– Hele opplegget er rubbish. Dette er et problem. Og likevel fortsetter vi å bruke dette tullet.
Det sier den britiske forfatteren og The Guardian-spaltisten George Monbiot til Dagsavisen om Meta-eide «WhatsApp», som undertegnede måtte laste ned for å nå Monbiot rett etter EU-valget. Selvfølgelig er det noen tekniske problemer, som undertegnede må beklage.
– Hvorfor fortsetter vi å bruke det?
– Fordi de okkuperer noe som det offentlige kunne tilbudt. Internett begynte som en offentlig ressurs. Det ble offentlig grunnlagt og utviklet på universiteter, men ble overtatt av private interesser, som får enorme mengder penger ut av at vi ikke har noe valg, sier forfatteren, og fortsetter:
– Det er det motsatte av det frie markedet – det er et okkupert marked. Som private aktører kan utnytte, fordi de har havnet i en monopolsituasjon. De kontrollerer tilgangen, mens vi betaler prisen.
– Hvordan kunne det skje?
– Det skjer gjennom oligarkenes makt, forklarer Monbiot, og vi skal straks få en kjapp historietime om oligarkiet – fåmannsveldet, der en liten gruppe personer har makt til å styre over resten, de drøyt siste 100 årene.
Oligarkene, mener Monbiot, er en konstant trussel mot likhet, demokrati, natur, klima, og et anstendig samfunn.
– Det har de alltid vært. Den viktigste demokratiske oppgaven er å alltid konfrontere og bekjempe oligarkenes makt. Om du ikke klarer det, vil de triumfere. Standardtilstanden til ethvert politisk system er at et lite antall mennesker har ekstrem makt over eiendom og ressurser. Og som kan kontrollere det politiske livet. Nå og da er det en katastrofe, som en verdenskrig, som tilbakestiller det, og vi har en mulighet til å skape noe annerledes i noen tiår.
Om man er usikker på hva Monbiot mener med oligarkers makt, så kan det opplyses om at halvparten av verdens rikdom eies av de øverste 1 prosent. Global Wealth Report anslo i 2015 at 71 prosent av voksne over hele verden hadde formue under 10 000 dollar, mens gruppen av millionærer, som utgjør mindre enn 1 prosent av den globale befolkningen, sto for 45 prosent av den totale rikdommen.
Men så begynner det sakte å gå tilbake til oligarki, ofte ved hjelp av en ideologi som støtter oligarki, som fascisme eller nyliberalisme, mener Monbiot.
Han mener at den konstante kampen er å hele tida kjempe mot denne standarden. Og hvis vi ikke kjemper hardt nok, vil alle våre politiske og økonomiske systemer ende med å støtte oligarkene. Slik starter Monbiot praten med Dagsavisen.
Vi hopper rett til EU-valget, som ble kalt en sjokkbølge. Ytre høyre kapret enda flere mandater i de fleste EU-landene, med unntak av de nordiske. For Monbiot, som har vært systemkritiker i flere tiår ved å skrive et tosifret tall med bøker og hundrevis av spalter i The Guardian, var det ingen overraskelse i det hele tatt.
Han ler nesten når Dagsavisen spør. Han sier ikke «hate to say I told you so», men du kan føle det i luften, selv over WhatsApp.
---
GEORGE MONBIOT
George Joshua Richard Monbiot er en britisk forfatter og journalist, som er kjent for sitt arbeid innen miljø- og samfunnsproblemer. Han har skrevet flere bøker og artikler som tar opp temaer som klimaendringer, naturvern, globalisering og sosial rettferdighet.
Aktuell med boka «The Invisible Doctrine – The Secret History of Neoliberalism (& How It Came to Control Your Life)» sammen med Peter Hutchison nå i juni.
Monbiot har historisk sett hatt tilknytning til Labour Party i Storbritannia. Han har tidvis vært kritisk til partiets politikk, og hans synspunkter har påvirket samtaler innad i Labour.
---
– Oligarkene finansierer fascismen
Han kaller det som skjedde i EU-valget for «demokrati i sin absolutt tynneste form».
