---
5
Linda Thompson
Proxy Music
StorySound
---
---
5
Richard Thompson
Ship To Shore
New West
---
I mai 1974 ga ekteparet Richard og Linda Thompson ut albumet «I Want To See The Bright Lights Tonight». Gitaristen fra Fairport Convention og sangeren fra det samme miljøet satte med dette kronen på verket i engelsk folkrock. Det snakkes fortsatt henført om disse sangene, og de som fulgte etter fra paret de neste åtte årene. De to skilte lag i 1982, etter det gripende skilsmissealbumet «Shoot Out The Lights», og har fortsatt hver for seg. «The Thompsons, they only get along when they’re apart/is it life or is it art/one and the same», synger deres sønn Teddy Thompson på morens nye plate. Nå var det lenge siden sist vi hørte fra dem, men tilfeldigvis er de tilbake med hver sin plate samtidig. Og denne gangen er det Lindas som er mest interessant.
Et lite tilbakeblikk på sentral musikkhistorie: Gitaristen Richard Thompson var med å starte Fairport Convention i 1967. Han spilte på alle deres klassiske album på slutten av 60-tallet, også på «Full House» i 1970, som var et av deres fineste, selv om sangeren Sandy Denny hadde sluttet. Gruppa ble derimot aldri helt den samme etter at Thompson gikk sin egen vei året etter.
Richard Thompson fikk visst et tilbud om å fortsette i den nye amerikanske gruppa The Eagles, men begynte i stedet å opptre med sangeren Linda Peters, som han giftet seg med i 1972. Linda er med og korer på Richards første soloalbum, «Henry The Human Fly», fra 1971. Han hadde begynt å synge selv, med en riktig så flott stemme, og fikk for alvor vise at han var en av Englands mest talentfulle låtskrivere. Det snedigste var at han kombinerte disse to gode egenskapene med å være en av verdens beste gitarister attpåtil. Med en egen distinkt lyd, spesielt når han spilte elektrisk.
Jeg har alltid med «I Want To See The Bright Lights Tonight» på min liste over tidenes ti beste album. Det har aldri vært laget en mer strålende samling miserabelt nedtrykte sanger enn ekteparet gjorde her. Albumet inneholder ti rapporter fra langt nede i rennesteinen, framført med en jublende overbevisning som gjør elendigheten til strålende underholdning. Richard Thompson kan derfor ha rett når han til stadighet gjentar at disse sangene ikke er så sørgelige når alt kommer til alt. Bortsett fra «There’s Nothing At The End Of The Rainbow».
Oppfølgeren «Hokey Pokey» (1974) var litt mer optimistisk, med det humørfylte tittelsporet som inneholder en av mesterens råeste gitarsoloer. Det sier ikke så lite. Sangene holder nesten det samme nivået som på «…Bright Lights…». Dette er Charles Dickens som popmusikk, og albumet inneholder parets aller fineste sang – den lengtende «A Heart Needs A Home». «Pour Down Like Silver» (1975) tok stemningene til nye dyp, med sanger som «Night Comes In» og «Dimming Of The Day».
Samlivet til Richard & Linda Thompson sluttet mens de spilte inn albumet «Shoot Out The Lights», og gjennomførte en påfølgende anstrengt turné etter utgivelsen i 1982. Likevel avviser Richard at dette var et skilsmissealbum, siden sangene var skrevet lenge før bruddet. De hadde bare brukt veldig lang tid på å få dem ferdige. Flere av deres fineste sanger er her: «Walkin’ On A Wire», «Did She Jump or Was She Pushed» og «Wall Of Death», som R.E.M. senere gjorde en flott versjon av.
Richard Thompson har siden laget en lang rekke soloalbum, og er fortsatt en av verdens mest respekterte sangere og låtskrivere. Lindas karriere har vært mer tilbaketrukket, men også hun har gitt ut lovpriste plater, med mer ujevne mellomrom. Mens det er elleve år siden forrige album med Linda Thompson er det bare seks år sist vi hørte fra Richard.
