– Jeg har funnet fram den gamle suspen. Jeg veit ikke helt om jeg skal bruke den. Fordi jeg er 56, og suspen er blitt rusten, sier Alex Rosén. Eller, ler Alex høyt i umiskjennelig stil. Sanger og frontmann i gruppa Go Go Gorilla, som kommer sammen igjen for å spille på Tons of Rock, 32 år etter at de sist sto sammen på scenen.
I løpet av et års tid, fra høsten 1991 til høsten 1992, var Go Go Gorilla det mest omtalte bandet i norsk rock. Alex Rosén ble landets mest omtalte kjendis. Så møtte de plutselig veggen, like fort som de først dukket opp. – Det var masse såre følelser i bandet, og vanskelig å fortsette. At Tons of Rock spurte oss nå er så stort og rått at vi måtte forsøke oss igjen, forteller Alex (som alle alltid har vært på fornavn med). Samtidig kommer singelen «Nunchaku Collection» på deres eget plateselskap.
– Vi spilte for fulle hus langt ute på landsbygda, Skaun og Lundamo og et sted i skauen i Telemark, der det var 2000 inne, og 2000 som ikke kom inn. Jeg møtte fans som besvimte bare fordi jeg kom gående. Det var galskap. Vi fløy i privatfly, dette var før global oppvarming, jetfly uten flyvertinne, så vi hadde egen bar for hvert sete. Der stupte vi ned mot Lofoteggen, og rett opp mot himmelen så vi ble vektløse, og så ned igjen for landing på Andøya. Og der var det «Rock mot rus»! VG hadde en forside på dette: «Trodde det var rock mot brus – her er barregningen», sier Alex. Vi har ikke klart å finne denne forsida i avisarkivene. Vi lar det stå.
Go Go Gorilla startet da Alex Rosén ble med i videreføringen av oslogruppa Lost’n Found i 1990. – Jeg kom inn som uerfaren novise. De andre hadde spilt i band lenge. Mitt bidrag var gruppenavnet, og garasjerocken, sier Alex i dag. I 1991 presenterte han starten slik: – Vi startet utradisjonelt. Alle gutta ville drive med sin pakke. Jeg ville synge i popband. Bassisten ville spille heavyrock, gitaristen ville spille boogie, og trommeslageren ville bare ha trommer. Nå har vi et lydbilde som ingen av oss ville ha. Men vi retter det opp hele tida.
Go Go Gorilla sto fram på en massemønstring kalt «De dunkle drifters aften» på Rockefeller våren 1991. Et stort show der en rekke kjente artister viste seg fram fra nye sider, og andre viste seg fram for første gang. Blant dem Go Go Gorilla, som kom med en utagerende opptreden som tilhengere av å ta rocken på alvor ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til. Gruppa fikk platekontrakt etter en konsert på den mindre klubben Rockall like etterpå.
– Vi hadde spilt små og intense konserter på motorsykkelklubber. «De dunkle drifters aften» var vår første opptreden for et stort publikum. På grunn av den kom NRK og spurte om jeg kunne gjøre noe av det samme på TV, forteller han.
For min del hadde deres opptreden på «De dunkle drifters aften» ikke gjort større inntrykk enn at jeg ikke kjente dem igjen neste gang jeg kom over dem. Jeg var utsendt av Arbeiderbladet for å «ta pulsen på byen» i Oslo valgnatta i 1991. Her traff jeg fire menn på Schoushallen, som ikke var overdrevet interessert i valget: – Politikerne oppfører seg som popstjerner, og mediene behandler dem som om de var det, sa de. Uten å fortelle hvem de var, uten å vite at de var i ferd med å bli popstjerner selv.
Bare noen dager etter dette var det premiere på NRKs nye ungdomsprogram «U». Her møtte ungdommen den utagerende stuntreporteren Alex Rosén, som ikke tok hensyn til noen av de gamle reglene for anstendige reportasjer. Disse innslagene slo ualminnelig godt an i målgruppa, og et stykke utenfor også. Alex ble umiddelbart et fenomen, og ga gruppa uventet drahjelp.