– Kapitalen fikk et problem da vanlige folk fikk stemmerett. For når folk får lov til å stemme, har de en tendens til å stemme mot utnyttelse av dem. De har en tendens til å stemme for bedre rettigheter på jobben, bedre lønn og en høyere andel av produksjonen de skaper. De har en tendens til å stemme mot å få gift dumpet i elva. Og selvfølgelig er det mot kapitalens interesser, sier Monbiot.
Han mener at en måte for kapitalen å gjøre motstand på, er gjennom fascisme.
– Bak enhver fascistisk bevegelse er det oligarker som lurer. Oligarkene finansierer fascismen, sier Monbiot.
---
NYLIBERALISME
Nyliberalisme er en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideologier og teorier, som har til felles at de mener samfunnet i stor grad bør være organisert i henhold til markedsøkonomiske prinsipper.
Nyliberalistisk politikk handler gjerne om privatisering av offentlige virksomheter, samt færre offentlige inngrep i økonomien i form av skatter, avgifter og ulike reguleringstiltak.
---
– Et annet veldig effektivt middel er nyliberalismen. Nyliberalisme kan ses på som det nesten perfekte verktøyet for å kontrollere «problemet» med vanlige folks stemmerett, fortsetter Monbiot.
Han mener at etter flere tiår med nyliberalisme, så har politikken feilet totalt.
– En av de paradoksale effektene av nyliberalisme er at politikk ikke lenger klarer å møte folks behov, fordi politikken er okkupert av oligarkiet, og at folk derfor setter sin lit til det de ser på som «antipolitikk».
«Killer Clowns», kaller Monbiot de antipolitiske fjesene som nå vinner terreng i Europa. De sier at de tilbyr noe helt annet, men i virkeligheten viser det seg å være det samme eller verre enn status quo. De presenterer seg som at de er «mot den politiske eliten»:
– Så paradoksalt nok har nyliberalismen en tendens til å åpne døra for fascismen, sier han.
– Du sier at politikken har feilet, men jeg trodde hele ideen med nyliberalisme var at det ikke skulle være noen politikk, og snarere markedet? Hvorfor blir folk lei av politikk, og ikke markedet?
– Fordi nyliberalismen fortsatt okkuperer den politiske sfæren. Det er en veldig effektiv ideologi, fordi den forteller deg at det ikke skal være politikk, og at beslutninger bør gå gjennom markedet. Og de snakker om det motsatte av hva et marked egentlig er. I den falske markedsøkonomien hvor monopolister kontrollerer ressursene, har ikke vi noe annet valg enn å betale dem, sier Monbiot.
Han mener de setter demokratiet på sidelinjen, og opererer i den politiske sfæren.
– De trenger politikken, og de bruker politikken. Dette er forskjellen mellom nyliberalisme og laissez faire-kapitalisme, sier Monbiot om liberalismen som herjet på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
– Laissez faire-kapitalismen sa: La det være – vi vil ikke ha innblanding, la oss fortsette å tjene penger. Det nyliberalismen sier, er at vi trenger en aktiv stat. Fordi nyliberalismen oppsto i en tid hvor vanlige folk fikk stemme ved valg.
– De gjør narr av demokratiet
– Det nyliberalismen gjør, er å mobilisere staten mot folket, hevder Monbiot.
Med det mener han å privatisere viktige offentlige tjenester, blant annet.
– De overfører dem til private, som kan kreve enorme mengder penger for at folket skal kunne bruke disse viktige tjenestene.
Han mener staten under nyliberalt styre også mobiliserer mot folket ved å selge unna statlig eiendom.
– Og ved å begrense fagforeninger og stoppe protestbevegelser. Og ved å gå vekk fra progressiv beskatning. De gjør politikk ubrukelig for folket – og svært nyttig for oligarkene, sier han.
Det er å gjøre narr av demokratiet, mener Monbiot.
– Derfor klarer ikke politikken å møte behovene våre. Vi får ikke de offentlige tjenestene, boligene eller det økonomiske sikkerhetsnettet vi trenger. Vi får heller ikke de rene elvene, den rene lufta og naturvernet vi trenger. Da begynner mange å tenke at politikk er bortkastet tid, så når noen andre kommer og tilbyr noe helt annet, stemmer de på dem.
