---
KUNST
«Atlanterhavet. Myter, kunst, vitenskap»
Henie Onstad Kunstsenter, Bærum
Til 15. september
---
HØVIKODDEN, BÆRUM (Dagsavisen): Når man skal ta for seg hva kunst kan fortelle oss om miljø, klima og natur, pluss menneskets samhandling med det nordlige Atlanterhavet, er marinemaleriet et naturlig sted å starte. Det var en sentral sjanger i den kunsthistoriske tradisjonen på det tidlige 1800-tallet, og Johan Christian Dahls «Skipbrudd ved norskekysten» fra 1830 regnes som ett av høydepunktene fra denne tiden. Men – det er lenge siden. Og når Ivan Storm Juliussen de senere årene har tatt opp igjen sjangeren, har det resultert i stormfulle kontroverser i mediene. I motsetning til Dahl er Juliussen ikke representert på Høvikodden. Hadde han vært det, ville det vært litt av en bombe.
Det er ikke opplagt at Henie Onstad Kunstsenter skulle lage en utstilling om Atlanterhavet. Miljø- og klimatematikken er riktig nok godt synlig i samtidskunsten, og det florerer med naturrelaterte utstillinger for tiden. Men de dreier seg ofte om helt andre ting, og havet som tema er en uventet innfallsvinkel. Enda mer overraskende blir det når vi får vite at denne utstillingen opprinnelig skulle presenteres i 2020. Men pandemien satte en stopper for det. Det skulle gå nesten fire år før den kunne åpnes.
Vi er ikke alene om å ha Atlanterhavet utenfor kysten. Det gir oss et fellesskap å øse av når vi skal dykke ned i den økologiske og maritime utviklingen som bekymrer stadig flere. Henie Onstad griper det an med en internasjonalt orientert utstilling som «utforsker hvordan kunst, myter og vitenskap møtes i det nordlige Atlanterhavet.»
Beskrivelsen høres jo ganske tørr ut, men realiteten er at de tre kuratorene presenterer en kunstnerisk engasjerende utstilling med opplevelser som gir en pedagogisk inngang til refleksjon og debatt. Som utstilling er «Atlanterhavet. Myter, kunst, vitenskap» så full av overraskelser at jeg tør love at alle vil finne noe de liker.
Les også: Har Sverre Bjertnæs endelig «kommet hjem» med den store separatutstillingen på Vestfossen? (+)
Historisk marinemaleri er bare en liten del av utstillingen. Den presenterer flere godbiter som vi sjelden ser i Norge. Det inkluderer aparte verk av britiske storheter som J.M.W. Turner og John Constable, og spennende svenske, historiske malere som Eugéne Jansson og Anna Boberg. Janssons store maleri av badende naturister kunne vært et godt supplement til Munchs bilder av badende mennesker i Munchmuseets utstilling «Jordsvingninger». Boberg var samtidig med Hilma af Klint, og Bobergs nordlysskildringer har kvaliteter som skiller seg ut i samtidens maleri.
En annen bemerkelsesverdig kunstner er David Zink Yi og hans kjempeblekksprut formet i keramikk. Den ligger på gulvet i det øvre platået, badet i «blekk» som renner utover gulvet. Den naturalistisk gjengitte akkaren kan få noen og enhver til å tenke på klimakatastrofe og naturens sårbarhet. Den kan også minne om sjøuhyret i Erik Pontoppidans kobberstikk fra 1752-53, eller uhyrene i Willem Barentsz sine sjøkart fra slutten av 1500-tallet. Det historiske spennet i utstillingen gir frydefulle opplevelser, og det inviterer til å trekke linjer gjennom tid og rom.
Les også: – Vår generasjon har innsett at vi må skrike høyt og vi må rope høyt (+)
En av de linjene finner du fram til når du oppdager utstillingens (og en av kunstens) minste objekt. Iver Jåks’ bitte lille skulptur «Liten Háldi» består av en bit horn, et skjell og en liten klump jern. Den enkle formen minner om en båt, den kan knyttes til samisk mytologi, og den uttrykker både lengsel og håp. Jåks var født inn i en samisk reindriftsfamilie, men også de har sin marine tilknytning. Forflyttingen av reinflokkene ut til øyene langs kysten, gjør at de må de forholde seg til havet. Den lille skulpturens lenke til sjøsamene, som er en av de minste minoritetene i det norske samfunnet, kan forlenges til andre urfolk rundt Nord-Atlanteren som lever like tett på naturen.
Samtidskunstnerne setter også sterkt preg på utstillingen. Eline Mugaas’ foto av rødmalte detaljer på oljetankere gjør inntrykk, mens Fin Serck-Hanssens nærgående portretter av nordsjødykkere setter seg i bakhodet på en helt annen måte. Toril Johannessen (som er årets Festspillutstiller i Bergen) og Marjolijn Dijkmans installasjon med glasskolber inneholdende levende organismer som egner seg for undrende studier over tid: Her vil ting utvikle seg.
Anmeldelse «Jordsvingninger» på Munchmuseet: En ny måte å se Munch på (+)
Likeledes er Joar Nangos verk «Skievvar» interessant med sin blanding av taktil materialitet, nærmest utdødd håndverksteknikk og moderne teknologi verdt å få med seg. Fra nær historie gjør Rolf Nesch sitt materialbilde fra 1970 av en lofotfisker med fangst sterkt inntrykk. Og litt lenger tilbake er Arne Ekelands malte lofotfiskere anno 1935 usedvanlig kraftfullt.
Henie Onstads Atlanterhavsutstilling og andre natur- og klimarelaterte utstillinger er et tegn i tiden. Befolkningens bekymring er blitt så stor at museene har vært nødt til å ta det innover seg og lage utstillinger. Heldigvis er det ikke et resultat av et statlig pålegg, slik vi så i 2012 da regjeringen ved kulturdepartementet og daværende statsråd Anniken Huitfeldt påla kultursektoren å markere Grunnlovsjubileet i 2014. Henie Onstads utstilling er kommet til på eget initiativ fordi den svarer på et behov. Takk og lov.
