---
5
Jack White
No Name
Third Man
---
19. juli fikk alle som handlet i butikkene til Third Man Records en ekstra plate med i handleposene, i et helt hvitt omslag, med en hvit etikett der det bare sto «No Name», uten titler på de enkelte sporene eller andre trivialiteter. Sånt kan man gjøre når man har sitt eget platepresseri, med eget plateselskap og tilhørende butikker i Nashville, London og hjembyen Detroit. For ikke å snakke om når man har sin egen stil! For de heldige platekjøperne kjente nok fort igjen artisten: Jack White.
Uka etter ble Jack White annonsert for Øyafestivalen, som reserve for Queens Of The Stone Age, som måtte avlyse på grunn av sykdom. Selv om vi skal ha respekt for skuffelsen til deres fans tror jeg et flertall vil synes dette var et godt bytte. Ikke minst når Jack Whites nye album viser ham fra hans beste sider. Dette er en av disse sjeldne gangene der omstendighetene spiller på lag, og legger alt til rette for en av sommerens definerende hendelser i musikklivet.
Les også: Langs Akerselva - festival som vil strekke seg fra Nydalen til Vaterland
Vi hørte sist fra Jack White med to pandemi-innspilte plater som kom for to somre siden. Ikke dårlige sanger, for all del, de var både varierte og innholdsrike, men bare mer alminnelige enn det vi liker å høre fra denne kanten. Nå er det noe helt annet. Her spiller han igjen med sitt mest fandenivoldske, nesten desperate uttrykk, som viste seg så effektivt da han slo igjennom med The White Stripes for 25 år siden. Jeg regner fortsatt Jack White som en av de nye store i rocken, men han har altså allerede en fartstid på et kvart århundre.
Det en stund så hemmelige albumet begynner med «Old Scratch Blues», og det kunne ikke være mye tvil om hvem vi hører. Jack White med sin egen blues, som ikke høres ut som den gamle bluesen, og i hvert fall ikke annen nyere bluesrock. Jack White roper ut sangene, han river og sliter i gitarstrengene, deljer løs på alle på en gang i noen riff som er så elektriske, så kraftkrevende at de kan komme til å påvirke strømprisene i en ellers rolig sommer.
Les også: Blueslegenden John Mayall forandret britisk musikkhistorie
Jeg lar meg sjelden imponere av de gamle triksene i den nye gitarrocken, men Jack White har et måte å gjøre dette på som har en forbausende foryngende effekt. Her er det heavyrock, punkrock, garasjerock, kraftrock og mye annen rock. Det er bare forvirrende nyanser som skiller alle begrepene, men Jack White gjør alt på en gang. Med sin retur til holdningene han ble kjent for med The White Stripes har vi ikke hørt ham så energisk og rett-på-sak på lenge, og bedre kan det knapt bli.
Hva synger han om? Ikke alltid så lett å si, selv om tekstene har fragmenter som antyder at også han føler på harde tider. Er det blues så er det blues. «The world is worse than when we found it», som han synger i «It’s Rough On Rats». Eller «It’s a more compelling example of cultural impact/Separating truth from fact», som åpningslinjer i «Bombing Out». Eller «I’ve got a feeling that the truth’s become opinion these days», i «What’s The Rumpus».
Les også: Richard og Linda Thompson er to av de beste, sammen og hver for seg
Den mest poporienterte sangen, «Tonight (Was A Long Time Ago)», tar opp mer personlige problemer med løgn og bedrag. «Missionary» er full av morsomme referanser til hans eget selvbilde : «I’m living in your attic/ but I will not be there for long/cause I got a brand new song – sing it!». Her er også god sarkastisk humor i «Archbishop Harold Homes», der Jack White står fram som frelsende predikant med alle svarene for dem som har betalingen klar.
Fredag 2. august kom det nye albumet ut på de vanlige strømmetjenestene også. En ordentlig vinyl-LP følger i september, og kanskje også noen spesialutgaver som platesamlere som Jack White ikke kan få nok av. Men først er det konsert på Øya. Jack White har ikke slitt ut sitt norske publikum med konserter. Det er 12 år siden sist han var i Oslo. Vi må dessverre innse at noen kommer til være der bare for å kauke med på «Seven Nations Army», men Jack White har svært mange andre gode sanger å velge mellom nå. Inkludert disse 13 nye, som føyer seg fint inn blant hans beste.