– Og nå er vi her. Det er et klassisk internett-meme som har sirklet rundt på venstresida i lang tid: «Liberalister hater sosialister mer enn fascister». Få dager etter Emmanuel Macron varslet nyvalg i Frankrike, bekreftet det klassiske konservative partiet samarbeid med Nasjonal Samling. Jeg antar at det ikke overrasket deg heller?
– Nei, ikke i det hele tatt.
(Det må nevnes at intervjuet med Monbiot skjedde før det franske nyvalget og venstresidas brakseier.)
Den britiske forfatteren tror ikke noe på sentrumspolitikk. Oligarkiet styrer, ifølge ham da også, bare hakket mer sivilisert. Han mener de såkalte sentristene er mye lenger til høyre enn de er til venstre.
– Det som truer denne politikken, er sosialisme eller radikalisme, som gjør slutt på oligarki og skaper et mer likestilt samfunn, sier Monbiot.
Samme dag som vi prater med ham, tikker beskjeden fra Financial Times inn, i forkant av det franske valget, at franske bedriftsledere er mer skremt over Nye Folkefrontens radikale skattepolitikk enn høyreekstreme Nasjonal Samling, og at de derfor støtter Le Pens parti.
– Ser vi en form for korporativisme, altså at et organisert næringsliv tar over for alminnelig stemmerett?
– Vel, jeg tror kapitalismens natur er i endring. Og grunnen er at næringslivets dominans steg så raskt og kraftig på 1990- og 2000-tallet, og ble superdominerende. Og det paradoksale resultatet av det var å delvis ødelegge seg selv. For når bedriftenes makt overgår stemmeseddelens makt, skaper det en deregulering som lar monopolistene gjøre comeback.
Monbiot peker også på en massiv økning i lederlønningene i bedriftene, samt et enormt lønnsgap mellom ledere og arbeidere.
– Og dette har skapt en ny klasse av oligarker som nå utgjør selve drivkraften i politikken.
Les også: Bli kjent med Storbritannias nye statsminister
«Killer Clowns»
Før ønsket kapitalistene et stabilt politisk miljø. De ville ikke ha noe særlig til demokrati, men forutsigbarhet. De ville ha kjedelig politikk med kontinuitet fra ett parti til neste, ifølge Monbiot.
– Det den nye oligarkiske makten ønsker, er forstyrrelse: Den vil knuse alt, slik at de kan plukke opp bitene og deretter monopolisere dem. Slik at man effektivt kan ødelegge den administrative staten, for å sitere Steve Bannon, sier han, og refererer til den straffedømte redaktøren for det milliardærsponsede høyreradikale nettstedet Breitbart.
– Det er en stor trend rundt om i verden, med ledere som kommer inn for å knuse alt. Oligarkene kan deretter plukke opp bitene, og bygge sin egen oligarki-stat hvor de kontrollerer alle ressurser. Så de vil ha det motsatte av de gamle formene for selskapsmakt ønsket. I stedet for de kjedelige teknokratene vil de ha ekstravagante «Killer Clowns», som kan distrahere folk fra det som skjer, samtidig som de knuser det. Så de kan få en ny og mer omfattende form for kontroll, sier Monbiot, og nevner etternavn som Trump, Johnson, Bolsonaro, Modi, Netanyahu, Duterte, Erdogan, Berlusconi, Meloni, og Le Pen.
Monbiot gjør ikke folk glade og rolige når han snakker, det er sikkert. Det er som om han tar oss med til en John Carpenter-film med fortellingen sin. Som i science fiction horror-klassikeren «They Live» fra åttitallet, hvor utenomjordiske vesener får oss til å adlyde gjennom markedskreftene. Når han blir konfrontert med Carpenter-sammenligningen, ler han høyt:
– Dette høres ganske dystopisk ut. Men hvis vi skal kjempe mot det, må vi forstå det.
