– Det var et ekstraordinært sted, sier Edward Gardner til Dagsavisen.
Operaens nye musikksjef sitter i foajeen, omsvermet av turister. Han har spolt tilbake til da han var elev ved sagnomsuste Eton College.
– Det har fått et negativt rykte på grunn av visse politikere, erkjenner han, vel vitende om at eks-statsminister Boris Johnson og andre skandaliserte brexit-strateger gikk der.
– De er ikke representative for mine erfaringer. Det viktigste jeg fikk ut av det, var selvtillit til å velge min egen vei. Du har fasiliteter og lærere som er karismatiske og pålitelige nok til å lære deg at du kan få til hva du vil.
Han ler.
– Det er klart, et slikt budskap kan selvfølgelig gjøre folk til komplette tullinger. Men for en aspirerende musiker er det en vakker ting.
Stadig lærenem
Han har skolene, dressene, sølvrevhåret og den elegante britiske middelklasseengelsken. Alt stemmer tilsynelatende når Gardner tiltrer på Kirsten Flagstads plass 1. august.
Skjønt, dette er mannen som i 2012 uttalte til Guardian-avisa at han har «et virkelig problem med klassisk ballett». Blir ikke det i seg selv et større problem i Den norske opera og, vel, ballett?
– Slett ikke – og jeg skal gjøre ballett med kompaniet, presiserer Gardner.
– Saken er at jeg foretrekker moderne dans. Klassisk er simpelthen en blindsone for meg.
– Så du står ved sitatet?
– Ja, hvis du ber meg rangere danseformer, havner ikke klassisk ballett øverst. Men jeg er fullstendig åpen. Jeg ser kvalitetene, og dette blir en flott sjanse til å lære mer om noe jeg kan for lite om. Vi har tross alt et av verdens beste kompanier i denne bygningen, og som jeg er kjempebegeistret over å få samarbeide med.
Savner «familien»
Musikken har den opprinnelige korsangeren og pianisten Gardner desto bedre kontroll på. Han studerte ved Cambridge-universitetet og Royal Academy of Music. Han finslipte dirigentstaven under mestre som Michael Gielen i Salzburg og Mark Elder i Manchester, før han inntok podiet for alvor selv.
Fra 2007 til 2015 var han musikksjef i Den engelske nasjonaloperaen. I 2019 tiltrådte han som sjefdirigent ved London-filharmonien, en stilling han skal beholde inntil videre. Eventyret mellom De syv fjell som sjefdirigent ved Bergen filharmoniske orkester er imidlertid over. Det begynte i 2015, skulle vare i tre år – og ble avsluttet med pomp og prakt under Festspillene i vår.
– I løpet av det tiåret ble Bergen-orkestret familien min, så det føles trist, innrømmer Gardner.
– Det er et stort tap i livet mitt at det er forbi. Men jeg er blitt glad i dette landet. Og jeg elsker statusen kulturen har. Du føler at det du driver med, er viktig.
– Hva er annerledes i Storbritannia?
– Vel, de siste 14 – eller iallfall ti – årene har vi hatt en regjering som har vært mest opptatt av populistisk overskrift-generering. Og klassiskfeltet er ikke det som skaper flest overskrifter. Samtidig har vi sett en uærlighet, i den forstand at regjeringa hevder dette er «enormt viktig» uten å vise oss støtte. Økonomi er én sak – mer vesentlig er legitimitet. Hvis befolkningen merker at menneskene på toppen egentlig ikke bryr seg, er du virkelig i trøbbel. Vi får bare håpe at vi får en ny regjering som skjønner alvoret og hvilken infrastruktur som skal til. En stor ting i Storbritannia er jo at det ikke lenger finnes kunstundervisning i grunnskolen. Da jobber vi i et vakuum.
Les også: Operaer løfter i flokk: Tre nye norske operaer om influensere, kjærlighet og gravøl (+)
Norsk i verden
Enn så lenge er ingenting som å drukne kjærlighetssorg i nye svermerier. Og nå sier Gardner at han er «forelsket» i Operaen.
– Denne institusjonen er spektakulær, gestikulerer han.
– Jeg tror folk iblant glemmer hvor fantastisk det er å ha et slikt senter, en slik skjønnhet, et slikt auditorium, midt i en relativt liten by. Enda bedre blir det av at det er blitt et ikon for Norge. Når du setter deg på en British Airways-flight, er det dette som kommer opp som bildet av Oslo.
Gardner var allerede bosatt sammen med kone og stedatter på Nesodden, hvor han får jevnlig besøk av sin sønn på 14. Altså var avgjørelsen enkel da han kom tettere på sentrale DNO-krefter under pandemien.
– Jeg skjønte at operasjef Randi Stene var en person jeg kan samarbeide med. Hun er ryddig og redelig og representerer en kombinasjon av det norske og det internasjonale. Det tror jeg er veldig viktig, sier han.
– Da jeg møtte musikerne, fikk jeg følelsen av at vi kan få til hva som helst. De er sultne på kvalitet. De er lidenskapelige, vil jobbe hardt, og vil oppnå de beste resultatene. Mer kan ikke en dirigent be om.
