---
5
KONSERT
PJ Harvey
Øyafestivalen, onsdag
---
Amfiet var sjeldent fullpakket da PJ Harvey brakte skjønnet og uro til Øya i en nær perfekt kombinasjon. Polly Jean Harvey kan med rette kalles et britisk ikon. En konsert med henne er alltid en begivenhet, enten hun gjør det intimt og kompromissløst slik vi opplevde henne på Sentrum Scene i Oslo i fjor høst, eller hun er headliner på de største festivalscenene. Som denne sommeren på Øyafestivalen, hvor konserten naturlig nok ble mer variert enn sist vi så henne på scenen i Oslo. Da framførte hun sitt siste album «I Inside the Old Year Dying» i sin helhet, i en intim og vakker ramme.
Sangene fra «I Inside the Old Year Dying» viser seg også å være sentrale i konsertsettet hun bringer med seg denne sommeren, og det bli åpenbart at mange blant publikum ikke er vant til dette materialet. Det er likevel noe av det sterkeste hun har skrevet, om oppvekst i Dorset, landsdelen i det sørvestlige England hvor hun fortsatt bor, og hvor hun ha lagt skildringene som hjemsøker henne, drømmeaktige og forstyrrede vers om barndom og om å være i en annen verden.
Selv sa hun om albumet at: «Jeg er et sted jeg aldri har vært før. Hva er over oss, hva er under, hva er nytt, hva er gammelt, hva er natt og hva er dag? Alt er det samme egentlig, og du kan bare drømme deg bort». Og å drømme, det er den mest naturlige inngangen også til opplevelsen konserten med henne ga denne åpningsdagen i Tøyenparken. Selv er hun nesten stilisert til stede på scenen, med store, men forsiktige fakter som maner fram ytterligere følelser bak ordene.
Les også: Feiret Øyas 25-årsjubileum med stjerneparade (+)
Det er påtakelig at arrangementene, også av eldre låter utover i settet, i hendene på dette glimrende bandet med John Parish som lyddoktor på flanken, får en inderlig ferniss over seg. Det er helt i tråd med PJ Harveys ambisjoner om å fri seg fra de vante forestillingene om henne selv. Dette lumre og varme grepet føles perfekt på en festivaldag hvor himmelen truer med å revne hvert øyeblikk som helst.
De framfører «The Words That Maketh Murder» nydelig i all dens rullende, buktende og fullendte velde, her i et arrangement som er lekent og kanskje litt uten stinget som ligger i de avsluttende linjene «What if I take my problem to the United Nations?». Noen av disse detaljene, også skiftene mellom låtene, gjør at dele av settet føles noe ufokusert, men i musikken er ingenting ute av fokus.
«Send His Love To Me» fra «To Bring You My Love» er et ekko helt tilbake fra 1995. Hun gjø en intens versjon som får den etter hvert stigende summingen av prat oppover i Tøyen-bakkene til å stilne, og etter denne venter en hel bukett av låter hentet fra hennes ulike album.
Hun kaster den nesten symbolske «krattskogkappen» hun har hatt på seg så langt, og framstår i en nesten skinnende helhvit kjole før hun går i gang med en dundrende og tøff versjon av «50ft Queenie». Nå slår hun seg også løs med teatralsk bravur, dels lekent vampete, dels utagerende høyreist. Vi er inne i konsertens tyngste del, og John Parish gir et anslag på «Black Hearted Love» som får både makk og mennesker til å formelig krype dypere ned i skyggene.
Hun har et band som kler henne. Bad Seeds-medlemmet James Johnston er med på ulike strenger, og støttes av multiinstrumentalist Giovanni Ferrario og Jean-Marc Butty på trommene. Og Parish, PJs produsent og mangeårige samarbeidspartner, som er helt sentral i lydbildet. Han overrisle det med mer eller mindre påtakelige effekter, skurr, kontrasteringer og små kulisser som antyder de bakenforliggende dybden. Som på den underfundig betakende «Angelene», åpningskuttet på «Is This Desire?», i en versjon hvor hun igjen har plukket opp gitaren selv.
Det er en låt hun ikke trenger å gjøre mer ut av enn å framføre den, et skinnende høydepunkt når settet nærmer seg det siste kvarteret som vi bare igjen må minne om at fanger svært mye av essensen i PJ Harveys forfatterskap og kunstnerskap: «Dear God, life ain’t kind/People getting born and dying/But I’ve heard there’s joy untold».
Hun gir oss nok en favoritt fra den sterke «Is This Desire?»-platen, «The Garden», som kanskje er den mest urolige og rastløse av dem alle. Hun holder den nede selv om den nærmest i seg selv stritter imot, vakker og rumlende og av bandet spilt som av et bossaorkester som har mistet sola av syne. Nå er Øya helt stille. Nesten. Det er som hun sier i sin neste sang, «The desperate kingdom of love»: «Holy water cannot help you now».
Hun synger «Kingdom …» alene, akustisk, nær og likevel som en forreven fjellrekke blånende i det fjerne. Konsertens mest magiske øyeblikk. Og sangen varsler mer torden. Vi går tilbake til «Man-Size», som hun selv hamrer fram på gitaren, nå plugga inn, og synger den med kontrollert kaos i stemmen.
Les også: Disse konsertene bør du få med deg under Øya (+)
Fra denne rett over i en annen «punka» Polly Jean-låt, faktisk den aller første hun ga ut på singel, «Dress» fra debuten «Dry». Det er en kontant versjon, sjokkartet og herlig, med skrikende felestrenger og hoggende bass. Både oppbygningen, de fine bruddene i de roligere låtene og tematikken som følger sangene, skape en fin helhet i denne konserten som henter materiale fra hele karrieren.
Vi aner vi snart er ved veis ende, idet en mollstemt «Down By The Water» tordner lett og suggererende over sletta. Hun gjør den som en vakker og raslende versjon som minner oss om at skjønnheten i PJ Harveys musikk aldri helt skjuler aldri vondskapen og ondskapen, det urolige og det underliggende truende.
Først etter denne henvender hun seg til publikum, introduserer bandet og lar John Parish slå de tunge akkordene på en blyblå og mollstemt «To Bring You My Love». Den er et skrik idet skyene trekker seg tettere over Øya. Et skrik som vil bli hengende igjen lenge i minnene fra denne første dagen av festivalen.
