GÅLÅ (Dagsavisen): – Jeg har blitt spurt om å gjøre Mor Åse før, og da merket jeg at jeg ikke klarte å tro på meg selv i rollen. Nå føler jeg at jeg har kommet langt nok i livet, sier Ane Dahl Torp til Dagsavisen.
I tillegg til Mads Ousdal som Peer Gynt, består årets rollebesetning blant annet av Hanna-Maria Grønneberg som Solveig, Bjørn Sundquist som Dovregubben og Presten, Svein Tindberg som Knappestøperen og Maria Kristine Hildonen som Den Grønnkledde og Anitra.
I motsetning til sine kollegaer som Ousdal og Tindberg, er Torp en del av oppsetningen for første gang.
– Det er mange som har vært her før, og som er innkjørt og kan dette her. Jeg kan ikke dette, men jeg har vært med og lage teater før. Peer Gynt er verdensklasse, kort og godt. Det som gjør at noe er verdensklasse er mange ting, men kanskje spesielt at man kan se det på litt ulike måter ettersom tiden går, og ettersom hva man selv er interessert i, så leser man litt ulike ting inn i det, sier Torp.
Les også: Peer Gynt-spillet: – Peer Gynt hadde kanskje klart seg bedre i dag
– Plagsomt for en forelder å se
Når man skal spille Mor Åse er det greit å ha erfaring med morsrollen. Torp er tobarnsmor og til spørsmål om hvordan hun bruker sine egne erfaringer i sin kommende rolle er talen klar.
– Der bruker jeg min erfaring med ekstrem irritasjon overfor eget avkom, så sterk at den er inntil drapslysten, sier Torp med et glimt i øyet før hun fortsetter:
– Det at man har begge deler inni seg, et voldsomt raseri mot barna, men samtidig en voldsom kjærlighet. Det er tross alt de mest fantastiske individene som finnes, og Mor Åse har ikke klart å få Peer til å bli et gagns menneske. Han har ikke landet trygt på noen som helst måte. Han vet ikke hvordan han tar vare på det han har, eller hvordan man tar vare på det gode livet. Det gode lar han renne gjennom fingrene, han tøyser og juger det vekk. Det er veldig plagsomt for en forelder å se.
Les også: Musikk blir kortere: – Alt skal ha et så sinnssykt tempo
Peer Gynt og smarttelefoner
De siste årene har Torp hatt som kampsak å minske skjermbruk i skolen, og at barn og ungdom stadig mangler evnen til å kjede seg. Her trekker hun paralleller til Peer Gynt, som aldri lærte seg å mestre kjedsomhet.
– En ting jeg er bekymret for med mine egne barn og med mange unge er at man ikke lærer seg å arbeide, og at man ikke lærer seg å arbeide gjennom kjedsomhet, og at skolen ikke trener dem til å tåle mer og mer kjedsomhet. Der har du Peer Gynt. Han har aldri lært seg det, han har bare gått til det som er gøy.
Les også: Apokalyptisk avskjed fra Childish Gambino
Til tross for at Torp er kritisk til skjermbruk blant unge tror hun ikke Mor Åse ville vært av samme oppfatning.
– Hun hadde ikke hatt råd til å kjøpe en til han, men hvis han kunne fått en fra noen, eller arvet den, så hadde Mor Åse vært glad for det. Da kunne Peer fått det som alle andre har, og dermed blitt en vanlig gutt. Og så hadde Peer blitt helt opphengt i den og Åse hadde ikke klart å få han til å legge den vekk, og så hadde hun blitt gal av den og fått lyst til å ødelegge den, eller kaste den ut i Gålåvatnet.
– Jeg elsker publikum
I løpet av sin karriere har Torp gjort suksess i alle skuespillets former, blant annet i filmen «Gymnaslærer Pedersen», TV-serien «Heimebane» og over 20 år med erfaring i teater. Til Dagsavisen forteller hun at det er mye vanskeligere å mestre scenekunst, enn film og TV.
– Film er mye lettere for skuespillere, fordi det er mer som livet. Teater er tungt fordi du må dra en hel forestilling og gå gjennom det mange ganger. Det er generelt mye vanskeligere arbeid. Og så krever det en del stemmemessig.
Les også: Vi har ikke vært på Helgeroa, vi ble sittende på Herregårdskroa
I motsetning til film er man også konfrontert med et publikum som følger med til enhver tid når man spiller teater. For å takle denne utfordringen har Torp latt seg inspirere av Wenche Foss.
– Jeg tror alle skuespillere har kjent følelsen av at publikum hater deg. Da er det veldig fort gjort å hate dem tilbake, men det er jo ikke bra. Der har faktisk Wenche Foss vært veldig viktig for meg, fordi jeg leste et sted at hun sa «Jeg elsker publikum». Det skjønte jeg ikke da, fordi hvordan kan du elske publikum? Men, jeg kan ikke gjøre noe med hvordan de forholder seg til meg, det kan ikke jeg bestemme, men jeg kan bestemme meg for at jeg gjør som Wenche Foss og sier at «Jeg elsker publikum». Hvis jeg i utgangspunktet elsker dem, blir de mye mindre skumle. Det er ikke alltid like lett, men det hjelper veldig.