Andsnes-attest
Sorgen gjengjeldes i filharmoniske kretser på Vestlandet. En som kjenner Gardner godt etter utallige samarbeid, er Leif Ove Andsnes.
– Det er utfordrende for BFO å miste «Ed». Men han har vært der en god periode, og det er ikke unaturlig å gå videre nå, sier Karmøy-verdenspianisten til Dagsavisen.
Ifølge samme hold har DNO gjort et «ordentlig scoop» ved å sikre seg Gardner.
– Han har stor erfaring fra operamiljøet. Han er ekstremt god på store komplekse partiturer og produksjoner som krever stor grad av oversikt og overblikk. Han er detaljorientert, men har også et uvanlig sterkt overblikk. Du føler deg alltid trygg på at formen i verket står klart, og at tempo-overganger er gjennomtenkte, attesterer Andsnes musikalsk.
Les også: Jon Fosses nye «Einkvan» er blitt en rå og sensuell forestilling om ensomhet (+)
Lise Davidsen
Hovedpersonen vil ikke komme med noen voldsom programerklæring.
– Det handler om å vokse sammen og feire kvalitetene som finnes her. Det handler om å styrke profilen, og forhåpentlig nivået på orkesteret og koret. Jeg mener, nivået er høyt som det er. Jeg er imponert over arbeidet vi har gjort så langt, understreker han.
– Da jeg begynte i den engelske operajobben, sa jeg at det viktigste er hvordan du framfører «La bohème» en regntung tirsdag i februar. Her kan vi bytte ut regnet med snø. Det koker ned til hvordan du sørger for at en repertoarforestilling holder absolutt høyeste standard. «Alle» kan gjøre en god «Wozzeck» eller «Peter Grimes», så lenge de er investert i dem. Men det er de hverdagslige repertoarforestillingene som avgjør.
Utover det lar han 2024/2025-programmet være erklæring nok. Sesongen huser tre egenproduserte operaer: Verdis «La traviata», Janáčeks «Den lure revens eventyr» og Wagners «Den flyvende hollender».
Sistnevnte frontes av den nye nasjonalskatten Lise Davidsen og skal spilles inn for plateselskapet Decca.
Allsidig repertoar med Tungtvann
Konsertavdelinga starter med Mahlers 2. symfoni og fortsetter med blant andre Britten og Brahms i Universitetets aula. Videre står stjernebesøkene i kø: Andsnes, mezzosopranen Joyce DiDonato, samtidskomponisten Max Richter. Og innimellom vanker avveksling med størrelser som jazzsaksofonisten Kamasi Washington, kunstpophåpet Metteson og … Tungtvann og Richard Hawley?
Nordnorsk hip-hop og nordengelsk pubrock kan vel ikke en operamusikksjef være bekjent av?
– Jeg tror bredde i menyen er viktig for enhver kulturinstitusjon, parerer Gardner.
– Hvis du ser på vår og ballettens hovedsesong, finner du alt fra Mozart til helt nye og spesialskrevne stykker. Og på toppen av det igjen får du en bukett av denne typen artister. Jeg ser ingen problemer med det.
– Så du følger moderne musikkformer som hip-hop?
– Kanskje ikke så mye hip-hop. Men jeg hører disse gutta og er ingen snobb. Flott musikk er bare flott musikk. For min del koker det ned til to felt: Klassisk – og ærlig talt er hjernen min temmelig full av det jeg må lære og kunne der – og det sønnen min lytter til av rock. Han spiller trommer, og for tida går det i AC/DC, Queen og andre ting fra min egen oppvekst. Og så introduserer han meg for nye band, hvilket er en veldig fin inngang.
Les også: Tungtvann feirer 25 år i Operaen sammen med celebre gjester
Offensiv type
Når Gardner skal koble ut hjernen, går det angivelig mest i cricket. Og som god Gloucester-gutt har han holdt et øye med fotball-landslaget i Europamesterskapet. I talende stund jubler han over at Gareth Southgates menn har nådd finalen.
– Så mange sterke lag har spilt så defensivt. Jeg foretrekker å spille bra og tape. Dette skal være underholdning. Hvis de ikke kan spille modig, hva er poenget?
– Du blir en slags fotballmanager i Operaen?
– Det finnes kanskje noen paralleller …
Gardner grunner litt.
– Det spesielle med å være dirigent er at du på den ene sida er sjefen som skal lede alle disse menneskene. Og så, når alt kommer til alt, er du utøver på samme linje som dem. De to tingene sameksisterer ikke på samme måte i idrett. Det er en underlig miks, en det tar litt tid å bli vant til, lander han på.
Han titter opp på prisvinnende arkitektur og enda flere turister.
– Du vet, jeg har alltid elsket ideen om å forme musikk. Helt siden jeg var barn har jeg likt å få ting til å synge. Her befinner jeg meg i den beste posisjonen til å gjøre det.
Les også: Operaen «Karmelittsøstrene» gir håp for scenekunsten (+)
