---
4
KONSERT
Uriah Heep
Tons of Rock
---
Uriah Heep spilte i Ekeberghallen i 1975 og 1976. Dette var Oslos storstue for konserter den gangen, men hallen ser nå ut som en mindre klubb der de ligger rett ved siden av den enorme Ekebergsletta. 5.000 var det maksimalt plass til den gangen, men vi vet ikke hvor mange som kom for å høre Heep. Det er også vanskelig å vite nøyaktig hvor mange av de 36.000 som er på Tons denne dagen som er på plass når Heep spiller tidlig på ettermiddagen, men det ser ut det kan være omtrent en tredjedel. De spiller i så fall for sitt største publikum i Norge noensinne.
Les også: Tons of Rock – enda mer på topp i 2024
Uriah Heep har i dag bare gitaristen Mick Box igjen fra storhetstida. Dagens besetning mangler sangeren David Byron, tangentspilleren og låtskriveren Ken Hensley, bassisten Gary Thain og trommeslageren Lee Kerslake. Alle døde i årenes løp, men etter at de hadde sluttet i gruppa uansett. Den «nye» sangeren Bernie Shaw har bare vært med i 38 år, det samme har tangentspiller Phil Lanzon. Nykommerne Russel Gilbrok på trommer og Davey Rimmer på bass har vært inne i henholdsvis 17 og 11 år. Helt ferske er de altså ikke.
Vinden tar godt tak i både lyden og det lange hvite håret til hovedpersonene på Ekebergsletta. De starter med et par sanger fra senere år, ikke noen så mange kjenner, men Box langer fort ut med en gitarsolo som det fortsatt går an å være bekjent av. Med «Rainbow Demon» er de tilbake der de skal være, i 1972, og hammonlyden brer seg som et teppe av tung vellyd over forsamlingen. Det er ingen grunn til å tro at 1975-utgaven av bandet spilte disse sangene noe bedre.
Les også: Verdens mest dedikerte metallhoder?
I tillegg til dette har ikke sangeren Shaw den samme tilbøyeligheten som David Byron som til å ta stemmen helt over toppen, som kunne høres litt parodisk ut på sitt verste. Men det vil alltid være noe med tidsånden som er borte når så mange gamle medlemmer er borte for godt.
Mick Box kommer fram for å vise hvordan heavy metal egentlig skulle låte, i «Free’n’Easy». «Gypsy» maner fram minnene om at Heep også spilte progrock. Det gjelder også i høyeste grad for det store glansnummeret «July Morning», som får vare i ti minutter. Nå forsøker Shaw å nå de høyeste tonene, men han får det ikke helt til. Da er det bare tid til én til. Deres aller beste rockelåt, «Easy Livin’» med tre minutter kompakt rock’n’roll. Igjen med visse utfordringer vokalt, men sånn er livet når man synger live. Operasangere er pensjonister når de blir 52, Shaw er 68.
Uriah Heep har en god rekke gode, gamle publikumsfavoritter det ikke blir plass til i et sånt festivalsett. Hadde de byttet ut de tre nye låtene med «Look At Yourself», «The Wizard» og Etter Skoletid-favoritten «Sunrise» hadde de nærmest seg fullkommen suksess. Men de overrasker med å stjele til seg tid til én låt til, som introduseres som «en gammel folkesang». Dette er «Lady In Black» med bare Shaw og Box på kassegitar til å begynne med. Jeg ser rundt meg og skjønner hvor mange som kan virkelig kan denne sangen, og synger med. Jeg er satt helt tilbake til min egen tenåringstid selv, og innser at verken jeg eller Uriah Heep er så spreke som vi engang var. Livet kan være godt likevel.
Les også: Her er den beste maten på Tons of Rock