Linda Thompson er rammet av den sjeldne muskelsykdommen spastisk dysfoni som gir kramper i stemmebåndene, og hun kan ikke synge selv lenger. Derfor overlater hun mikrofonen til den vanlige gjengen av familie og venner, sønnen Teddy, datteren Kami og svigersønnen James Walbourne i duoen The Rails. Wainwright-søsknene Rufus og Martha, søstrene i The Unthanks, brødrene i The Proclaimers, slik at dette står fram som familieaffærer på rekke og rad. Dette er blitt en nydelig plate, med folkesang i en rekke forskjellige stilarter.
Linda har skrevet sangene selv, noen av dem sammen med sangerne som framfører dem. Og så har hun, alltid rørende i denne sammenhengen, komponert «Three Shakey Ships» sammen med Richard. Det er også han som spiller gitar, både akustisk og umiskjennelig elektrisk på «I Used to Be So Pretty», som framføres av Ren Harvieu.
Det er også en herlig humor i mye av dette, selv om innholdet kan være følsomt nok. I sangen som heter «John Grant» har Linda beskrevet sangeren, med en tekst som så blir respektfullt framført av – John Grant!
Til slutt samles mange av alle disse i «Those Damn Roches», som det innledende sitatet om familieforholdene hos The Thompsons er hentet fra. Den hyller også andre angloamerikansk folkesangfamilier, McGarrigle/Wainwright, Waterson/Carthy og The Roches, søskentrioen som ikke er med på denne gangen, men som har vært det før. «Bound together in blood and song, who can break us?/When we are singing loud and strong, who can take us?».Thompson-familien har aldri vært så konkrete som Wainwright-klanen når de utleverer seg selv i sine sanger, men dette er noe av de fineste som er kommet fra denne kanten siden de beste årene på 70-tallet.
Albumtittelen «Proxy Music», «musikk med stedfortredere», spiller på at det er andre som synger sangene hennes, men er selvfølgelig også et ordspill på gruppa Roxy Music. Plateomslaget til Linda Thompson ser ut som et eventyr i seg selv. Hun har gjenskapt forsidebildet på det første albumet til Roxy Music, der den norske modellen Kari-Ann Møller var et attraktivt blikkfang i 1972. Morsomt nok er de to like gamle, det gjøres ikke noen forsøk på å skjule at det er 52 års forskjell på de to kvinnene som er avbildet. Desto stiligere blir resultatet.
Richard Thompsons nye album «Ship To Shore» er uten store overraskelser. I hans tradisjon, på hans nivå, er dette imidlertid en god ting. Sangene kan fortsatt være dystre nok. «The Fear That Never Leaves You», «The Day That I Give In», «Lost In The Crowd» og den fullstendig miserable «Nothing Left To Lose» er sangeren på hans erketypisk beste. I «Life’s A Bloody Show» hører vi hans oppfordring til å akseptere skjebnen og omfavne livsløgnen: «Oh, just pretend you’re doing well/your love life isn’t shot to hell/pretend the rainbow’s end is on your doorstep». Dette fra mannen som sang «There’s Nothing At The End Of The Rainbow» for 50 år siden.
Plateomslaget er ikke like eventyrlig som Lindas, men fint nok, med Richard som gammel fisker, med en måke på hver skulder. Albumtittelen «Ship To Shore» er et minne om den gamle fiskeribølgen som formidlet radioforbindelsen mellom sjø og land. Dette er Richard Thompsons egne meldinger til omverdenen.
Gitarspillet er fortsatt upåklagelig, Richard spiller selv trekkspill det trengs, og har med seg et tett elektrisk band som gjør mange av sangene til rock and roll. Albumet slutter med «We Roll», der han forteller om livet som omreisende trubadur: «We thank you all for your love down the years/Hope that we brought you some joy and some tears/It’s near the end now and the curtain’s coming down/ And we’ll go rolling to another sleepy town». Dystert og optimistisk på samme tid. La oss håpe at planene om å rulle videre også omfatter Norge igjen, før teppet går ned for godt, for å gjenta hans egne ord. Uansett skal både Richard og Linda Thompson ha takk for å opprettholde den høye standarden de satte for seg selv for 50 år siden.