Les også: – Sosialdemokratene har hatt en ganske platt samfunnsanalyse
– Bruker verden som laboratorium
– La oss skru tida tilbake ti år. Vi hadde framveksten til greske Syriza, Jeremy Corbyn, Bernie Sanders og spanske Podemos. Og det hele bare falt fra hverandre. Hvorfor gjorde det det?
– Vel, det falt ikke sammen av seg selv. Det var veldig effektive propaganda-kampanjer for å knuse disse bevegelsene, sier Monbiot.
Han mener også at noen av bevegelsene var svært uorganiserte, og at det stemmer at vi har mistet kunsten å drive politikk godt. Han mener at det er en tendens blant venstreside-bevegelser å falle fra hverandre, og å rive hverandre ned.
– Og det er delvis fordi vi har glemt hvordan vi gjør det. Vi har vært uten makt så lenge at vi må lære mye på nytt, og hvordan skape en base for venstresidas makt. Men venstresida kjemper mot såpass godt organisert makt som har enorme pengesummer bak seg.
Han fortsetter:
– Om du ser på politisk finansiering, så får høyreorienterte partier alltid mer penger enn venstreorienterte partier. Tidligere kan det ha vært dobbelt så mye. Men nå kan det være ti og hundre ganger så mye. Det er utrolige mengder penger. I tillegg kommer de enorme pengemengdene som strømmes inn i den nyliberale internasjonalen: til tenketankene, tidsskriftene og de akademiske institusjonene, blant annet.
Som et eksempel nevner Monbiot Atlas (Atlas Economic Research Foundation), som nå koordinerer 500 nyliberale lobbygrupper og tankesmier. Norske Civita er en av dem.
– Denne organisasjonen finner en formel for å ødelegge venstreorienterte bevegelser i ett land, og gjentar formelen overalt. Den kan bruke hele verden som sitt laboratorium, sier engelskmannen, som fikk Margaret Thatcher som leder omtrent på samme tidspunkt som da Augusto Pinochet utførte militærkuppet i Chile. Og Boris Johnson samtidig som amerikanerne fikk Trump.
Høyresidas sterke solidaritet
– Det politiske paradokset her er at høyresida i det uendelige snakker om individualisme og handlefrihet for at enhver person skal kunne gå sine egne veier, når det egentlig er snakk om ekstrem kollektivisme og solidaritet basert på penger.
Monbiot klør seg i hodet av venstresida, som forkynner kollektivisme, men som samtidig er de mest fraksjonerte og individualistiske menneskene man kan finne, mener han.
– Alle prøver å gå sin egen vei, og tror de har den beste ideen. De slåss seg imellom over ganske små ting, og imploderer.
Monbiot så på nært hold hva som skjedde med britiske Labour og den tidligere partilederen Jeremy Corbyns team, fordi han hadde ansvaret for en rapport som skulle inngå i et manifest for en fullstendig endring i eiendomspolitikken i Storbritannia.
Han kaller menneskene i Corbyns team fantastiske, og sier at de var fulle av ideer og flotte å jobbe med.
– Men en av tingene jeg så, var at det ikke bare var Labour som var delt, hvor høyresida i Labour angrep en mindre venstrefløy. Men venstrefløyen i Labour var også splittet. De kunne ikke bli enige om helt grunnleggende ting. Og så var det uendelig kaotisk rundt menneskene nærmest Corbyn. Og det var ganske deprimerende å observere.
– I Norge så vi den britiske diskusjonen om Corbyn utenfra. I Norge trenger du ikke være ytre venstre for å omfavne Corbyn, du kan bare være en «normal» Arbeiderparti-velger. Som det å renasjonalisere jernbanen?
– Nettopp. Når du ser på politikken hans, var det bare absolutt mainstream europeisk sosialdemokrati han kom med. Men han ble demonisert, som om han skulle ta bort barna dine og ofre dem til Satan.
Monbiot peker på et eksempel på solidariteten på høyresida, hvor en av avisa The Telegraphs redaktører beskrev sin egen oligark-eier Conrad Black som et «fullverdig medlem av rikmannsfagforening, som betraktet ethvert angrep av en rik person som et angrep på seg selv».
