---
5
TEATER
«Heavy Breathers»
Av og med Susie Wang
Regi: Trine Falch
Med Selome Emnetu, Philip Isaksen, Mona Solhaug, Julie Solberg og Kim Atle Hansen.
Black Box Teater
---
«Heavy Breathers» fikk tittel dagen før premieren, og hadde før det arbeidstittelen «Tomorrow In China». Det er ikke første gang ensemblet endrer eller kunngjør tittelen på et nytt stykke helt på tampen. «Heavy Breathers» er imidlertid usedvanlig treffende. Den som har sett et Susie Wang-stykke før, vet at det også er bokstavelig. Her er tunge mager og strabasiøse bevegelser, pusteøvelser som gir åndenød og andre ting som har med pust å gjøre som ikke skal røpes her.
Ensemblet Susie Wang ble etablert av Baktruppen-medlemmene Trine Falch (regi) og Bo Krister Wallström (scenograf), skuespiller Mona Solhaug og musiker/komponist Martin Langlie. Frigruppen lager teater som ingen andre. Formspråket deres har mye til felles med filmens, og drypper gjerne av bekmørk humor med store skjefuller satire og horror. Under den maleriske og ofte abrupt voldelige overflaten, trykker de på allmenne, aktuelle knapper. Det kan som i tilfellet «Heavy Breathers» handle om fremmedgjøring, gruppementalitet og en undergangsfølelse på et så vel personlig som samfunnsmessig plan. Vi tas med til et udefinerbart sted, i en uviss tidssone, hvor de bemidlede forfølger drømmen koste hva det koste vil, om det så handler om å i godt voksen alder føde barn til en overbefolket verden.
Sist vi så Susie Wang var med «The Look» i samarbeid med Nationaltheatret, kort beskrevet som en glovarm helvetestime av et keramikkurs i et pastellfarget ferieparadis. I «Licht Und Liebe» ble vi vitne til en ferietur med fremmedelementer, mens den såkalte horrortrilogien med blant annet oppsetningen «Mumiebrun» ble innlemmet i Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst».
Også i «Heavy Breathers» ligger mye av spenningen og det handlingsdrivende skjult i scenografiens tilforlatelige overflate. Bo Krister Wallströms og spesialeffektskaper Fanney Antonsdottirs fantasi når det gjelder teaterets muligheter til å skape emosjonell uro, ubehag, angst og splatter, kan synes grenseløse. De ofte makabre delene av forestillingen knyttes imidlertid nært til det tematiske forelegget. «Heavy Breathers» kan først framstå som opplagt, og det mangler ikke på frampek i begynnelsen, men snart ligger mye av stykkets kjerne i dialogen, i blikkene og de ulike personkarakteristikkene. Trine Falchs manus er fullendt og skaper en uutgrunnelighet som bidrar til å videreutvikle Susie Wangs visjon.
Det hele har utgangspunkt i tre høygravide kvinner og deres felles time hos Dr. Jack (Kim Atle Hansen), en creepy positivitets- og yogainstruktør som lærer dem å «puste riktig» som en forberedelse til å føde hjemme. Sheila (Mona Solhaug), Zoe (Selome Emnetu) og Skyler (Julie Solberg) kommer i tur og orden ned i et kjellerlokale. Det er som et «spa» uten vinduer, men med et gedigent airconditionanlegg, nesten sterilt i sin utforming.
Les også: Teaterforestillingen «Mesteren og Margarita» er frodig og viltvoksende med Satan selv i sentrum (+)
Om luften er kvalm av røkelse, er giftigheten kvinnene imellom enda tyngre. De er slitne og preget av sin egen situasjon, og stemningen mettet med sjalusi og dulgte forsett. Det skal skru seg ytterligere til når Zoes «fødselspartner» Clay (Philip Isaksen) kommer, strålende fornøyd med å ha funnet en parkeringsplass. Det er åpenbart vanskelige tider for å finne gode parkeringsplasser. Kanskje sier det noe om hvordan verden ser ut på overflaten, kanskje sier det noe om mannsrollene som i løpet av den neste timen skal utkrystallisere seg som overforklarende, dogmatiske og sneversynte, med tilløp til undertrykte dominerende trekk. Langlies bruk av musikk, som en dramatiserende, understrekende hånd over det hele, som et soundtrack fra en digitalt oppusset Hammer-film, er eminent tilmålt.
Susie Wang har videre finstemt sin pseudoamerikanske sjargong ytterligere, hvor skuespillernes dialog er på engelsk med langtrukne vokaler, tilnærmet overdreven «southern drawl», mens Dr. Jack bærer alle tegnene til en amerikansk alternativ-«doktor» som snakker om «våre kropper» som om han selv skal føde barna de tre kvinnene bærer på.
Kim Atle Hansen spiller han gjennomført usympatisk, og sammen med de tre gravide kvinnenes interne konversering blir «Heavy Breathers» ikke minst en ramsalt satire over enkelte yogamiljøers perfekte fasader og blinde tro på det som nærmer seg kvasireligiøst, bedrevitende svada fra en guru-lignende instruktør. Og kvinnene har sine forestillinger om verdens innretning. Den ene av dem går bare i pastell, fordi klare farger på klærne er så «hardt» for naturen, en annen hevder at farger ikke finnes, men eksisterer bare i vår fantasi.
Når man etter endt forestilling på Grünerløkka finner plakater for kurs i «baby-tegn» og yoga for gravide, blir man påminnet hvor nærme virkeligheten Susie Wang har lagt denne delen av forestillingen. Større mistro blir det riktignok når Sheila, hun med den største magen som har gått fem og en halv uke over tiden, forteller at hun ble bortført av romvesener. Og når hun forteller om serieorgasmer blir det nesten aggressivt. Mennene mener at det ikke eksisterer, at det kun er en urban myte.
Les også: Slik blir festivalsommeren i Norge i 2024 (+)
Yogadelen varer i godt over første halvdelen av stykket. Den kan til tider virke litt langtrukken og uutviklet, men samtidig ligger det en egen rytme i denne delen som understreker mistenksomhet og sjalusi, samt lunefullheten i kompleksiteten vi vet er der, men som øyet ikke ser. Men selvsagt skal blodet flyte denne gangen også. Naturen, også representert ved dens ukjente sider, er en nådeløs hevner over de hovmodige og de uomvendelige. Vi kan godt legge til de enfoldige og overfladiske.
Høygravides mager er ikke til å spøke med. I de riktige omgivelsene kan de største av dem bli kraftfulle våpen, og for Sheila er snart fødselen i gang. Susie Wang har tidligere sett mot sørkoreansk skrekk- og dramafilm, og har trolig gravd dypt i noen gamle VHS- og DVD-filmer denne gangen også. Som en blanding av «Rosemary’s Baby» og mer obskure horrorfilmer som japanske «Lizard Baby» og B-filmen «Snatchers», går det mot full åpning og en fødsel som når orgasmiske høyder ulikt noe annet i teaterhistorien.
Hvor Susie Wang tidligere kan ha gitt stykkene sine en klar konklusjon, er «Heavy Breathers» mer åpen og kanskje av den grunn enda mer skremmende. Det er frydefullt i all sin gru, grøssende morsomt og oppfinnsomt på ensemblets egne premisser, men med en underliggende klang av et stort alvor.
