---
5
MUSIKK
Childish Gambino
«Bando Stone & The New World»
RCA/Sony
---
Alt har en ende. For Donald Glovers del er iscenesettelsen av figuren og artisten «Childish Gambino» trolig ved veis ende om et par års tid, etter at han har rundet verden (inkludert Oslo) med «The New World Tour». I bunnen ligger det nye albumet «Bando Stone & The New World».
Glover mener alvor med at Childisk Gambino-figuren skal pensjoneres. Kombinasjonen med å holde liv i en av USAs mest fiktive figurer, og alt som planlegges under videre av blant annet skaperen av TV-serien «Atlanta» under hans virkelige navn Donald Glover, ble umulig. I tillegg har 40-åringen blitt familiemann. Det nye albumet er en mer poengtert og verdig avskjed enn «Atavista», platen som kom tidligere i år som en nyinnspilling – eller en ferdigstillelse – av det litt hastige 2020-albumet «3.15.20», som nå er fjernet fra strømmeplattformene.
Likevel henger de på sitt vis sammen. Gjennom 17 spor maler «Bando Stone & The New World» videre på mylderet av ideer, sjangerlek, rap, RnB, afrofuturisme, drømmer, dommedagsprofetier og sylskarp satire som bygger opp under de sosiale og politiske impulsene. Som tidligere, medregnet det nesten sjokkerende godt poengterte tidsavtrykket som Gambino-høydepunktet «This Is America» (2018) utgjorde, er ikke tekstene alltid like lette å tolke. Flere av dem framstår som refleksjoner over det være seg opprør, kamp for likeverd og historisk og nåtidig klassekamp. I forlengelsen av dette igjen kommer nidviser over verdigrunnlag eller gatekulturer som går seg vill i det overfladiske, det destruktive eller det sykelig oppmerksomhetssøkende.
Det er et album som ender i en mollstemt strime av håp, men underveis finnes kaskader av håpløshet omgjort til desperasjon og sinne. Åpningslåten «Hearts Were Ment To Fly» (stavet «H3@RT$ W3RE M3@NT T0 F7¥») avsluttes med replikken «nobody cares», mens albumets førstesingel «Lithonia» bygger på den bitrere erkjennelsen «nobody gives a fuck».
Dette er replikker hentet fra en film som Glover har ruget på i mange år, og albumet blir også omtalt som soundtracket til «Bando Stone & The New World», som også filmen heter. Traileren til tilmen viser Childish Gambino som halter inn i et «etter katastrofen»-univers hvor han i et øde urbant bybilde blir til den «kjente artisten» Bando Stone.
Les også intervju med Aurora: – Vi blir opplært til å hate så fort (+)
Denne figuren ender i et «redde stumpene av verden»-eventyr som så langt minner om en blanding av «I Am Legend» og «Jumanji»-komediene. Glover i hovedrollen selvsagt, med to «sidekicks» spilt av skuespilleren Jessica Allain og Glovers egen sønn Legend, 7-åringen som også bidrar på albumet.
«Can You Feel Me»-duetten mellom far og sønn vil nok trolig dele Childish Gambino-fansen, men er også et eksempel på villniset av soul- og RnB-elementer, som om en amerikansk Askeladden skulle tømt skjeppa fylt av alle remediene samlet sammen fra tiår med musikk- og kulturhistorie. At Glover er i ferd med å bli en godt voksen mann skjønner man også i de kompromissløst følelsesmessige låtene som handler mer om kjærlighet enn en verden som brenner, men den som savner rapperen Childish Gambino får også sitt. Den nevnte åpningslåten slår hardt, tekstmessig og satirisk: «Shoot a motherfucker, I’m the new Spike Lee/Everybody know me, I don’t need I.D./Everybody hatin’ wanna get like me/Everybody Satan and I’m G-O-D.»
Nevnte «Lithonia», etter granittbyen i nærheten av Glovers barndomsby Stone Mountain utenfor Atlanta, Georgia, er albumets dramatiske, storslåtte, sakrale og gitarharvende fyrtårn av en låt. Den har Cody LaRae i sentrum, muligens en figur hentet fra filmen. Låten er en av de såreste og likevel mest opportunistiske manifestasjonene av utenforskap og forvillelse vi har hørt.
Les også: Mr. Bungle ble en genistrek av en konsert på Tons of Rock (+)
«Lithonia» er et sjangerbrudd med Childish Gambino-universet, men leder an på et album hvor også andre låter skaper dels store kontraster, overraskelser og både ventede og uventede utsagn med utgangspunkt i det popkulturelle, i det betent politiske og i det sosialt polariserte USA både på lokalt og nasjonalt nivå. Et og annet spark mot kolleger (tenk Drake) og mot deler av hip hop-miljøet ligger også og plasker i overflaten.
Sammen danner det fragmenterte og det spill levende og vibrerende en helhet som river og sliter i sansene, hvor de musikalske impulsene herjer på både inn- og utpust, og hvor mystikken, tvetydighetene og dermed vår nysgjerrighet blir liggende som et premiss for opplevelse. Så får vi se hva filmen og konsertene neste år vil gi oss av åpenbaringer.
Les også: Operaens nye musikksjef Edward Gardner (49) skal levere både opera, hip-hop og ballett (+)
Svenske Ludwig Göransson har vært med Glover lenge, og på «Bando Stone …» er svenskelaget på produksjonssiden utvidet med Max Martin og Oscar Holter. Den fyldige lista teller også nigerianskamerikanske Michael «Uzi» Uzowuru.
Gjestelista av artister er også fyldig. Afrobeat/RnB-artisten Amaarae – som også blir med Gambino til Oslo Spektrum – er i ferd med å få det store gjennombruddet. Hun deltar på to av låtene her, blant annet på den drømmende «In The Night» sammen med Øya-aktuelle Jorja Smith. Amaarae og Alabama-rapperen Flo Milli bidrar sammen til at «Talk My Shit» i en litt annen ende av skalaen blir en knallhard perle på albumet. Glover føyer seg dessuten inn i rekken av store artister som løfter fram den herlige «twang»-rocktrioen Khrungabin, her i den tilnærmet instrumentale «Happy Survival».
«Bando Stone & The New World» er akkurat den Childish Gambino-platen man kunne håpe på fra Donald Glover idet han parkerer kallenavnet sitt for godt. Her er RnB som jakter skjønnheten og det store publikummet, og rappen som går til røttene. Her tillater han seg blødmer han neppe ville gjort under eget navn, men samtidig peker «Bando Stone …» framover. Når albumet ender med tekstlinjene «All my life/I had to try to survive/But it is all right now/We found a place/A place where love goes», så er det kanskje vel så mye en refleksjon over en utopi som et frampek mot det som skal komme.
