---
5
KONSERT
Mr. Bungle
Tons of Rock, torsdag
---
Det er ikke fritt for at vi skvetter når selveste Mike Patton fra scenen på Tons of Rock henvender seg bryskt til en i publikum, og ber vedkommende holde kjeft. Eller nærmere bestemt: «you fucker, be quiet!». Vi ser ikke først hvem. Er det en av pratmakerne som ødelegger for alle rundt seg?
Så zoomer konsertkameraet inn på en guttunge med hørselsvern som sitter stille og litt forvirret på en stol innenfor gjerdet mot scenen. For øvrig en gest scenevaktene har gjort fin praksis av under flere av konsertene på Tons of Rock i år, hvor de lar de minste få særbehandling og plasser dem uten storvokste metalmenn foran seg. Men Patton lar sin kontante, rå og ganske ubestemmelige vulgærhumor tilsynelatende ramme denne uskyldige gutten. Det er helt i tråd med Mr. Bungles kompromissløse iscenesettelse av seg selv.
Mr. Bungle er en legende i seg selv. Ingen «mister», men et band, ledet av Mike Patton, hjernen, stemmen og drivmotoren i Faith No More. Avleggeren som besøkte Tons of Rock er for mange noe nær metalsjangerens tapte ark, en relikvie som i sin tid ble fylt av stadig mer avantgardisme etter hvert som Faith No More fikk større og større suksess.
Les også: Vilt og vakkert med Metallica på Tons of Rock (+)
På 1990-tallet var de det berømmelige friske pustet i et stadig mer strømlinjeformet hardrocklandskap, og med albumene «Mr. Bungle» (1991), «Disco Volante» (1995) og «California» (1999), og ikke minst høylytte krangler med alle som ville være med, fra plateselskaper til Red Hot Chili Peppers, skapte de historie. Myten blusset opp igjen da Mike Patton vekket Mr. Bungle til live igjen i 2020, med sitt gamle mannskap Trey Spruante på gitar og Trevor Dunn på bass.
Forsterket med Scott Ian fra Anthrax på gitar og Dave Lombardo fra Slayer på trommer, ga de så ut et fjerde album, «Raging Wrath of the Easter Bunny», en nyinnspilling av bandets første demoutgivelse fra 1986. Nå kom det ut på Pattons eget selskap Icepac.
Det er denne «supergruppa» som smeller inn i Tons of Rock. Settet består i all hovedsak av låtene fra det siste albumet, samt en haug med coverlåter radbrekt til det hysterisk morsomme og nesten bisart ugjenkjennelige. De edsvorne fem kommer de inn på scenen etter at introlåten, Richard Strauss’ «Also Spracht Zarathusta», blir ribbet som en høne over anlegget. De er slentrende og ujålete, og den samme ujålete holdningen skal definere konserten og smitte over på publikum etter hvert.
Les også: Disse konsertene bør du se på Tons of Rock (+)
Selv starter de med en komplett ugjenkjennelig versjon av Timi Yuro-låten «Satan Never Sleeps». Spruante og Ian på flankene, Mike Patton med «rastafletter, nøyaktig fire av dem, er som en seremonimester i midten med alskens remedier rundt seg. Han minner fjernt om figuren på albumet «Mr. Bungle», som hadde mer og lengre hår. Det skal uansett bli en oppvisning i avantgarde thrash, death, hardcore og crooner-sødme. Det siste slår inn allerede i fjerde låten, et eksempel på at Mr. Bungles coverlåter på ingen måte er opplagte. Ut kommer «I’m Not In Love» av 10cc. Patton smugler inn noen ukvemsord som originalbander neppe ville godkjent, men de som gauler med hører bare et kjent allsangefreng.
Så skjener de (selvsagt) ut, og det i en frisk versjon av «Eracist» fra «Raging Wrath of the Easter Bunny», hvor Trevor Dunn tilbaketrukket på scenen hamrer løs mens gitaristene pumper eder og galle ned i hullene han etterlater seg. Det er virtuost, rått og så tungt at Pattons «takk» kommer som en lise ved sangens slutt. Den varer i nøyaktig ti sekunder, før de frenetisk musikalske jordrottene fortsetter misjonen med å grave alt i filler. Låten med den poetiske tittelen «Spreading The Thighs Of Death» – som for øvrig kjemper om pokal for dårligste låttittel med «Anarchy Up Your anus» – er nådeløs.
Mike Patton selv er som en Alice fra et eventyrland langt bortenfor alt, høyt og lavt, soulsanger i det ene øyeblikket, metalguru i det neste, for så å bli diskohelt fra 80-tallet. Legg til fløyter, lærgjøk av den brutale arten og et arsenal av effekter.
De stormer videre med en taktfast og nakkeknekkende versjon av Corrosion of Conformitys «Loss For Words». Vakrere i utgangspunktet objektivt sett, er kanskje Spandau Ballets «True». Men det blir en kortvarig blomstereng med allsang før de kyler 7Seconds «You Loose» inn i miksen. Og så tilbake til parsellen igjen. Det er ikke fritt for at man innimellom føler seg litt som i den påfølgende låten, når de truende trekker fram «Raping Your Mind». Moshpitene oppstår som virvler i Saltstraumen blant publikum når Scott Ian harver løs på gitaren, før Mike Patton med den største selvfølge introduserer oss for «Pink», en liten plastgris med fløyte påmontert en mikrofon. Vi skjønner snart at vi ikke vil vite om alt teknohodet har gjemt i miksebordene foran seg.
Dette understrekes med et aldri så lite og infamt lån av John Farrars «Hoplessly Devoted To You». Smørsangen er egentlig et eksempel på at Mike Patton kunne valgt en helt annen og langt tryggere vei inn i musikken, som garantert ville gitt han like stor suksess. Men hvor lenge får romantikerne blant publikum ha øyeblikket i fred? Overraskende lenge faktisk. Til «Sudden Death» setter inn, og gjennom mange sidespor også Sepulturas «Territory», som Cavalera-brødrene ville godkjent og vel så det.
Her har Patton tunga rett i munnen. Ingen sidespor eller ironiske påfunn. Bare rent bly.
Mr. Bungle er ikke for alle, og på en festival har de vanskelig for å nå fram til dem som ikke har et forhold til dem eller Pattons avantgardistiske syn på verden. Og selv for Mr. Bungles-fansen sto kanskje ikke fjerrdeskiva «Raging Wrath of the Easter Bunny» øverst på ønskelisten. Men Patton er kompromissløs, og det viste Tons of Rock-konserten til fulle. Farten, energien og valget om ny skive ispedd coverlåter fungerte overraskende bra.
Det går mot slutten. Patton forteller kryptisk om et besøk ved en innsjø bare 45 minutter fra Oslo. Når han begynne å snakke om å ofre småbarn til gudene, er det ikke fritt for at man blir urolig. Men, som han sier, denne opplevelsen ga han inspirasjon til å skrive en låt. Nå ble nok ikke Eric Carmens «All By Myself» skrevet ved en innsjø av Patton, som like godt har gitt den ny tittel og nytt refreng: «Go Fuck Yourself». Herfra og ut ble det mørk moro for fansen som skjønner Pattons humor, mens andre ristet på hodet. Uansett ble Mr. Bungle ikke bare torsdagens beste konsert under Tons of Rock, men også et rent genistrek av en booking.
