.
Les også: Mener Wolt gjemmer seg bak uføretrygdede (+)
Les også: Ekspert om forsikring: – Disse tilbudene sier jeg alltid nei til