– Det var en veldig interessant kommentar. Det forklarer mye. Disse menneskene holder virkelig sammen. Penger er lim. Folk som har mye penger og makt henger sammen, og opptrer med ekstrem solidaritet mot det dem som truer posisjonen deres.
– Vi er alle nyliberalister
– Du gir nyliberalismen skylda for nesten alt som er dårlig i verden. Når kjærester har slått opp, har jeg selv skyldt på nyliberalismen. Men du gir til og med nyliberalisme skylda for ensomhet! Hvorfor det?
Monbiot ler igjen, men blir veldig alvorlig etter et halvt sekund.
– Det er en totalitær doktrine. Den er like dominerende i våre samfunn, som kommunismen var i Sovjetunionen. For mange blir det fremmed å skylde på den for alt, fordi vi ikke anerkjenner i hvilken grad den dominerer samfunnet vårt, og har tatt plass i alle aspekter av livene våre. Vi absorberer alle dominerende ideer og krefter. Det er totalt hegemoni, som Antonio Gramsci kalte det. Og når vi absorberer dem, blir vi det vi blir fortalt at vi er. Vi er alle nyliberalister nå, sier Monbiot, og sender et hint i retning Milton Friedman og Richard Nixon som skal ha sagt en gang på sekstitallet at «vi er alle keynesianister nå», om den såkalte keynesianismen: blandingsøkonomien som økonomen John Maynard Keynes sto for, som sosialdemokratene styrte etter i etterkrigstida.
– Keynesianismen ble den dominerende faktoren og påvirket hvordan regjeringer fungerte, om du hadde et anstendig hjem, sosial trygghet, økonomisk sikkerhet og anstendige offentlige tjenester og offentlige skoler. Nyliberalistene gjorde akkurat det samme, men i motsatt retning. Og det har blitt den dominerende kraften i vår tid. Og de fleste mennesker aksepterer det meste av det som er status quo. Og status quo bestemmer ikke bare hvordan du ser staten, men hvordan du tenker om deg selv.
Monbiot mener nyliberalismen som ideologi framhever de gale sidene ved menneskeheten vår, og at den forteller oss at vi er mye verre mennesker enn vi egentlig er.
– Men, det er et stort spekter av studier nå på tvers av mange forskjellige disipliner, på tvers av blant annet sosialantropologi og nevrovitenskap, som viser at vi faktisk er veldig gode mennesker.
– Jeg mener vi alle har egoisme og grådighet i oss, men det er ikke våre dominerende verdier. Vi er empatiske og altruistiske. Vi ønsker tilhørighet, og å være en del av noe større enn oss selv, som familien og fellesskapet. Vi ønsker en bedre verden, ikke bare for oss selv, men andre mennesker også.
Det nyliberalismen har fortalt oss, mener Monbiot, er at vi først og fremst er egoistiske og grådige, og at det er en god ting som vi bør feire.
– Fordi det betyr at vi gjør oss selv rike, og at pengene helt naturlig vil dryppe ned til fattigere mennesker. Selv om den skal ha oss til å tro at fattigere mennesker ikke fortjener pengene, så det er en ganske stor selvmotsigelse der.
Les også: Aurora: – Vi blir opplært til å hate så fort
En hypernormal tilstand
Når vi snakker med Monbiot, som også har en velkjent stemme fra dokumentarer på BBC fra tidligere tider (før han også kritiserte BBC), kan han like gjerne forveksles med stemmen til Adam Curtis i BBC-dokumentaren «Hypernormalisation» fra 2016. I likhet med Monbiot sa også Curtis i sin dokumentar at «du var så mye en del av systemet at du ikke kunne se en vei ut av det», sammenlignet med slutten av Sovjetunionen.
– Jeg tror Curtis har rett. Og jeg tror disse totaliserende systemene er umulige for mange av oss å se. Når du er innebygd i et system, blir det for stort til å se. Vi er veldig dårlig tjent med mediene, fordi mediene tillater oss ikke å se dem. Du kan se BBC hver time hele året, og ikke være bedre informert om de grunnleggende problemene vi står overfor på slutten av året. Det er alltid en aktiv prosess med å ikke se hva som burde være åpenbart. Så det jeg prøver å gjøre, og det også Adam Curtis prøver å gjøre, er å få folk til å se ting som burde være åpenbare, sier Monbiot, som selv jobber i media.
