---
5
KONSERT
Seigmen
Tons of Rock, lørdag
---
Comebacket til Tønsberg-bandet Seigmen ble nøye planlagt til Tons of Rock-konserten. I år er det 35 år siden den spede starten. Samtidig er det 30 år siden det definitive gjennombruddet med versjonen av deLillos «Hjernen er alene», samt albumet «Total» med låter som «Döderlein». Konserten på Tons of Rock er vel å merke ikke er den første siden de annonserte at de ville tilbake, men det lille knippet med klubbkonserter har de brukt godt i oppkjøringen. Tons er garantert den største konserten de har spilt på svært mange år, og de fyller uten problemer «rommet» fra og med den filmatiske «invasjonsintroen» på bakveggen med Seigmen-logoen som flygende objekter over en metropol med noen kjente landmerker.
Les også: Metalgudene varmet Tons of Rock (+)
Seigmen inntok hovedscenen midt på blanke ettermiddagen. Med sin gotiske, gitartette og industrielt inspirerte rock skulle man tro at mørket var foretrekke, men det brydde verken de eller publikum seg om. Når Döderlein kommer som låt nummer tre har de publikum i sin hule hånd. Å ta en av de mest etterlengtede låtene så tidlig i konserten er et smart trekk.
Det etterfølgende kuttet er «Berlin», første singelen etter gjenforeningen, og den første fra det nye albumet «Resonans», som kom ut i vår. «Berlin» er som «Resonans» i seg selv et solid stykke arbeid fra Seigmen, og understreker at Alex Møklebust (vokal), Kim Ljung (bass), Noralf Ronthi (trommer), Marius Roth (gitar) og Sverre Økshoff (gitar) har mer å komme med tre tiår etter, enn å spille gamle hits om igjen. «Berlin» er klassisk Seigmen, men det er ikke dermed sagt at den lander blant publikum sånn helt uten videre. Ny låter på konserter med godt etablerte band gjør sjelden det.
Det gjør imidlertid en rørende beskjed fra bandet når de ber om en ekstra applaus for Alex Møklebust, med fortellingen om den kraftige sykdommen som nesten tok livet av vokalisten i kjølvannet av covid. «Vi holdt på å miste han, så det å stå her i dag er veldig spesielt. Jeg syns dere skulle gi en ekstra applaus til Alex» er beskjeden fra scenen. Og så setter de i gang «Metropolis», en av bandets udiskutabelt største låter, en av dem som har en allsangklo som gjør at Møklebust innimellom kan trekke seg tilbake og overlate trøkket til publikum.
Les også intervju med Aurora: – Vi blir opplært til å hate så fort (+)
«Metropolis» er en perfekt festivallåt som de balanserer like perfekt fra scenekanten, en publikumsfrier selvsagt, men de gjør den episk, vakker og blytung på en og samme tid. Og Alex Møklebust har ikke glemt hvordan han leder bandet med stil, med poseringer og en rocka innlevelse ingen fortsatt gjør etter ham.
Bandet samler fans på Ekebergsletta som har vært med dem fra langt tilbake, men i publikum er det langt flere yngre tilhørere enn man skulle tro. De synger ikke famlende med de heller, for å si det sånn. Seigmens appell er i så måte tidløs, og riktig så vakkert skal det bli når Marius Roth synger den sakrale «Agnus Dei»-hymnen, til rolig akkompagnement. Roth ble tidligere denne måneden pensjonert som solist i Den Norske Opera, der pensjonsalderen er noe lavere enn for rockesangere. Men når han går fra avskjedsforestillingen «Candide» til Tons of Rock med Seigmens eget rekviem, er det lite som tyder på at gitaristen vil bli arbeidsløs.
Det er et vakkert og saliggjørende øyeblikk i det kontrollerte kaoset denne festivalen er. Gitarsoloen han ha som intro til den brutalistisk mørke og hoggende «Mesusah», er det heller ikke noe i veien med. For øvrig en låt som er perfekt egnet til å vise hva som bor i bandet av virtuos spontanitet. Så kommer øyeblikket hvor vi trekkes mot havet, uten at vi kommer noe nærmere underveis. Nå nye generasjoner oppdager Seigmen, er det ikke minst på grunn at måten de tolket deLillos’ «Hjernen er alene» på.
Les også: Mr. Bungle ble en genistrek av en konsert på Tons of Rock (+)
På Tons har de skrudd den ytterlige noen hakk mørkere og mer apokalyptisk, og framfører den tung som en jerndør på rustne hengsler. Roths skjønnmalende stemme på refrenget sammen med Møklebusts grovkalibervokal skaper øyeblikk av uant storhet. Dette er så langt unna deLillos-originalen som man kan komme, men samtidig ivaretar den atmosfæren fra originalen. Når den toner ut som siste låt har det siste sammenhengende kvarteret vært ren perfeksjon.
Det skal innrømmes at Seigmen klokka to på ettermiddagen, i festivalsammenheng fortsatt som et morgengry, skapte bange anelser, men faktum er at de femti minuttene konserten varte fint kunne sklidd ut ytterligere. De som skal se dem senere i sommer har noe godt i vente. Seigmen var bandet fra småbyen som i sin tid oppnådde drømmen, men som på veien over kulen satset for hardt og knakk sammen på veien. Nå er de tilbake. De har åpenbart ikke glemt drømmen, men de har kanskje heller ikke det samme overmotet i satsingen som de en gang hadde. På Tons of Rock viste de at de er akkurat der de skal være.
