«En høyst levende legende» var overskriften da vi for fem år siden hyllet John Mayall i forbindelse med enda et norgesbesøk. En så sentral del av britisk rockmytologi at det nesten ikke var til å tro at han kom ut med et helt nytt album, og var på vei til Norge igjen. Mandag døde han i sitt hjem i California. I en melding fra familien heter det at sykdommen som satte en stopper for en episk turnékarriere til slutt hadde gitt ham fred.
John Mayall ble litt urettferdig mest kjent som en gudfar for større britiske rockestjerner. For det var i gruppas hans at Eric Clapton spilte før han ble verdensberømt. Her var Peter Green, Mick Fleetwood og John McVie før de ble Fleetwood Mac, og Mick Taylor før han ble med i The Rolling Stones. Men Mayall var mye mer, og har fortsatt å være det helt siden. Han var på Notodden Bluesfestival i 2013, i 2015 kom han til Hell, Stavanger, Bergen og Oslo, og i 2019 var han her igjen, attpåtil med det fine nye albumet «Nobody Told Me» i bagasjen. Han turnerte helt fram til 2022.
Les også: Skriver norsk filmhistorie i Venezia
John Mayall vokste opp med en far som hadde 78-plater med Big Bill Broonzy, Brownie McGhee og Leadbelly, men det var de noe mindre legendariske boogie woogie-pianistene Albert Ammons, Pete Johnson og Meade Lux Lewis som satte hans egen musikalske fantasi i sving for alvor. Med dette var unge Mayall ti år foran de fleste andre briter i bluesløypa, og fristet nok en ensom tilværelse på 50-tallet.
Da Alexis Korner og Cyril Davies startet blueskvelder på Ealing Club i London i 1962 var Mayall allerede 30 år, men nølte ikke med å bli med på moroa. Når stjerner som John Lee Hooker, T-Bone Walker og Sonny Boy Williamson kom på besøk spilte de gjerne med lokale musikere, og Mayall var med på piano.
Den bluesbaserte rocken fikk fort et oppsving med Rolling Stones, Animals, Them, Manfred Mann, Spencer Davies Group, Georgie Fame og Yardbirds. Alle sammen artister som var velvillig innstilt til innrømmelser overfor pop-produsentene. Det var dette som fikk Eric Clapton til å slutte i Yardbirds etter gjennombruddet med «For Your Love» i 1965, og søke lykken med John Mayall.
I 1966 kom albumet «Blues Breakers With Eric Clapton». En versjon av Robert Johnsons «Ramblin On My Mind» ble Claptons første innspilling som forsanger, men ellers er det Mayall som synger, i en blanding av hans egne sanger og gamle standardlåter. Her er også en frisk versjon av Ray Charles’ «What’d I Say», med innlagt «Day Tripper»-intro på gitar. De som ikke er helt fremmede for å høre litt bluesrock av og til kan godt sette på det første Bluesbreakers-albumet, og høre hvor friskt det fortsatt låter.
Les også: Invitert til Toronto:– Quislings siste dager er en norsk Oscar-kandidat (+)
Sommeren 1966, mens de andre i dette miljøet herjet på hitlistene med fengende popsanger, kom John Mayall med «Lonely Years» på singel. En ned-til-røttene akustisk blues, med en instrumental boogie woogie på piano på b-sida. Likevel led han neppe noen nød. «Blues Breakers»-albumet solgte godt. Men Eric Clapton sluttet for å danne Cream. Peter Green tok over på albumet «Hard Road». Green sluttet for å starte Fleetwood Mac. Mayall lagde albumet «Blues Alone» helt alene, før Mick Taylor kom inn på gitar. Og slik gikk nå disse årene. Med en personalhistorie som langt på vei har overskygget at Mayall var sin egen herre, spilte den musikken han elsket, og gjort den svært godt.
John Mayall nådde et kommersielt høydepunkt med «Bare Wires» i 1968, der side 1 er noe så sjeldent i denne sammenhengen som en 22 minutter lang suite av sammenhengende sanger, og ikke så tradisjonell i formen som mye av det andre han hadde gjort. Med Dick Heckstall-Smith (saksofon), Tony Reeves (bass) og John Hiseman (trommer) i den nye rekken går dette noen ganger langt in i jazzen. Disse tre sluttet typisk nok etterpå for å danne Colosseum.
«Bare Wires» nådde en tredje plass i Storbritannia i juli 1968. Small Faces var nr. 1 med «Ogden’s Nutgone Flake», bare for å minne om hvor langt noen andre bluesbaserte band hadde fjernet seg fra utgangspunktet (uten at det var noe galt i dette, selvfølgelig). Også i Norge fikk John Mayall sin høyeste plassering med dette albumet, som nr. 9 på albumlista, utkonkurrert av navn som Tom Jones, Engelbert Humperdinck, Lill Lindfors og Ole Ivars. Hør nå på denne suiten hans da, og forsøk å forstå hvor ekstremt dette var i forhold til de andre nevnte navnene. De eneste andre ungdomsorienterte artistene blant de 20 mest solgte albumene i Norge disse dagene i august 1968 var faktisk Cream og Fleetwood Mac. Mayalls innflytelse hadde vært enorm.
John Mayall laget albumet «The Turning Point», uten elektrisk gitar eller trommer i 1969. Mange av de gamle ringrevene kom tilbake for «Back To The Roots» i 1971. Og slik gikk fortsatt årene. I 1975 kom albumet med den megetsigende tittelen «New Year, New Band, New Company». Siden har det kommet et-par-og-tjue album til, eller rundt 30 hvis vi regner med liveplatene også.
Det neste albumet fra 2019 ble spilt inn i studioet til Foo Fighters, på samme miksebord som hans gamle ansatte i Fleetwood Mac lagde «Rumours» på. Sånne ting er alltid vanskelig å høre igjen i musikken, men i John Mayalls tilfelle nevner jeg det likevel. Hør ham først og fremst sammen med Todd Rundgren på gitar i Little Miltons «That’s What Love Will Make You Do». Når det de kalte «djevelens musikk» framføres så flott som dette, må det være lov å si at det svinger som bare faen. John Mayall satte sterke spor i musikken.
Les også: Wolt-bud med skyhøye månedslønner: – Utgjør en stor risiko (+)
Les også: Ekspert: – Vi starter i realiteten valgkampen mot Trump på nytt
Les også: Her er du fortsatt velkommen som turist (+)