Go Go Gorilla var satt opp som oppvarmingsband da det fremgangsrike amerikanske rockebandet Nirvana skulle spille i kjelleren på Chateau Neuf i november 1991. Nå skjedde ting så fort for Nirvana at selv en stor en kjeller i Oslo ble for liten. Konserten ble avlyst. Oslogruppa tok det ikke så tungt at de nye internasjonale rockestjernene uteble. – Artig at Nirvana ikke tør å møte oss, uttalte de. De regnet med at det nå kom enda flere for å høre Go Go Gorilla på Rockefeller lørdagen etter.
Det var under et møte med dem i forkant av dette at Alex Rosen minnet meg om at vi hadde truffet hverandre før. Jeg hadde på min side tenkt å spørre ham om Alex Rosén var hans virkelige navn, eller bare en egen vri på Axl Rose i Guns N’Roses. Vår mann hadde imidlertid passet sitt med, og kunne legitimere seg: Jon Alexander Rosén. Den eneste i bandet med sitt opprinnelige navn noenlunde i behold. De andre i gruppa var Werner Fuzzbulder (gitar), Tony Lupo (bass) og B. Slask (trommer). I virkeligheten henholdsvis Tom Dyring, Geir Emanuelsen og Asle Dal.
– Det er ikke noe galt i å fokusere på meg. Alle band har en frontfigur, sa Alex. Gruppa mente at de hadde mer enn bare en TV-kjendis å fare med. – Hvordan i all verden skal gruppa leve opp til dette, tenker dere nå. Men Alex fikk TV-jobben fordi han synger i Go Go Gorilla, sa de andre.
– Vi er sammen om dette. Vi har klekka ut en plan for å lage et band som ikke er sånn som alle de andre. Profileringa kommer ikke av at vi er gærne, men at vi er markedsførere, sa Alex. En ny rock and roll-svindel?
– Du sier det som om det skulle være noe negativt. Alle band tenker sånn, det er bare ikke alle som er så lette å avsløre som oss. Det er 900 band her i byen, fem som spiller hver kveld, og du må finne på noe som får folk til å gå og se på ditt band. Vi leverer en proff pakke.
– Du har ikke spurt oss om dette er ærlig. Det hadde jeg regna med, sa Alex, som hadde svaret klart. – Hvem er det som er ærlige? Tror du George Lucas var ærlig da han lagde «Star Wars III»? Tror du Jean-Paul Sartre var ærlig da han skrev «Muren»? Alex gikk videre med eksempler fra filosofien som bare var egnet til å forvirre. Like etter på sa han at Go Go Gorilla ikke henvender seg til intellektuelle. Etter å ha gitt meg den leksa med store filosofer!
– Jeg ser bare på coverne på bøkene. Jeg skryter. Idéhistorie handler forresten bare om å være god på party. Hvordan du skal sjekke damer, forsvarte han seg. Man kan mene hva man vil om musikken, men Alex Rosén har alltid gitt de beste intervjuene.
Den samme uka ble Alex «skutt» i «U». På de hippeste T-skjortene i byen sto det «Who killed Alex?». – Jeg tok livet av meg sjøl, sa Alex da. – Nå drar jeg på ferie. Se og Hør og Nå plager vettet av meg, hevdet han.
Så fort gikk dette at Alex Rosen ble kåret til Årets person i Nye Takters leseravstemning for 1991, før gruppa hadde gitt ut noe som helst. «U» ble kåret til årets suverent mest populære TV-program. – Jeg tror jeg har dekka et savn hos mange. Jeg hadde egentlig ventet at bare rockere kom til å digge oss, men det tok jo så sinnssykt av. Jeg tenker ikke så mye på det, jeg overlater til sosionomer og lærere å forklare dette, sa han i en kommentar til resultatet. Alex var nå så etablert merkenavn at den kjente sangeren Alexandra Sandøy, som i mange år hadde opptrådt som Alex, la inn protest.