– Men når du sier alt dette til folk som ikke følger politikk så mye, høres du nesten ut som en konspirasjonsteoretiker?
– Ja. Jeg snakker om konspirasjon, absolutt! Men det er konspirasjoner, som kan dokumenteres, og det finnes mye bevis, sier Monbiot.
Han peker på blant annet Horizon IT-skandalen, den britiske post-skandalen, som gjorde at postvesenet forfulgte tusenvis av uskyldige mellomledere for tilsynelatende økonomiske mangler forårsaket av feil i Horizon, og hvor flere uskyldige ble straffeforfulgt.
– Jeg kunne fortsette, men … Disse skandalene passer til definisjonen av konspirasjoner. Men vi bruker feil begreper. Fordi det vi kaller konspirasjonsteorier, er faktisk konspirasjonsfiksjoner, uten bevis. Og det jeg prøver å fortelle gjennom den nyeste boka mi, er at begrepene vi bruker, er en utfordring.
En ny original historie
– Det skjedde også noe annet under EU-valget. Danmark, Sverige og Finlands sosialistiske partier økte, mens høyresiden tapte terreng?
– Det er flott å se i Norden, og det er et resultat av at ekstrem ulikhet har kommet tilbake. Så var det disse to utjevnende kreftene i de to verdenskrigene. Og det har gradvis snudd. Politikken har nå delt seg mellom folk som er sterkt imot ulikhet på venstresiden, og folk som hardt forsvarer ulikhet på høyresiden. Og det er ikke plass til midten. Du kan ikke sitte på gjerdet lenger, fordi ulikheten og urettferdigheten har blitt så åpenbar, sier Monbiot.
Han mener at det vi trenger snarest, er en ny historie å fortelle – en historie om transformasjon og restaurering som gjør det til et nytt politisk oppgjør.
– For uten den historien kan vi ikke gå videre.
Monbiot sier at om vi ikke skaper en ny original historie, ender vi med å gå tilbake til gamle modeller. Han mener dét var en svakhet ved «corbynismen» i Storbritannia. Corbyn prøvde å ta oss tilbake til det keynesianske oppgjøret fra 1945 til 1975, altså sosialdemokratiet, hevder han.
– Noe som var greit da. Men det vil ikke fungere i dag. Og en av grunnene er at kapitalen jobber effektivt for å ødelegge det. Men om vi får et oppgjør som avhenger av kontinuerlig stimulering av forbruk og etterspørsel, kommer vi til å ende i miljøkollaps. Vi trenger en ny historie, en ny tilnærming, en ny fortelling, som forteller oss hvem vi er, hvordan vi kom hit, hvor vi skal og hva vi skal finne når vi kommer dit. Og så langt har venstresiden vært svake med å generere og fortelle den nye historien.
Og det er én ting Monbiot og Peter Hutchison prøver å gjøre i boka «The Invisible Doctrine: The Secret History of Neoliberalism (& How It Came to Control Your Life)» – å fortelle hvordan en ny historie kan se ut.
Monbiot har fortsatt tro på at venstresida kan endre ting.
– Vi har massevis av geniale ideer, massevis av fantastiske mennesker som driver ting fremover. Vi har strålende ideer for økonomiske, politiske og sosiale endringer, sier han.
Men … Han sammenligner venstresida med å lage et bildevev uten vevstol.
– For øyeblikket er det bare en haug med tråder, og det er veldig vakre tråder, men de lager ikke et bilde, som folk kan peke på og finne seg selv i.
Han mener at det som skiller nyliberalismen fra tidligere politiske bevegelser, er at den helt bevisst skaper den fortellingen.
– Og de utviklet det ganske bevisst. Mange andre bevegelser har utviklet narrativer tidligere, men aldri så bevisst som nyliberalismen har gjort. Og noe vi kan lære av det, er den bevisste utviklingen av en ny historie som forteller oss hvordan vi kan skape endring, avslutter George Monbiot.