---
5
KONSERT
Pulp
Øyafestivalen, onsdag
---
Pulp begynner konserten sin med «I Spy». En litt omstendig sang med en lang «and it’s just like in the old days»-monolog som kanskje fungerer bedre på en engelsktalende hjemmebane. Etter en lang og lys dag er det begynt å bli mørkt, og et mildt sommerregn faller friskt ned over Tøyen. Sangeren Jarvis Cocker inviterer folk å stoppe regnet med sånt rituale som de drev med på Woodstock, men den taktfaste klappingen viser seg å være en slags rytmisk opptelling til «Disco 2000». Det store amfiet bryter ut i ekstatisk eufori, og konserten er allerede en suksess.
- Så dere PJ Harvey, spør Jarvis Cocker, som synes hun gjorde det veldig godt før dem. Harvey er en britisk artist som slo igjennom samtidig som Pulp, med en helt annen stil. At Pulp spiller sist denne kvelden kommer nok av deres mer utadvendte uttrykk, som passer bedre som avslutning på en festivaldag.
Pulp er en av «de fire store» fra den såkalte britpopen på 90-tallet – en betegnelse de alle avskydde å bli assosiert med. Suede var på Øya i forfjor, Blur i fjor, begge med fabelaktige gjensyn. At Oasis kommer neste år er nok ønsketenkning for mange, men i mellomtida er Pulp her nå.
Disse gruppene tok opp tradisjonen fra den mest fengende britiske musikken fra fortida, gjerne med sosialrealistiske tekster som det var lett for mange å identifisere seg med. Pulp var spesielt sterke på det siste, med sanger som gjerne eksponerte mindre glamorøse sider av sex og drugs. Deres rock and roll var derimot attraktiv nok. Det er den fortsatt, skal det vise seg.
Jarvis Cocker var på Øya som soloartist i forfjor, en god opptreden ifølge pålitelige kilder, men det er en helt annen begivenhet når det er Pulp som står på programmet. Gruppa er bare aktive på nostalginivå, de har ingen nye sanger å selge, og kan konsentrere seg om de folk er kommet for å høre. De fleste er fra albumet «Different Class» fra 1995, Pulps store år.
Gruppa spiller «Something Changed» til bassisten Steve Mackey, som døde i fjor. «Pink Glove» holder koken oppe, mens både «Weeds» og «Feeling Called Love» har mer av disse resiterte tekstene som blir litt stillestående på en norsk festival. Dette tar seg opp med en storartet «Sorted For E’s And Wizz», en kommentar til ravekulturen fra storhetstida deres, og den intense «This Is Hardcore» etterpå.
Nå tar Jarvis Cocker oss gjennom den norske konserthistorien til gruppa, Rockefeller, Quartfestivalen og deres første besøk på Øya, som han uttaler som «oh yeah». Dette som introduksjon til den nydelige «Do You Remember The First Time». «Babies» tar oss med tilbake til ungdomstida deres i hjembyen Sheffield. Det er aldri for sent å synge «yeah yeah yeah» en gang til, med enda et par «yeah yeah» lagt til som valuta for pengene.
Sangeren kaster ut twistbiter til de heldigste (?) rett foran scenen. Stemningsfulle «Sunrise» blir en overgang til innspurten på konserten.
Jarvis Cocker forteller om at han var på Nobelsenteret tidligere på dagen, og holder opp et eksemplar av «Fascism And Democracy» av George Orwell som han har kjøpt. Han forklarer at dette ikke har noe med de påfølgende «Like A Friend» og «Underwear» å gjøre, men det er aktuelt nok likevel. Og så er det selvfølgelig «Common People», deres uimotståelige sang om klasseskillenes minst sjarmerende sider. - Hva er klokka, spør sangeren, og med tre minutter igjen til 23 tar de «Glory Days» for å understreke at glansdagene deres ikke er over.
Pulp var allerede begynt å bli voksne da tida omsider var inne for gruppa i 1992. Jarvis Cocker er den første av frontfigurene fra denne tida som runder 60. Det er kanskje derfor den en gang kanskje ironiske «Help The Aged» er ute av settet i nyere tid, som deres eneste store hit som ikke blir spilt. Pulp ser virkelig ut som et godt voksent band med helt alminnelige mennesker der oppe på scenen, men det er ingenting å si på gløden og overbevisningen i settet deres.