En EP med «Mother Porno» som hovedlåt toppet VG-lista vinteren 1992. Men Alex dro til USA med «U», og overskygget bandet i offentligheten. Konsertene gikk ofte for fulle hus, fram til albumet «Stuck» kom ut i oktober 1992. Med en korsfestet Alex på coveret, også blåst opp på reklameboards over hele hovedstaden. – Dette vitner om uforstand og mangel på respekt for andres tro, mente Kristelig Folkepartis leder Kjell Magne Bondevik.
Det ble kanskje for mye Go Go Gorilla da albumet kom. Med reklameboards over hele byen, samtidig som de selv til det kjedsommelige gjentok at de var redde for å bli overeksponerte. «I solidaritet med gruppa har vi derfor ingen dekning av lanseringen av plata», sto det i en notis i Arbeiderbladet. Rosen fikk riktignok tilbud om å karakterisere albumet med noen svært få ord: «En vegg av lyd med skjær av lidelse. Ungdommen er alene», svarte han. «Stuck» fikk rimelig god behandling av anmelder Asbjørn Bakke: «Det er ikke sangboka til Go Go Gorilla som har gjort dem store, men hele det slemme rockeuttrykket», skrev ham og konkluderte med at det er trøkket og selvsikkerheten som fikk dem i mål. Men responsen i markedet var sterkt dalende. Albumet nådde bare en 15. plass på VG-lista.
– Plateselskapet gjorde en for stor greie av oss, mener Alex i dag: – Markedet for oss var kanskje 5.000 solgte plater, men Sonet shippa til gull (bransjeuttrykk, sendte ut 25.000 eksemplar, vår anm.). Så ble den stående og stinke i butikkene. Forventningene var så store, de regnet med at hele Norge skulle kjøpe rockeplater. Men de kjøpte Sissel Kyrkjebø. Det var mye å lære av dette. For meg handlet det om at jeg måtte finne meg sjæl igjen. Og det klarte jeg, men ikke bandet.
Kort etter spilte Go Go Gorilla på Sentrum Scene, for rundt 250 mennesker, i en sal som tar 1.500. Et halvt år etter kom meldingen om at gruppa var lagt på is. De hadde da spilt inn fire låter som plateselskapet ikke ville ha.
– Vi er lei alle sammen, og trenger en pause fra hverandre, sa Alex Rosén, som skulle jobbe i platebutikk den sommeren. – Der er galt av dem å komme med noe nytt nå, sa Erik Næss i Sonet til Arbeiderbladet. – Hadde vi gitt ut en ny firespors CD med Go Go Gorilla nå hadde den endt opp som hyllevarmer i platebutikken, trodde han. Næss har siden vært manager for Alex Rosén, som har forblitt en mediepersonlighet, eventyrer og foredragsholder.
– Det kom til et punkt der folk ba meg prate i stedet for å spille låter. Jeg ble en slags del av stand-up-scenen. Jeg snakket om livets baksider, men folk lo så de grein. Så seilte jeg med Berserk, og gjorde nye show igjen, og det gikk kjempebra. Når jeg prater er jeg kommers og gir folk det de vil ha. Men der er ikke så gøy som å spille rock. Det er her jeg hører hjemme. Jeg kan godt stå og skravle og være funny, men de er ikke like spennende som å bevege folk med en låt, sier Alex i dag.
Og nå er Go Go Gorilla tilbake. Fortsatt med Tony Lupo og B. Slask på bass og trommer, og de nye gitaristene Espen «Benny» Strøm og Kenneth «Kenny» Amundsen, som har spilt med Alex i 20 år allerede.
– De to har riktig innstilling. De er vokst opp i en grungeverden, som gir låtene en ny Nirvana og Dinosaur Jr.-vri. Men vi skal fortsatt være et garasjeband. Det gjelder å bruke bare en liten del av den store scenen. Være en knyttneve! Det som blir vanskelig for meg på Tons er å huske at less is more. Vi er bedre når jeg demper meg og er litt mindre til stede enn jeg vil være. Da skal det bli magisk, sier Alex Rosén. Nei forresten, ler Alex Rosén. Hele veien til scenen.
