---
4
FILM
«Til verdens ende»
Regi: Viggo Mortensen
USA/Mex./Eng. – 2024
---
Få skuespillere har den samme jordnære kombinasjonen av allmenn anstendighet, integritet og maskulin sensitivitet som vår danskfødte venn Viggo Mortensen, og hans andre film som regissør er tilsvarene drevet av empati. Den første, «Falling» (2021), var et melankolsk familiedrama som utforsket hans utfordringer med foreldre som ble rammet av Alzheimer, mens «Til verdens ende» er noe helt annet. En saktmodig western som starter og ender med skuddvekslinger, men ellers er en varsom kjærlighetshistorie om to immigranter som finner hverandre i en kaotisk verden preget av korrupsjon, vold og død. Den typen historie Clint Eastwood ville ha elsket, selv om han sikkert hadde skrudd opp fortellertempoet litt. Planen var opprinnelig at Viggo Mortensen skulle holde seg bak kamera denne gangen, men da skuespilleren som ble hyret inn for den mannlige hovedrollen plutselig forlot prosjektet så han seg nødt til å stille opp selv på kort varsel.
Viggo har allerede mye på tallerkenen her, siden han har skrevet, regissert og produsert «Til verdens ende», i tillegg til å ha komponert musikksporet. Han er den danske immigranten Holger Olsen, som kjempet mot tyskerne i treårskrigen og startet et nytt liv i San Fransisco på starten av 1860-tallet. En rotløs skikkelse som er like hendig med tømmer, hammer og spikre som han er med skytevåpen. Men dette er egentlig ikke hans historie. «Til verdens ende» er fortellingen om Vivienne Le Coudy (Vicky Krieps), en franskkanadisk immigrant som flykter fra en ufyselig rikmannskjæreste og rett inn i armene på en mann som minner mistenkelig om hennes avdøde far: den værbitte, sensitive cowboyen Olsen.
Vivienne vokser opp med drømmer om å bli en kriger som sitt store forbilde Jeanne D’Arc, og får på sitt vis oppfylt det ønsket. Jeg spoiler ingenting ved å fortelle at Vivienne vil leve et kort, hardt liv før hun omkommer av sykdom i ung alder, siden «Til verdens ende» starter med hennes død. Deretter hopper filmen rundt på tidslinjen, fra hennes barndom i den canadiske nybygger-villmarken til hva Holger Olsen bestemmer seg for å gjøre etter at han begraver henne. Deres tid sammen blir enda kortere fordi Olsen bestemmer seg for å la seg verve på Nordstatenes side i borgerkrigen, og forlater Vivienne for å kjempe mot slaveriet. De blir aldri gift, fordi Vivienne er en moderne kvinne som krever frihet, likestilling og råderett over sin egen skjebne. Hun er, som Holger senere kommenterer. veldig kapabel og praktisk - selv om hans hjemmesnekrede koie i Nevada er spartansk selv i forhold til hennes beskjedne forventinger.
I mellomtiden får Vivienne seg servitørjobb på en forsoffen saloon i nabobyen Elk Falls, som er styrt av en korrupt landbaron. Neppe et godt tegn at Vivienne vekker oppmerksomheten til landbaronens psykopatiske sønn. Men dette er en korrumpert verden der de hensynsløse hersker og gode mennesker dør uten grunn. Det beste man kan håpe på en noen flyktige, fredelige øyeblikk med lykke før virkeligheten til slutt innhenter deg igjen.
At historien har blitt fragmentert og oppstykket klarer ikke helt å forkle at «Til verdens ende» er en enkel historie fast forankret i gode gammeldagse western-tradisjoner, som til tider minner om en genspleising av Clint Eastwoods «Pale Rider» (1985) og hans romantiske sidespor «Broene i Madison County» (1995) – med luxembourgske Vicky Krieps som den anemiske motsvarigheten til Meryl Streep. Hvor engasjert man blir av den sentrale kjærlighetshistorien er til stor grad avhengig av hvor stor sans man har for Vicky Krieps, en skuespiller som ikke alltid har funnet de rette rollene etter det internasjonale gjennombruddet med Paul Thomas Andersons Oscarvinner «Phantom Thread» (2017). Men det er godt mulig at hun bare ikke er min type skuespiller.
Viggo Mortensen utnytter uansett Vicky Krieps smale båndbredde maksimalt, og får det beste ut av hennes reserverte, passive spillestil. Om ikke annet har hun utseendet til en person som sklir rett inn i denne tidsepoken. Det hjelper dessuten at Mortensen har befolket «Til verdens ende» med dyktige karakterskuespillere godt kjent fra sjangeren (inklusive flere kjenninger fra HBO-mesterverket «Deadwood»), og er selv et så sterkt nærvær at han dominerer filmen selv i sitt fravær. være en utordring for dem som forventer en straight cowboyfilm. Han har sin egen rytme, Viggo Mortensen, men er alltid verdt å høre på.
