Dette er en oppdatering av en kommentar som ble skrevet til Tons of Rock i 2023.
Tons of Rock er Norges største festival. Ragnarockfestivalen i Holmenkollen trakk 30.000 på én dag i 1973. Det begynner å bli lenge siden nå. Tons of Rock er den første festivalen som overgår dette – og det i fire dager på rad. Publikumskapasiteten er i år øket til 38.000 hver dag, og det ser ut til å bli ganske fullt hele uka til ende. Dette er ekstra bemerkelsesverdig for en musikkform som ofte har blitt uglesett og undertrykt, og ikke regnet med i det gode selskapet.
Rett ved siden av Ekebergsletta ligger Ekeberghallen, der de største konsertene i Oslo gikk av stabelen på 70-tallet. Her opptrådte Abba, David Bowie og Genesis for rundt 5.000 mennesker. Hallen ser ut som en liten, intim klubb i forhold til hva som skjer her oppe nå. Uriah Heep var der både i 1975 og 1976. Når de kommer tilbake til Tons of Rock fredag er det for mangfoldige ganger så mange. Judas Priest spiller for 38.000 samme kveld. Da de turnerte på bygda i Norge for 50 år siden var publikumstallet antagelig nærmere 38.
Da statsminister Jonas Gahr Støre dro til Ekeberg for å åpne Tons of Rock i fjor var det sikkert fordi festivalen nå appeller til «folk flest». Som Mode Steinkjer skrev her i avisa i rapporten fra Støres åpningstale: Metal kan kanskje fortone seg som en nisje, men det er en blitt en STOR nisje. Ingen kunne noen gang tvile på appellen til heavy metal, tungrock, hardrock eller bare metal. Konserter med AC/DC, Metallica og Iron Maiden har i år etter år trukket like mange mennesker til de største arenaene som mer folkelige rockehelter som Bruce Springsteen og The Rolling Stones. Sakte, men sikkert ble også metal tatt på alvor.
Selv har jeg vært fremmed for denne kulturen. Da kameraten min dro på Monsters Of Rock på Donnington Castle i 1981, for å se AC/DC og Blue Oyster Cult, ble jeg igjen i en kjeller i London og hørte Nick Caves første gruppe The Birthday Party. De spilte rått nok de også, men metal var det ikke, og kameraten min kom i tillegg hjem med de mest spektakulære historiene om hele spetakkelet. De mest erfarne blant publikum gikk for sikkerhets skyld med hjelm på hodet. Dette er, som jeg skal komme tilbake til, ikke nødvendig på Tons of Rock.
De store navnene i tungrocken begynte å komme til Norge i Drammenshallen omtrent samtidig. I boka «Lyd og ulyd i Drammenshallen» leser vi at disse konsertene ofte var forbundet med ordensforstyrrelser. Noe som selvfølgelig også kan skyldes at politiet var ekstra ivrige på disse arrangementene. Det kan hende at noen av dem som ble tilsnakket i Drammen på 80-tallet er på Tons of Rock nå. Mange av dem som ble fanget av denne musikken ga den aldri opp.
Les også: Vilt og vakkert med Metallica på Tons of Rock
Metal har kanskje et truende ytre, med mye hodeskaller, blod og kjettinger i det visuelle uttrykket. Musikken kan også være brutal nok. Å vandre rundt på Ekeberg er likevel ren idyll. Med et blandet publikum, med større aldersspredning en noen andre festivaler, men for det meste godt voksne, som har levd med denne musikken hele livet, og har fått denne festivalen som et gedigent slektstreff. Det minner meg litt om da jeg tilbrakte et par dager på Landsskytterstevnet under militærtjenesten. Enda et sted jeg er ganske fremmed for innholdet, men likevel med følelsen av at her kunne jeg vært i et par dager til, bare for stemningens skyld.
Begrepet «heavy metal thunder» ble oppfunnet av Steppenwolf for motorsykkelsangen «Born To Be Wild» i 1968. Helt til å begynne med var metal med i rockens mangfold. Grupper som Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath var en del av det alminnelige inventaret. Etter hvert ble likevel metal skilt ut fra det gode selskapet, og forsvant gradvis ut av den rådende gode smak. Da jeg begynte å skrive i musikkavis var metal en kuriositet, på 80-tallet bare omfavnet av Thor-Rune Haugen i Nye Takter. Jeg fikk et tilbud om å treffe Metallica før konserten i Skedsmohallen i 1988, men tenkte at dette neppe var noe for oss. En av de store øvelsene i norsk musikkjournalistikk har vært bedrevitende ironisering over den harde rocken. Den var verdens letteste sak å gjøre narr av, men det ble aldri veldig vellykket. Tilbake på Tons i 2024 er sikkert også noen som var på Metallica i 1988, men også over 30.000 til.
«Ja, vi er klare og metallkledd/med patcher av Sabbath, AC/DC og Motörhead», synger det faste åpningsbandet Black Debbath i sangen som heter «Tons of Rock». Uniformeringen er sterk. Ingen festivaler har like mange svarte T-skjorter med bandlogoer. Metallica, Ramones, Iron Maiden, man får jo kjøpt slike på H&M nå, de er blitt mainstream mote, men jeg har på følelsen at mange som går rundt i disse plaggene på Tons bærer logoene med oppriktig stolthet, som deres egen identitetsmarkør. På den andre siden er dette den desidert minst ujålete festivalen man kan finne. Her det virkelig ingen som trenger å være redd for å skille seg negativt ut med sin blotte framtoning.
Les også: Verden mest dedikerte metallhoder?
Publikum setter sitt preg på bybildet. også. Vi kan ikke gjenkjenne de som skal på Øya, men være rimelig trygge på hvem som er på vei til Tons of Rock. Hvorfor er det nesten ingen som går med T-skjorter med band på når vi er på Øya eller OverOslo? – De er ikke så interesserte i musikk der, forsøker en ond tunge å forklare. Jeg hører det på de trange bussene opp og ned til Ekeberg. De diskuterer musikk der. Bandhistorier, plater, tidligere konserter. Forventningene er til å ta og føle på.
Jeg får også et inntrykk av at folk følger bedre med på konsertene enn på andre festivaler. Det kan hende det er vanskeligere for publikum å trenge gjennom lydmuren her med tomprat seg imellom, men det virker om flere vil vite hva som foregår der oppe på scenen. Jeg vandret litt rundt på den store Ekebergsletta mot slutten av konserten til Metallica, og det var nesten rørende å se hvor mange som sto der bakerst, stille og andektig lyttende, i noe som ser ut som en stor høytidsstund, med den høyeste musikken.
Les også: En genistrek på Tons og Rock
De fleste synes det er ganske morsomt når Metallica midt i konserten sin spiller «Vill, vakker og våt» av CC Cowboys – et band som selv spilte her oppe på Ekeberg i 2022. Metal er ikke så alvorsfylt og sekterisk som mange tro. – Vi er ikke bare en metalfestival, vi har alt fra prog til punk. Vi prøver å ha en god balanse hver dag, sa festivalsjef Jarle Kvåle da jeg snakket med ham i 2019. Og kanskje kan vi se for oss et Tons of Rock som tar seg av en enda større del av den rocken som fortsatt lar det stå til med elektriske gitarer. I det alminnelige musikkbildet er rock blitt en nisje på linje med jazz, country og folkemusikk. På festival er rocken tilsynelatende det største som finnes. Og hvis Tons of Rock nå tetter puslespillet med å få AC/DC på toppen av plakaten neste år kan de kanskje bil enda litt større.
